bombadils bøker

Metamorphosis

2012-02-06T13:06:00.000-08:00

Den britiske biologen og legen Frank Ryan har en rekke spennende utgivelser bak seg, og i «Metamorphosis - Unmasking the Mystery of How Life Transforms» tar han for seg et av biologiens virkelig store mysterier, hvordan de store omveltningen mellom ulike livsfaser hos så forskjellige dyr som kråkeboller, sjøstjerner, insekter, amfibier og også mennesker egentlig fungerer, og ikke minst hvordan de har oppstått.

Det klassiske Darwinistiske bildet (Med støtte og videreutvikling fra Haeckel) som sier at det biologiske stamtreet er akkurat som et tre, med en enkel rot, som så alt har bredt seg ut fra gjennom forgreninger (Glimrende illustrert bl.a. i Richard Dawkins' «The Ancestors Tale») får i denne boka flere utfordringer mot seg. Såklart er det ingen vitenskapsmenn eller -kvinner som bestrider Darwins oppdagelse av evolusjon gjennom naturlig utvelgelse, dette er noe som er bevist langt forbi enhver fornuftig tvil, det man derimot her utfordrer er synet på at straks en art har delt seg i to ulike arter, så er de for evig og alltid adskilte.

Store deler av boka tar for seg den kontroversielle marinbiologen Donald Williamsons forskning på hybridisering mellom sjødyr fra ulike systematiske rekker (eng. phyla) som han selv mener har frembragt såpass overbevisende resultater at de viser at hele konseptet «larver» kan ha oppstått ved at resultatet av en krysning blir et ungdyr (larve) som ligner på den ene foreldrearten, mens det voksne dyret ligner på den andre arten. Vi får også en rekke andre eksempler på unntak fra hovedlinjene i systematiseringen av dyrearter som gjør det sannsynlig at den Darwin/Haeckelske evolusjonsteorien ikke kan være 100% dekkende.

Ryan går selvsagt også nøye inn på en rekke av de kritiske motforestillingene som er kommet mot Williamsons forskning, og også andre av de som har jobbet innenfor feltet metamorforseforskning blir møtt med motbør, noe som i en bok av denne typen er svært viktig.

Boka er ganske lettlest, til tross for mye bruk av systematiske faguttrykk og engelske artsnavn som gjør det veldig greit å ha tilgang til en god ordbok eller interwiki-funksjonaliteten hos Wikipedia (Lenker mellom ulike språkversjoner) når man leser den.

Anbefales for alle som er interesserte i evolusjonsteori!

Perodic Tales

2012-02-04T08:39:00.000-08:00

Grunnstoffenes periodiske system er en tabell de aller aller fleste kjenner formen på. Tabellen er parodiert og kopiert i det uendelige, men hva vet vi egentlig om grunnstoffene som er i denne fantastiske oversikten den russiske kjemikeren Mendelejev satte opp? En kjemiker vil nok hevde å vite ganske mye, men svært mye av den informasjonen den britiske naturviteren Hugh Aldersey-Williams tar fram om et bredt utvalg av grunnstoffer i boka «Periodic Tales – The Curious Lives of the Elements» er av et slag som vil overraske også kjemikere.

I tillegg til litt informasjon om hvilke kjemiske egenskaper de grunnstoffene som blir omtalt har får vi en rekke gode historier knyttet til oppdagelsen av grunnstoffene og ikke minst historiene om de menneskene som sto bak oppdagelsene av de grunnstoffene som ikke har vært kjent siden oldtiden.

Vi får høre detaljer om hvilken påvirkning grunnstoffene har hatt på samfunn og kultur, både da de hadde nyhetens interesse og senere når de har funnet sin nisje. Gatelys med natriumets gule skjær, kadmiumets betydning som fargestoff for malere, 1800-tallets stadige strøm av nye «vidundermedisiner» basert på nyoppdagede grunnstoffer og kobberets altomfattende verdensvev (En langt mer betydningsfull World Wide Web enn dataalderens) er bare noen få av de innblikkene vi får i grunnstoffenes bemerkelsesverdige liv. Boka ga meg også noen innspill til et spørsmål som har plaget meg i årevis: Hvorfor i alle dager kaller amerikanere grunnstoff nummer 13 for Aluminum mens resten av verden snakker om Aluminium?

Vi blir også tatt med til en rekke steder rundt om i verden som er spesielt knyttet til enkelte grunnstoffer, ikke minst Ytterby Gruva i Sverige hvor en rekke av de såkalte «sjeldne jordartene» først ble funnet, og som har fått hele fire grunnstoffer (vet du hvilke?*) oppkalt etter seg.

Boka er flott lesning for alle som er interesserte i kjemi, men godt kunne tenke seg å vite mer om grunnstoffene enn det de får vite i kjemibøkene, og også for alle som vil vite mer om mindre kjente ting som har påvirket kulturen vår i historisk tid. Forfatteren er som sagt en brite, og han går derfor ut fra den vestlige oppfatningen av grunnstoffene, så jeg antar en japansk versjon ville vært vesentlig annerledes selv om selve grunnstoffene ville vært de samme.

(* De fire grunnstoffene er Ytterbium, Terbium, Erbium og Yttrium)

History of the Conquest of Mexico

2011-12-29T07:05:00.000-08:00

Har nå brukt litt tid på å pløye meg gjennom en murstein av en bok, William H. Prescotts «History of the Conquest of Mexico».

Prescott var historiker fra New England, utdannet ved Harvard, og spesialiserte seg på spansk historie, og spesielt den tidlige delen av det spanske imperiet som omfattet store deler av det amerikanske kontinent. Boka om erobringen av Mexico kom i 1843, og ble alt i sin samtid hyllet som et storverk, og i minst like stor grad som historisk også et litterært mesterverk.

Boka tar, som tittelen sier, for seg historien til de første europeerne som ankom de områdene som i dag er staten Mexico, og da først og fremst de som ble anført av Hernán Cortés, og veksler mellom et historisk narrativ og deler med mer beskrivende tekst om aztekerriket, og også biografier om de kildeskribentene som er brukt. Boka er i sin helhet full av fotnoter, noe jeg i min gjennomlesing nå valgte reativt fort å ignorere, da mange av dem ikke var annet enn de spanske originalsitatene som var oversatt til engelsk, og jeg følte at å lese dem stykket opp leseopplevelsen unødig.

Før selve historien om erobingen starter, gir forfatteren oss som nevnt en grundig innføring i alt som er kjent om aztekernes samfunn på den meksikanske høysletten, og forholdet de hadde til naboene sine.

Vi får høre litt om Cortés' historikk før han havnet i bråk i de spanske koloniene i Vestindia, og da først og fremst med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez, noe som førte til at han ønsket å erobre et landområde han selv kunne være leder for.

Hendelsene fra conquistadorenes ankomst til fastlandet og fram til aztekernes endelige nederlag noen år senere er ganske grundig beskrevet, og det er litt betegnende for tiden boka er skrevet i hvordan Prescott, fra sitt 1800-talls angelsaksiske perspektiv rangerer aztekerne som relativt lavtstående selv om den sivilisasjonen de sto for utvilsomt var blant det førcolumbianske amerikas mest utviklede, men samtidig understreker at spanjolene ikke var stort bedre.

Den siste delen av boka dreier seg om Cortés videre karriere etter at erobringen var fullført, og var iallfall for meg noe mindre interessant enn de tidligere delene.

Boka er som sagt skrevet i 1843, og det er uten tvil en rimelig godt utdannet lesergruppe som har vært målgruppen Prescott har skrevet for, noe som har resultert i et tidvis nokså tungt språk, men selve historien om erobringen er allikevel så spennende at for en moderne leser som behersker engelsk rimelig godt er det ikke noe problem å komme seg gjennom den.

Å lese om hvordan Cortés gjennom alliansebygging og åpen strid (med hester og skytevåpen som viktigste spanske fordel) ved hjelp av en tallmessig utrolig underlegen styrke klarte å vinne over det mektige aztekerriket er utrolig lærerikt, og jeg kan anbefale boka med alle for interesse for det førcolumbianske Amerika.

Beyond Einstein

2011-10-17T04:56:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet om Michio Kakus bok om fysikken bak en del konsepter i science fiction, og nå har jeg pløyd meg gjennom nok en bok av den kjente fysikeren og vitenskapsformidleren, «Beyond Einstein – The Cosmic Quest for the Theory of the Universe». Denne gangen har han hatt med seg skribenten Jennifer T. Thompson (Dette er en tidligere bok enn Physics of the Impossible, så jeg mistenker at han valgte å gå bort fra medskribenter etter at han ble mer erfaren som skribent selv.)

Boka tar som undertittelen antyder for seg jakten på selve Teorien med stor T, teorien som lar fysikerne samle alle de firenaturkreftene (elektromagnetisme, svak kjernekraft, sterk interaksjon, gravitasjon) i en samlet «Teori om alt».

Forfatterne tar oss med gjennom den moderne fysikkens historie og viser oss hvordan fysikere har prøvd å finne grunnreglene som styrer universet i en årrekke, og helt siden Maxwell på 1860-tallet klarte å vise at elektrisitet og magnetisme er to sider av samme sak har gjort en rekke fremskritt i å kombinere kreftene. Både kreftenes egenskaper, og egenskapene (eller mangel på sådan) hos de fysikerne som har jobbet med å forstå dem blir redegjort for på en svært god måte.

Kaku er en av verdens fremste forskere på feltet superstrenger, og han legger ikke skjul på at han mener at det er disse som skal til for å få forent gravitasjonen med de andre kreftene, ettersom det later til at de øvrige kreftene lar seg kombinere gjennom den såkalte Grand Unified Theory (GUT).

Vi tas med gjennom både populærkultur og avansert matematikk i forsøk på å forklare flerdimensjonale modeller for å forklare både universet og dets skapelse, og Kaku og Thompson klarer på et utrolig vis å holde nivået så lavt at de fleste bør være i stand til å følge med.

Boka kom første gang alt i 1987, og det er ingen tvil om at mye på feltet har forandret seg siden da (Selv om det i min utgave fra 1995 er et tilleggskapittel om den såkalte M-teorien som fører superstrengteorien et skritt videre og nærmere en løsning på hvordan den kan inkorporeres i det synlige universet vi forholder oss til i det daglige), men allikevel tror jeg ikke noe av det man leser i boka er direkte galt, så for å få et innblikk i hvordan elementærfysikken har utviklet seg siden Newton, og da spesielt de siste hundre årene, er nok dette en av de beste populærvitenskapelige bøkene man kan få tak i. Anbefales!

Oxygen

2011-10-05T05:53:00.000-07:00

Den britiske biokjemikeren Nick Lane har i boka «Oxygen - The Molecule that made the World» tatt for seg den egentlige betydningen av «Can't live with them. Can't live without them»: hvordan det ødeleggende oksygenmolekylet er blitt en forutsetning for alt avansert liv på jorden.

Lane tar oss først med på en kronologisk reise gjennom jordens historie, og viser oss både hvordan atmosfæren vår gikk fra å ha svært lite oksygen til dagens nivå på i underkant av 21%, og hvordan de første mikroorganismene kan ha klart å tilpasse seg den økte konsentrasjonen av den giftige, celleødeleggende og arvestoffødeleggende gassen oksygen.

Vi får presentert en rekke teorier omkring hvordan oksygen påvirker kroppen vår på en negativ måte, og ikke minst hvorfor ikke metoder som antioksidantsjokk gjennom maten ikke kan motvirke de negative virkningene såkalte frie radikaler, dannet av oksygen, har i cellene.

Boka er ganske tunglest for en legmann, men temaene Lane tar opp er så interessante at det allikevel går bra å kjempe seg gjennom de mest innfløkte kapitlene, og komme til oppsummeringen av oksygenets historie han gjør til slutt, hvor han fastslår at etter all sannsynlighet er oksygenets påvirkning i cellene en av hovedårsakene til aldring og aldersrelaterte sykdommer, og at den som klarer å finne effektive metoder å hindre oksygen å gjøre annet enn å være livgivende, vil ha svært gode muligheter til å redusere akkurat disse sykdommenes påvirkning på oss.

Historien om oss

2011-09-30T03:59:00.000-07:00

Den norske zoologen og museumspedagogen Torfinn Ørmen har i «Historien om oss - Menneskets biologiske utvikling» gått grundig gjennom vår egen evolusjonære bakgrunn.

Boka starter med en oversikt over noen mytologiske teorier om menneskenes tilblivelse, før selve gjennomgangen starter. Vi blir først gjort kjent med hvilken plass menneskearten har i dyreriket, og får så en oversikt over de nålevende artene vi er nærmest i slekt med, fra våre fjerne tremenninger de dobbeltnesete (strepsirhini) makiene, loriene og galagoene, til vår nærmeste fetter bonoboen (dvergsjimpanse).

Ørmen tar oss grundig gjennom alle disse gruppene med dyr, og viser til likheter og ulikheter med oss selv, og selv om han i tilfeller hvor det fins ulike teorier ikke legger skjul på hvilken han selv støtter, så klargjør han også hvilke argumenter de som er uenige bruker.

Etter denne gjennomgangen blir vi fulgt i en evolusjonær tidsreise fra ca. 6-7 millioner år siden og til vår egen tid, hvor vi presenteres for de fleste av hovedfunnene i menneskepaleontologien.
Australopithecus og Homo er hovedslektene her, men også her er konkurrerende forskere med ulike teorier stadig uenige om hvilke funn som tilhører hvor, og vi får nøye innsikt i mange av disse konfliktene.

Boka er svært pedagogisk opplagt, og med det som for meg framstår som et veldig enkelt språk. Den kan nok uten problemer leses av alle som er interesserte i hvordan menneskeheten har skilt lag fra de store menneskeapene og blitt noe helt for seg selv.

Aladdin's Lamp

2011-09-06T03:55:00.000-07:00

John Freely er en renommert skribent som foreleser i fysikk og historie ved universitetet Bosphoros College i Istanbul og en rekke andre læresteder. I boka «Aladdin's Lamp - How Greek Science Came to Europe Through the Islamic World» har han kombinert de to fagområdene sine på en mesterlig måte, og tar oss med på en reise fra antikkens Hellas via middelalderens arabiske verden fra Bagdad til Granada, gjennom renessansens munkeklostre og vitenskapsmenn, og inn mot vår egen tid.

Boka starter med en grunnleggende gjennomgang av de gamle greske tenkere, og hvilke skrifter disse etterlot seg. For alle som har tatt examen philosphicum vil det være mye velkjent stoff i starten, men vi blir snart presentert for bokas virkelige helter, alle som har bidratt til at den kunnskapen hellenistene etterlot seg er blitt bevart til vår tid.

Boka har en strengt kronologisk oppbygning, så etter at den hellenske kulturen har visnet bort som den ledende vitenskapskulturen blir det et sprang fram til den islamske oppblomstringen i andre halvdel av det første millennium etter starten på vår tidsregning, hvor oversettere i de store arabiske kultursentrumene fra Irak i øst til Spania i vest oversatte de gamle greske verkene til arabisk i stor stil, for at kunnskapen skulle bli tilgjengelig for deres egne akademikere.

Mot slutten av middeladeren ble det så flere og flere europeiske oversettere som oversatte disse verkene fra arabisk til europeiske språk. Først og fremst til latin, som var det fremste akademiske språket, men enkelte oversatte også til språk som fransk og engelsk. Vi blir presentert for hvem disse oversetterne var, og hva som fikk flere av dem til å sette i gang med denne jobben.

Sist i boka får vi presentert det faktum at det ennå i dag blir funnet gamle skrifter som må oversettes, og at studier av den antikke vitenskapen fortsatt er viktige.

Boka er kanskje ikke den mest lesverdige jeg har pløyd gjennom, men dersom man er interessert i kjennskap til vitenskapshistorie ut over det man får gjennom ex.phil., så er den absolutt å anbefale. I en periode midt i boka ble det veldig tungt, med flere avsnitt som stort sett ikke var annet enn navn på arabiske vitenskapsmenn og oversettere, men heldigvis kjempet jeg meg gjennom denne delen, fordi den tok seg veldig opp igjen etter dette.

Som et apropos til sommerens tragiske hendelser i Oslo og på Utøya vil jeg til slutt nevne at for meg understreker denne boka at terroristens synspunkter er riv ruskende gale. Arabisk kultur har helt siden lenge før vår tidsregning vært gjennomsyret av påvirkning fra europeisk kultur, og europeisk kultur har helt siden middelalderen vært gjennomsyret av påvirkning fra den arabiske kulturen. Å snakke om frykt for blanding her er derfor som å snakke om frykt for blanding av lettmelk og helmelk!

Through the Language Glass

2011-09-02T07:04:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet om Guy Deutschers bok «The Unfolding of Language» her på bloggen, og nå er turen kommet til nok en perle av denne lingvisten, nemlig «Through the Language Glass - Why the World Looks Different In Other Languages».

Gjennom en rekke eksempler fra så ulike (og noen ganske like) språk som russisk, engelsk, dansk, guugu yimithirr, mandarin, japansk og en rekke andre, tar Deutscher oss inn i en for de fleste av oss ukjent verden, nemlig den verdenen de som har disse språkene som morsmål lever i.

Vi får en historisk gjennomgang av forskningsfeltet «Påvirker morsmålet ditt tankene dine?», hvor det store konsensus i dag later til å være nei, et konsensus forfatteren av denne boka ikke uten videre er villig til å være med på. Etter min mening argumenterer han svært godt for hvorfor det later til at folk med ulike morsmål faktisk oppfatter verden ulikt, og også tenker ulikt.

Farger og retninger er nøkkelbegreper i boka, og jeg fikk iallfall kraftig belastning på hjernecellene når jeg skulle prøve å forstå hvordan ulike folkegrupper omtaler farger. Visste dere at for en russer er vår oppfatning av blå som bare blå like fjern som det er for oss at enkelte språk bare har ett ord for de fargene vi kaller blå og grønn? Også språklig påvirkning på retningssansen er slitsomt å henge med på, som når vi får vite at brukerne av det australske språket guugu yimithirr ikke forholder seg til relative retninger, men kun himmelretninger? («Se, en liten maur rett vest for foten din»).

Deutscher benytter også anledningen til å angripe tesen om at «Alle språk er like komplekse», som han mener det ikke finnes et spor av kildebelegg for. Ikke minst kritiserer han det faktum at denne påstanden fremmes i de fleste læreverk i lingvistikk, selv om det ikke en gang finnes noen målestokk for språklig kompleksitet.

Substantivers kjønn er også et tema som blir besøkt i boka, og Deutscher klarer på mesterlig vis å forklare oss hvorfor det er helt naturlig at i det australske språket gurr-goni er "fly" et grønnsakskjønnsord. (Ja, grønnsak er et eget substantivkjønn i dette språket)

Vil anbefale alle språk- og lingvistikkinteresserte å lese denne boka med et åpent sinn, og kanskje få rokket ved noen fastgrodde myter!

Heroes - History's greatest men and women

2011-07-10T01:34:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet om Simon Sebag Montefiores samling av minibiografier av de han mener har vært historiens verste mennesker, Monsters, og kom i den bloggposten med en motforestilling knyttet til forfatterens (erklært) subjektive utvalg av biografiobjekter.

Jeg har nå lest motstykket til denne boka, Heroes, hvor Montefiore går gjennom det han mener er historiens største menn og kvinner, og biograferer dem på tre-fire sider hver. Boka dekker perioden fra 1300 f.kr. (Ramses II) til vår egen tid (Aung San Suu Kyi), men i likhet med i Monsters er min store motforestilling til boka det utvalget forfatteren har gjort av såkalte helter.

Flere av de boka omtaler er kunstnere, og disse er som oftest lite kontroversielle å omtale i positive ordelag, men flere av de statslederne han har valgt å ta med gjør det meg kvalm at han har tatt med, når man tenker på hvilke krigsforbrytelser disse har stått ansvarlige for.

Det er ingen tvil om at Montefiore har en politisk agenda med sine bøker, og når han gjentatte ganger i Monsters skriver ting som at «selv om han også gjorde bra ting for folket sitt, må han tas med her på grunn av sine grusomheter mot sine motstandere», men allikevel har flere tilfeller av «til tross for at han var grusom mot sine motstandere, må han tas med her på grunn av alt det bra han gjorde for folket sitt», så må jeg bare riste på hodet av det han skriver. Boka gjør det enda klarere for meg enn det var fra før at «det er seierherrene som skriver historien».

I den ikke-biografiske boksen sammenkoblet med biografien om komponisten Wolfgang Amadeus Mozart var det en setning som da jeg kom dit berget hele boken frem til da for meg, «Å utpeke den "største" av alle komponister er en nyttesløs oppgave - vi har alle komponister som treffer de riktige strengene hos hver og en av oss, og som har skrevet den, for oss, største musikken». Denne setninga kunne faktisk berga helhetsinntrykket mitt av boka, hadde det ikke vært for den uforbeholdne hyllesten Montefiore kommer med av fagforeningsknuseren Margaret Thatcher mot slutten av boka.

Det er biografier om svært mange interessante mennesker i denne boka, men den har en så åpenbar politisk slagside at jeg vil anbefale alle å lese biografier om dem andre steder.

Bad Science

2011-07-01T01:09:00.000-07:00

Ben Goldacre er en mann med et mål: Den britiske medisinutdannede vitenskapsskribentenvil komme dårlig vitenskapsjournalistikk til livs, fordi dette er noe av det som gjør det lettest for svindlere og sjarlataner å komme fram med sine «mirakelkurer» for alt fra himmel til jord.

Goldacre har en fast spalte i den engelske storavisen The Guardian, hvor han jevnlig hudfletter homeopater, ernærings-«eksperter», antivaksineprofeter og andre humbugmakere. Denne spalten har han så videreført i en egen «Bad Science»-blogg, og også kokt sammen til en bok.

Boka tar for seg temaer i den britiske offentligheten som er svært omstridte, og derfor også interessante for oss her til lands, selv om ikke alle disse fenomenene er like utbredte her. Hjernegymnastikk (Fysiske øvelser som skal direkte påvirke læreevnen) og kosmetikkbransjen får passene sine påskrevet før han fyrer løs med et kapittel rettet mot en av vitenskapens erkefiender: homeopatien. Goldacre viser oss haugevis med eksempler på at all forskning viser at homeopati ikke har et fnugg av virkning, og han viser oss også hvilke mekanismer som gjør at homeopatene kan stå oppreist og påstå det motsatte.

Senere i boka tas vi med til noen av de virkelig problematiske sjarlatanene der ute: De som påstår at AIDS-medisin er en konspirasjon for å utrydde Afrikas befolkning, og de som påstår at trippelvaksinen fører til autisme. Goldacre dokumenterer ikke bare hvor gal argumentasjonen til de som står bak disse standpunktene er, men også at de faktisk tjener penger på det de påstår.

Et annet hovedtema er såkalte ernæringseksperter, som i realiteten ikke har et fnugg av kompetanse på det de uttaler seg om, men baserer seg på postordregrader fra tulleuniversiteter i USA. Også disse får (som fortjent) så ørene flagrer i boka.

Boka tar også for seg en del grunnprinsipper innenfor vitenskapelig metode, slik at sånne som jeg, som ikke har høyere utdanning, får en bedret forståelse av hva vitenskap er og hvordan forskning fungerer.

De boka først og fremst retter skytset mot, slik jeg ser det, er uansett ikke svindlerne og kvakksalverne, men derimot alle de som burde vite bedre. Avis- og TV-redaksjoner som har egne ansatte vitenskapsskribenter, men som allikevel velger å la en nyhetsjournalist uten noe vitenskapskompetanse og -forståelse skrive saken om at en selverklært ekspert på et område hevder at et eller annet er farlig eller at noe annet er en mirakelkur.

Boka er en kraftig tankevekker, og burde vært obligatorisk lesestoff på alle medieutdanninger, så framtidas journalister kanskje blir et hakk bedre enn hva dagens er. Anbefales!

Physics of the Impossible

2011-06-22T13:29:00.000-07:00

Den amerikanske fysikeren Michio Kaku er en av pionerene innenfor feltet kvantestrengteori, som for de aller fleste ikke-fysikere er svært vanskelig å forstå.

I boka «Physics of the Impossible» foretar Kaku en grundig gjennomgang av en rekke «umulige» konsepter og lar oss se hvor umulige de faktisk er eller ikke er, og hvordan dette henger sammen med den fysikken vi kjenner i dag.

Kaku har delt konseptene han utforsker inn i tre klasser av umuligheter, de som ikke strider mot noen kjente fysiske lover, de som er helt på grensen av vår forståelse av fysikken, og de han mener faktisk er umulige, de som hvis de viser seg å være mulige vil kreve en total ny forståelse av fysikkens lover.

På en pedagogisk og lettforståelig måte følges vi gjennom stadig mer kompliserte konsepter, fra Star Wars-inspirerte kraftfelt, Star Trek-inspirerte teleporteringssystemer, tidsreiser som sett i blant annet Terminator-filmene, og til slutt de to egentlige umulighetene: Evighetsmaskiner og å forutsi fremtiden.

Et poeng vi stadig minnes på gjennom boka er at konsepter som for hundre eller to hundre år siden ble ansett av verdens ledende vitenskapsmenn som «umulige» i dag er dagligdagse, noe fysikkprofessoren tar til inntekt for at ingen ting bør avskrives helt og fullt. (Med unntak av de to konseptene som han mener ikke engang en såkalt kategori III-sivilisasjon (Han mener dagens mennesker er i overgangen fra kategori 0 til kategori I) vil kunne oppnå)

Kaku har et rykte som en vitenskapsformidler i særklasse, og jeg må si han lever virkelig opp til dette i denne boka. Spekket med eksempler fra historie og litteratur, og gjentakende forklaringer av fysikkonsepter som kanskje vil kjede den fysikkutdannete leser, men for oss lekfolk er uvurderlige.

Boka anbefales sterkt for alle med interesse for fysikk og science fiction.

We Are Not Alone

2011-06-01T14:07:00.000-07:00

Min første tanke da jeg så Dirk Schulze-Makuch og David Darlings bok i hylla under populærvitenskap på Tronsmo var «Å nei, er de også begynt å kalle new age-svada for vitenskap nå?», men heldigvis tok jeg meg tid til å lese litt på baksida av boka før jeg lot øynene scanne videre over hyllene.

Astrobiologen Schulze-Makuch og populærvitenskapsforfatteren Darling har i denne boka sydd sammen det de anser som bevis for at jorden langtfra er den eneste kloden i universet, ja faktisk langtfra den eneste i solsystemet hvor liv eksisterer.

Min første tanke dreide seg selvsagt om UFO-er og sånt, men det vi blir gjort kjent med her er ikke små grønne menn, men en helt annen type marsboere: Mikroorganismer.

Da NASA på 70-tallet sendte de to Viking-sondene til Mars var en viktig del av oppdraget å undersøke om forutsetningene for liv var tilstede, og i så fall: Var det spor av liv å finne? Forfatterne setter oss grundig inn i de ulike forsøkene som ble gjort i forkant og under disse ferdene, og setter fingeren på de tolkningene som ut fra datidens forutsetninger var gode og tydet på at der ikke var liv, men som sett i lys av de 35 siste årenes vitenskapelige og teknologiske utvikling tilsier at forsøksresultatene kan og bør tolkes på en annen måte: Mars er også en levende planet, men i motsetning til Jorden har ikke forutsetningene vært til stede for at flercellete organismer har kunnet utvikle seg.

Også vår andre nabo, Venus, blir avlagt et besøk. Også her mener forfatterne at forutsetningene for liv i så stor grad har vært til stede da solsystemet var ungt, at det er overveiende sannsynlig at mikroorganismer fortsatt eksisterer. Argumentasjonen de fører er svært overbevisende, og man skal stille tungt faglig for å prøve å argumentere for dem. Forfatterne trekker allikevel fram at det eneste som kan endelig avgjøre disse teorienes gyldighet er ekspedisjoner med prøvetaking, ekspedisjoner som i dagens politiske og finansielle klima neppe vil bli realisert.

Etter besøkene hos våre to nærmeste naboer blir vi tatt med utenfor asteroidebeltet, til gasskjempene Jupiter og Saturn. Disse planetene er av en type hvor liv vil ha svært dårlige forhold for å eksistere, men til gjengjeld har disse planetene flere måner hvor liv kan eksistere på en annen måte enn vi er vant til her. For 50 år siden ble det ansett som en evig sannhet at alt liv hentet sin energi fra solen. Etter dette er det funnet termofile bakterier ved såkalte «black smokers» på havbunnen som lever helt uavhengig av solenergien, men baserer seg på geotermisk energi som strømmer ut fra jordens indre. På samme måte kan det på disse planetene eksistere livsformer som baserer seg på energi som oppstår gjennom påvirkningen fra gravitasjonskreftene fra moderplaneten til månene, og vi blir tatt med gjennom flere teoretiseringer om hvordan slikt liv kan arte seg.

Sist i boka forlater vi kort solsystemet, og blir presentert for teorier om hvordan mulighetene for liv kan være på de stadig flere planetene som oppdages rundt fremmede stjerner. Det at man finner spor av liv i noen av de eldste bergartene på jorda, over fire milliarder år tilbake, tas som et tegn på at ettersom livet oppsto på jorda ganske raskt etter at planeten var dannet er sannsynligvis det at liv oppstår et vanlig fenomen, og sjansen er svært stor for at også på andre planeter i universet finnes liv.

En svært interessant bok, som til tross for en tung tematikk var forbausende lettlest, og bør leses av alle med interesse for liv i rommet!

Britain BC

2011-05-26T02:14:00.000-07:00

Den britiske arkeologen Francis Pryor er for mange kjent fra serien «Time Team» som tidligere ble sendt på Discovery Channel.

Pryor tar oss i denne boka helt tilbake til tiden da mennesker laget de første spor av bosetning i det området som i dag er de britiske øyer, for omlag 500 000 år siden. I de fleste bøker med bakgrunn i fortiden er kildematerialets bredde av avgjørende betydning for hvor grundig man kan omtale dette i boka, og denne er intet unntak. De første 450 000 årene med menneskelig aktivitet på øyene suser forbi i lynende fart, men så begynner det virkelig å melde seg mange spor.

I yngre steinalder blir sporene av mennesker overveldende, og den erfarne arkeologen tar oss med til mange av de mest kjente funnstedene både i Storbritannia og Irland, og lar oss få et innblikk i hvordan livene til de som levde der da kan ha vært.

Bronsealderen, som er den vesentligste del av kildematerialet fra førhistorisk (det vil si før romerne ankom øyene ca. 50 fvt) tid, får også en svært grundig gjennomgang, og vi får se hvor avansert det som populært ofte kalles «Keltisk kunst» er.

Sist i boka beveger vi oss inn i jernalderen, og både inn i historisk tid (skriftlige kilder fra Romerriket) og det Pryor kaller «protohistorie», altså ting som skjedde 4-700 år før de ble nedskrevet, og man derfor må kunne gå ut fra at det iallfall finnes kraftige spor av sannhet i det som er skrevet ned. Han argumenterer her kraftig mot det rådende synet om at romerne utelukkende tilførte øyene positive sider, og at «kelterne» som bodde der fra før var kulturelt tilbakestående i forhold til dem, et syn som også er trukket fram i en annen bok jeg har skrevet om her på bloggen.

Pryor har vært flink å presentere begge syn der det fins motstridende meninger i det arkeologiske miljøet, men legger ikke skjul på hvilket av synene han selv støtter, og argumenterer ivrig i mot det andre. Jeg mener dette er en helt riktig måte å legge fram forhistorien på, og anbefaler boka til alle med interesse både for de britiske øyer, arkeologi, og forhistorie generelt

The Unfolding of Language

2011-02-23T23:59:00.000-08:00

Guy Deutchers bok om hvordan språk utvikler seg kom jeg helt tilfeldig over på nett, og fant ut at den måtte jeg bestille, og det var en avgjørelse jeg ikke angra et sekund på under lesinga!

Deutscher åpner boka med å fastslå at menneskets største oppfinnelse uten tvil er språket, bortsett fra det faktum at det aldri ble funnet opp. Om man ser bort fra noen få kunstige språk konstruert av dyktige lingvister, så har aldri et organ satt seg ned og sydd sammen et språk, derimot har de utviklet seg fra enkle grunnformer gjennom flere stadier til mer og mer kompliserte former.

Man blir ofte presentert for påstander om at språket stadig slites ned, og blir mer og mer «degenerert». Dette er en påstand forfatteren, som er utdannet lingvist fra Cambridge og nå jobber ved Universitetet i Leiden, ikke tar direkte avstand fra, men heller beviser at i beste fall er en sannhet med modifikasjoner, og for det meste er feil. Vi blir blant annet presentert for bevis for at skribenter til alle tider har syntes språket slik det ble brukt et par generasjoner før dem var mye vakrere og mer «perfekt» enn det er i deres egen levetid, men samtidig får vi også beviser for at dette ikke betyr at språket en gang i en urtid har vært helt perfekt og lytefritt.

En av de tingene jeg synes er mest spennende i denne boka er å bli fulgt gjennom de semittiske språkenes system med «maler» for trekonsonants verbstammer, som skaper ulike former og betydninger, en språklig verden som for de fleste (indoeuropeiske) lesere er svært fremmedartet.

Bokas siste ordinære (det er også en epilog og en rekke appendikser) kapittel deler tittel med boka, og vi blir tatt med tilbake til hvordan de første språkbrukerne kan ha uttrykt seg, og hvordan dette skritt for skritt kan ha utviklet seg videre til mer avanserte uttrykksformer før vi er kommet til dagens relativt avanserte språk. For å illustrere dette skal jeg gjengi et forsøk på en oversettelse av starten på Deutschers eksempelhistorie som følger oss gjennom kapitlet:

«Jente frukt plukke snu mammut se

jente løpe tre når klatre mammut tre rister

jente rope rope»

Ganske enkelt, men allikevel fullt forståelig. Etter at vi er blitt trinnvis fulgt gjennom en sannsynlig språklig utvikling ender vi så opp med:

«En jente som plukket frukt en dag hørte plutselig noe som rørte seg bak henne. Hun snudde seg rundt og så en enorm mammut komme løpende rett mot henne. Hun løp til det nærmeste treet og klatret opp i det, men mammuten ristet treet så kraftig at den vettskremte jenta begynte å rope hysterisk.»

En ganske annen og mer nyansert versjon, men fortsatt uten tvil den samme historien.

En bok alle språkinteresserte bør lese!

I døde språks selskap

2011-01-31T01:18:00.000-08:00

Jeg har tidligere skrevet om den unge språkforskeren Ola Wikanders bok om de indoeuropeiske språkene, som jeg likte svært godt. Når jeg da skulle kjøpe noe på Bokkilden og kom over hans tidligere bok som omhandler flere utdødde språk til en svært gunstig pris, så var det bare å løpe og kjøpe!

I boka tar Wikander for seg noen av de mange utdødde språkene han har kjennskap til, og han starter med å forklare at utvalget er basert på at dette er språk det ikke fins veldig mye populær litteratur om fra før (som det gjør med f.eks. latin og gammelgresk), samtidig som han har utelatt noen språk som han følte at han ikke kunne nok om (som f.eks. gammelegyptisk).

Sumerisk (Mesopotamia), Akkadisk (Mesopotamia/Lilleasia), Hebraisk (Palestina), Koptisk (Egypt), Hettittisk (Lilleasia), Sanskrit (India), Gammelpersisk (Iran), Oskisk (Italia), Etruskisk (Italia), Gotisk (Øst-Europa) og Angelsaksisk (England) er de språkene vi blir nærmere presentert for gjennom hvert sitt kapittel. At (med et mulig unntak for etruskisk) det er flere språk fra samme språkfamilie tatt med gjør det lett å se sammenhenger, og jeg må si at også i denne boka har Wikander klart å presentere et stort og komplisert felt på en lettfattelig måte for folk flest.

Om jeg skal komme med noen innvendinger til boka må det dreie seg om mulige svakheter med oversettelsen fra svensk til norsk. Lars Nygaard har stort sett gjort en svært god jobb med å ta inn eksempler som supplerer de originale svenske eksemplene, men jeg sitter her og der igjen med en følelse av at et samarbeid med forfatteren for å trekke i noen særegne norske tråder kunne vært enda mer fruktbart.

Som et eksempel på det siste vil jeg trekke fram noe fra kapittelet om angelsaksisk. Her omtales den utbredte bruken av lånord fra norrønt, og som eksempel på dette trekkes ordet «they» fram, som kommer fra samme stamme som det ordet vi i dag bruker, «de».

Det sies så at det opprinnelige angelsaksiske «hie» eller «hi» er helt dødd ut, og dette stemmer selvsagt i angelsaksisk, men jeg ble umiddelbart sittende og tenke på om ikke dette kan være samme ordet som lever i beste velgående i norsk som «hin», altså «han andre» eller «den andre»? Jeg er verken etymolog, nordist eller lingvist, så om dette stemmer eller ikke vet jeg ikke, men om ikke annet en parentes som sa at det var slik eller ikke synes jeg ville gjort seg veldig.

Wikander påpeker også et svært interessant poeng i at 1900-tallets standardiseringer av skriftspråk har medført en viss stagnasjon i hvordan språk utvikler seg. Også her tas det frem et eksempel, og denne gangen et eksempel som er veldig relevant på norsk. I flere norske dialekter er «henne» i objektform gått over til å bare bli et vedheng til verbet, slik at for eksempel «jeg fant henne» blir til «je(g) fant'a». En utvikling av språket som gjør at dette går over fra å være en sammentrekning til faktisk å være en fast bøyningsform ser svært lite sannsynlig ut, så lenge alle skriver etter standardene (noe jeg i svært stor grad støtter) og talemåtene ikke får innpass i det skriftlige materialet språket består av.

Jeg synes det er et svært fornuftig utvalg av språk Wikander har gjort, og skulle ønske andre språkforskere som kjenner til andre språk kunne skrevet tilsvarende bøker om dem. Om du er språk- og/eller historieinteressert er dette ei bok som absolutt bør leses, da språkhistorie også sier svært mye om den øvrige historien til samfunnene som brukte språkene.

Driftige damer

2010-12-19T10:48:00.000-08:00

Elisabeth Aasen har skrevet en rekke faglitterære bøker om kvinner og kvinners plass i samfunnet. I «Driftige damer» tar hun oss med fra tidlig middelalder og helt fram til kvinner fikk stemmerett på starten av det 20. århundere og lar oss møte en rekke kvinner som har stått fram i historien.

Aasen har selvsagt gjort et utvalg av kvinner hun lar oss møte, det finnes selvsagt andre hun kunne trukket fram i stedet for de hun har valgt, men valget har vært hennes, og vi må respektere det.

Enkelte steder i boka møter vi i stedet for en bestemt historisk kvinne en fiktiv representant for en kvinnerolle. Dette tror jeg er et meget smart trekk av forfatteren. I stedet for å bruke det svært begrensete kildematerialet man vil finne for en enkelt husfrue kan man trekke på summen av alle kildene for denne kvinnerollen, og samle dem i en slags «malkvinne».

Boka ble konsumert i sin helhet under en flytur til Barcelona (med innlagt forsinkelse) tidligere denne måneden, og jeg må si den var interessant fra start til slutt. Å både bli presentert for kvinner som sto fram i en verden hvor kvinner ble respektert, og ikke minst å møte de kvinnene som klarte å stå fram i en verden hvor kvinner ble tildels aggressivt undertrykt var en svært sterk erfaring.

Kampen mot kvinneundertrykking må fortsatt kjempes overalt alltid, og Kvinneuniversitetet har gjennom denne boka fått fram et viktig bidrag til det akademiske grunnlagsmaterialet for denne kampen.

Deltakerne

2010-12-19T09:39:00.001-08:00

Audun Lysbakken er for de fleste en kjent SV-er som nestleder i partiet og medlem av Norges regjering. Sammen med hans mer ukjente partifelle Ingvar Skjerve har han skrevet boka «Deltakerne - en reise i demokratiets framtid» hvor de går gjennom en del modeller for ansatte- og innbyggerdeltakelse i bedrifts- og lokaldemokrati.

Kooperativer og ansatteeide bedrifter er de første tingene forfatterne tar oss med på besøk til. Det baskiske kooperativet Mondragon er for mange et stjerneeksempel på ansattestyrt bedrift, men vi får i boka også presentert en del problemer i driften her. Også et par norske eksempler på at de ansatte får styre bedriften er tatt med her i bokas første del.

Neste del av boka er relatert til offentlig sektor, og gir oss eksempler på prosesser hvor privatiseringspress fra høyresida er blitt avvæpnet gjennom at de ansatte innenfor offentlig sektor har fått lov å bruke kompetansen sin til å skape bedre tjenester istedetfor å hanskes med stadige trusler om nedlegging på prinsipielt grunnlag.

Det neste hovedtemaet i boka er deltakende demokrati, altså forsøk på å finne bedre måter å styre offentlig sektor på enn å velge folk for å gjøre det hvert fjerde år. Flere byer rundt i verden har på ulike måter fått i gang slike prosjekter, hvor innbyggerne i større og større grad får en hånd på rattet i stedet for å bare utpeke en sjåfør.

Boka burde for oss som er på venstresida i politikken være obligatorisk lesning, da den gir en rekke gode argumenter for å få folk med i styringa. Boka viser oss en rekke vellykkede prosjekter, men jeg savner allikevel en ting: Flere eksempler på forsøk og prosjekter som har mislyktes, og ikke minst grunnene til at dette skar seg. Jeg er helt sikker på at slike eksempler fins, og ved å klargjøre grunnlaget for at ting skar seg kan man unngå at det skjer igjen.

Jeg anbefaler som sagt alle på venstresida å lese boka, og håper samtidig også at folk som ikke har noe klart definert standpunkt, men synes argumentene om at «offentlig sektor må slankes» høres fornuftige ut leser den, da den er et viktig motargument til dette.

De indoeuropeiske språkenes historie - Et tre med mange grener

2010-11-10T14:27:00.000-08:00

Ola Wikander er en ung svensk språkforsker som ofte omtales som et språkgeni. Alt som 13-åring begynte han å studere latin for alvor, og senere har han lært seg omlag et dusin døde språk.

I boka om «De indoeuropeiske språkenes historie» får vi ei innføring i komparativ språkforskning, og hvilke metoder man kan bruke for å nøste seg bakover gjennom århundrene og -tusenene for å prøve å spore seg tilbake til hvilke ordstammer vi faktisk har arvet fra det tidligste sporbare språket som norsk, latin, hettittisk, armensk, engelsk og mange mange andre språk nedstammer fra: Protoindoeuropeisk (PIE).

Boka er ganske faglig tung, med mange meget kompliserte sammenhenger som slett ikke er alle (heller ikke meg) forunt å forstå, men samtidig er den skrevet på en måte som gjør at du skjønner hvordan laryngaler og gutturaler virker selv om du ikke kan alt om hvordan Grimms lov og andre lydlover virker.

Wikander fremstår med stor troverdighet når han ikke bare presenterer sine egne favoritt-teorier, men også trekker fram konkurrerende teorier og argumenterer mot disse. Spesielt i kapitlet om bruken av rekonstruerte ord fra PIE for å prøve å finne ut ikke bare hvordan de som brukte språket levde (de hadde ord for hest, men ikke esel, de hadde ord for kobber, men ikke jern), men også hva de tenkte og hva de trodde på fremstår det som klart for meg at han har klart å unngå fallgruvene på begge sider. Vi blir presentert for forskere som har avvist slike teorier helt, og vi blir presentert for forskere som har omfavnet slike teorier i så stor grad at det har gjort forskningen deres ubrukelig, men forfatteren selv plasserer seg trygt mellom disse ytterpunktene, noe som for meg virker som et riktig standpunkt.

Boka burde være obligatorisk lesestoff for alle lingvistikkstudenter, men også vi som bare har en over middels interesse for språk finner mye spennende i den, selv om den som sagt til tider kan bli litt i overkant faglig.

Icons of England

2010-11-10T05:04:00.000-08:00

Her er en perle av en bok! Bill Bryson er i tillegg til sin karriere som skribent President i CPRE - Campaign to Protect Rural England, og har i egenskap av å inneha det vervet vært redaktør for denne boka, hvor 96 mer eller mindre kjente personer har skrevet et par-tre sider hver om hva som er essensen av det engelske for dem.

Bryson har fått selveste Prinsen av Wales til å skrive forord til boka (hvor han går langt i å gi amerikanskfødte Bryson tittelen «honorary Englishman»). Også andre celebriteter som Michael Palin (klippene ved Sheffield), Eric Clapton (Newlands corner) og Kevin Spacey (Kanalbåter) har skrevet om hva det er de elsker i England.

England er et av Europas tettest befolkede land, og det er hevet over enhver tvil at de rurale områdene i landet er under sterkt press fra ulike utbyggingsinteresser. Jeg håper virkelig at boka har bidratt til å sette fokus på denne problematikken i opphavslandet, og at CPRE har fått vind i seilene som følge av den. Dette er virkelig «A salute to the English countryside» slik det står på postkassen (Peter Ashleys bidrag til boka) som pryder forsiden.

Som sagt er dette blitt en perle av en bok, og jeg satt nesten konstant og vurderte å bestille flybilletter til England under lesinga.

Monsters - History's most evil men and women

2010-11-09T06:53:00.000-08:00

Stalin-biografen Simon Sebag Montefiore har mellom fire permer samlet noen av verdenshistoriens viktigste personligheter. Jeg har lest det som er mellom to av disse permene: Montefiores vurdering av noen av de aller verste menneskene som har levd. (Den andre boka heter Heroes)

Boka går omtrentlig kronologisk gjennom statsledere, tyranner, diktatorer, hærførere, massemordere, terrorister og andre grusomme personer fra Jesabel, dronning av Israel til Osama bin Laden. Oppbygninga av boka er veldig fin, med 3-5 sider om hver person, og til hver person en «sidehistorie» om et relatert tema (enten en annen person, fakta om en gitt type forbrytelse e.l.).

Montefiore sier i forordet at utvalget hans av «monstre» er helt og holdent subjektivt, og dette er også min eneste innvending mot denne boka. Det blir, især i utvalget av grusomheter fra det 20. århundre, altfor tydelig at forfatteren sitter fast i en veldig vestligkapitalistisk synsvinkel på verden. Jeg sier ikke at noen av de han har tatt med burde vært fjernet, men det er slik jeg ser det ingen tvil om at han burde vurdert også å ta med enkelte andre.

Boka er uansett en flott innføring i grusomhetenes historie, og gjennom å lese om tidligere tiders forbrytelser kan man kanskje bidra til å forhindre at de skjer igjen?

The 14th Dalai Lama - A Manga Biography

2010-11-08T12:41:00.000-08:00

Dalai Lama er en person de fleste har hørt om og vet hvordan ser ut, men langt færre vet egentlig bakgrunnen hans, og hvorfor han faktisk har levd i eksil siden 1959.

Den japanske mangakunstneren Tetsu Saiwai har laget denne lille tegnete biografien om lamaens liv, hvor vi får komme tett innpå hans opplevelser som helt ung statsleder i Tibet, og de dramatiske årene etter andre verdenskrig hvor Kina overtok styringa av landet hans.

Manga-stilen passer veldig godt til å fortelle denne dramatiske historien, og boka er akkurat passe lang. Som nevnt fokuserer den først og fremst på de dramatiske årene i lamaens ungdom, og det er kanskje det eneste jeg har å utsette på den, jeg er sikker på at han har opplevd mye også i årene etter 1959 som kunne vært verdt å fortelle om (Bortsett fra nobelpristildelinga i 1989 er svært lite annet etter eksilen startet tatt med (Morsom detalj: I tegningen fra nobelprisseremonien har tegneren glemt å tegne ansikt på en av tilhørerne))

Etter å ha lest denne tegnete biografien sitter jeg igjen med et bedre inntrykk av hvordan situasjonen for folket i Tibet var da kineserne invaderte landet, og hvordan de siste seksti årene har vært et eneste langt angrep på tibetansk kultur og etnisitet for å «harmonisere» dette omstridte området inn i Kina.

Why Does E=mc² (and why should we care?)

2010-10-31T14:59:00.000-07:00

De to fysikerne Brian Cox og Jeff Forshaw har stukket hodene sine sammen og skrevet denne perlen av en bok om verdens mest kjente og minst forståtte ligning.

Einsteins verdensberømte ligning som snudde radikalt om på tidligere syn på kreftene som holder universet vi lever i sammen og får alt til å fungere er kjent for de fleste, men hva betyr den egentlig? De to fysikerne tar oss med på en reise gjennom rom, tid og «romtid» for å få bedre forståelse for hvordan verden egentlig fungerer. Vi møter noen av de beste fysikerne fra Newton og til vår egen tid, og får vite hvordan de før Einstein beredte grunnen for hans utvikling av ligningen, og hvordan de etter ham har utnyttet den i sin forskning.

Ligningen er basert på en teori om at det fins en kosmisk «fartsgrense» som tilsynelatende er lik lysets hastighet (Det åpnes for at det kan være et minimalt avvik her, men det vil i de aller fleste henseende ha liten betydning for ligningens bruk) for å forklare sammenhengen mellom energi og masse. Det ligningen sier er at dersom man tar en gitt masse (m) og klarer å finne en måte å omdanne den til energi (e) på er forholdet mellom disse lik massen multiplisert med lysets hastighet (fartsgrensen, c) opphøyd i andre potens. Dette betyr at masse i teorien binder enorme mengder energi, ettersom c² er et svært høyt tall (1 gram masse tilsvarer 25 GWh eller 21,5 milliarder kcal).

Jeg er ingen fysiker, så å prøve å gjenfortelle Fox' og Forshaws forenklede forklaringer enda enklere ville være ren galskap. Det jeg derimot kan gjøre er å bekrefte at selv for meg som ikke har hatt naturfag siden ungdomsskolen blir konseptene som driver universet vårt forklart på en måte som er godt forståelig. For alle som har interesse ut over det grunnleggende når det gjelder fysikk er denne boka et must å lese, og den fortjener minst samme plass i den populærvitenskapelige formidlingen av fysikkfaget som Stephen Hawkings legendariske «A brief history of time» har fått.

The Time Travellers Guide to Medieval England

2010-09-14T04:26:00.000-07:00

Historikeren Ian Mortimer har skrevet noe så utradisjonelt for en historiker å skrive som en reiseguide. Ikke en vanlig reiseguide til et annet land, men derimot en guide til sitt hjemland England for 700 år siden, det 14. århundre.

Mortimer har en teori om at det vanlige synspunktet til historikere som sier at kunnskap om forgangne tider slik de faktisk var er umulig å tilegne seg faktisk er feil, og at det ikke er vanskeligere å beskrive middelalderens England enn det er å beskrive nåtidens Japan eller Frankrike. I «The Time Travellers Guide to Medieval England» prøver han å bevise denne teorien, og jeg må si jeg syns han gjør det svært godt.

Gjennom boka tar han for seg ulike aspekter ved middelalderens (her representert ved 1300-tallet) England slik det må ha fortont seg for en som kommer dit fra et helt annet sted. Han beskriver menneskene vi møter, stedene de bor, hva de driver med, hva de har på seg, hva de spiser, hvordan de oppfører seg og andre ting på en «slik er det der»-måte som er helt annerledes enn den vanlige «slik hadde de det der»-vinklingen.

Boka inneholder to bolker med fargeillustrasjoner, et fyldig register og et godt sett med noter og litteraturliste, og kan på den måten både nytes av menigmann og faglærte historikere med høyere krav til presisjon.

Reiseguiden er allikevel først og fremst skrevet for oss som ikke har annen tilknytning til det faglige enn en viss nysgjerrighet og interesse for middelalderen, og for oss er denne boka virkelig et funn, som jeg kan anbefale alle som lurer på hvordan de senmiddelalderske kongene i England og undersåttene deres faktisk hadde det til hverdag og fest.

The Ancestor's Tale

2010-08-24T09:52:00.000-07:00

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe her på bokbloggen min, men denne gangen skyldes det ikke først og fremst latskap, men derimot at boka for det første tok lang tid å lese, og for det andre at den var så tankevekkende at jeg ikke riktig visste hvor jeg skulle begynne å skrive om den.

Richard Dawkins er for mange kjent som en nærmest fanatisk ateist, og også i boka «The Ancestor's Tale» kommer han med en rekke angrep på den typen overtro som religion er. Dette er allikevel ikke hovedfokuset hans denne gangen.

Boka tar oss med gjennom en reise tilbake flere milliarder av år, helt til livets opprinnelse på jorda, da organiske molekyler klarte å skape evnen til å replikere seg selv. Evolusjonen var i gang. I motsetning til de fleste andre bøker hvor man følger evolusjonen fra en art til en annen, og så ender opp med mennesket har Dawkins snudd tidslinjen. Vi starter med jakten på vår (menneskene som lever i dag) siste felles forfar (eller formor? Han/Hun levde kanskje langt senere enn hva man gjerne tror), går videre med å finne ut mer om den felles stamfaren til menneskene og sjimpansene, så den felles stamfaren til menneskene/sjimpansene og gorillaene, og så videre bakover. På denne måten prøver Dawkins å få fokus vekk fra det antroposentriske synspunktet som ofte fremmes hvor evolusjonen har et mål: Mennesket.

Dawkins mener at evolusjonen kun består for ett formål, å bringe livet på jorda videre, og dersom en art må bukke under for at dette skal skje, så er det ikke nødvendigvis en katastrofe (annet enn for den arten og andre arter som er avhengige av den på en eller annen måte.) Dette må ikke tolkes dithen at Dawkins mener at den økologiske katastrofen menneskene er i ferd med å skape nå ikke gjør noe, for det tror jeg virkelig ikke han mener.

Dawkins har latt seg inspirere av Geoffrey Chaucers middelalderklassiker «The Canterbury Tales» i skrivingen av denne boka, og lar underveis i reisen noen av de artene vi «møter» fortelle sin historie. På denne måten går vi ikke bare bakover, men får også et innblikk i hvilken reise noen av de artene vi i dag deler planeten vår med har hatt fra vi skilte lag fra det som senere ble oss.

Som naturlig vil være i en bok som går bakover på denne måten blir kildematerialet dårligere og dårligere jo lenger ut i boka vi kommer, og for virkelig å illustrere dette mister tidslinjen skalaangivelse når vi er kommet ca 500-550 millioner år tilbake i tid. De møtene som finner sted før dette er bare omtrentlig tidfestet, og forfatteren gjør etter min mening helt rett i å understreke kraftig hvor usikre data han baserer de omtrentlige tidsfestingene her på, heller enn å late som han vet noe han ikke har belegg for å si noe om.

Til slutt i «The Ancestor's Tale» er vi altså kommet til starten, livets opprinnelse (selv om Dawkins mener det like gjerne kunne hett arvelighetens opprinnelse). Her får vi en grundig gjennomgang av hvilke kjemiske prosesser som kan ha virket inn da dette nærmest mirakuløse (men likevel fullt vitenskapelig forklarbare) skjedde at molekyler begynte å kopiere seg selv, før vi aller sist reiser tilbake til vår tid for å se hele reisen i perspektiv.

Boka ga meg som sagt utrolig mye å tenke på, samt at den også ga meg fantastisk mye ny kunnskap (Vet du hvem vi er nærmest beslektet med av sjøstjerner og klegg?). Anbefaler alle som ikke helt fatter hvordan evolusjonen fungerer å lese denne (og «The Making of the Fittest») for å skjønne noen sammenhenger. Også enhver som er allment interessert i et hvilket som helst felt innenfor biologi vil finne stor glede i denne boka, som jo i sin natur må ta for seg absolutt alle levende organismer.

Som jeg fryktet er ikke en bloggpost av denne typen i stand til å få fram en brøkdel av hvor fantastisk denne boka faktisk er, så jeg anbefaler virkelig alle å lese den!

A Little Book of Language

2010-07-06T03:14:00.001-07:00

David Crystals «A Little Book of Language» handler, som tittelen mer enn antyder, om språk.

Crystal er lingvist, og tar oss i denne boka gjennom 40 relativt korte kapitler og like mange faktabokser inn i språkets vidunderlige verden. De første kapitlene forteller oss om språkutviklingen hos spedbarn, før vi får vite mer om hvordan språk er oppbygd, og hvordan ulike språk henger sammen med hverandre. Vi får også innblikk i en del varianter omkring språk. (For lesere som er interessert i mer om språkfamilier kan jeg anbefale denne nettsida)

Siste del av boka forteller mye om hvorfor det er viktig å vite mye om språk, og hvorfor man burde lære seg flere språk. Boka er primært skrevet for en ung målgruppe, og Crystal oppfordrer alle til å lære seg flest mulig fremmedspråk, og han forklarer også hvorfor spesielt språkinteressert ungdom virkelig bør satse på lingvistikk. For de som allerede måtte ha gitt seg inn på denne veien skisserer han opp en rekke problemstillinger han mener lingvistikere burde gi seg i kast med.

Som sagt er boka først og fremst beregnet på unge lesere, og dette er virkelig ei gruppe jeg vil anbefale å lese denne boka. Både de som er veldig interesserte i språk og de som tenker «hvorfor må jeg lære dette» i enten morsmåls- eller fremmedspråktimene på skola kan finne inspirasjon i denne boka. Også lærere som skal undervise om språk kan finne stor glede i boka, for å prøve å finne alternative innfallsvinkler til et stoff som lett kan virke kjedelig.

The Gutenberg Revolution

2010-07-04T11:45:00.000-07:00

John Man er historiker og reiseskribent med Mongolia som spesialfelt til vanlig, men i denne boka holder han seg i sentrum av Europa, nærmere bestemt i traktene omkring Strasbourg og Mainz i Tyskland. (Strasbourg er nå fransk)

1400-tallet fikk oppleve en av de største kommunikasjonsrevolusjoner menneskeheten har vært gjennom etter at vi gikk over fra grynting til snakking, nemlig utviklingen av boktrykk med løse metalltyper som kunne brukes om igjen, og vi får her både bli bedre kjent både med mannen som med overveiende sannsynlighet var han som kombinerte ulike eksisterende teknologier for å gjøre noe helt nytt, og konsekvensene oppfinnelsen hans fikk i samtiden og de første årene etter Gutenbergs død.

De første kapitlene i boka forteller om forholdene i området på 1400-tallet, om klassedelingen av samfunnet, og ikke minst om hvilken klassebakgrunn Gutenberg hadde, og vi blir presentert for ham. Mange av detaljene omkring livet hans er spekulasjoner, men alt som presenteres er grundig belagt med kilder, eller godt presisert at er spekulasjoner, så man ikke blir forledet til å ta alt for gitt helt ukritisk.

Som så mange andre oppfinnere opp gjennom historien hadde Gutenberg et nokså rotete forretningshode, og havnet stadig i konflikt med sine investorer, samtidig som han hadde biprosjekter som ikke gjorde konfliktene noe lettere. Dette blir vi grundig innført i, og vi får også presentert hvilke alternative syn på oppfinnelsen av boktrykkekunsten som har vært rådende opp gjennom historien, i en stor grad som en direkte følge av de konfliktene Gutenberg klarte å rote seg opp i. Man presenterer oss så for bevisene for at disse teoriene om andre oppfinnere ikke stemmer, og at det faktisk var Johann Gutenberg som sto bak denne utrolig innflytelsesrike oppfinnelsen.

Også når det gjelder ren typografihistorie er denne boka et funn. Man får vite mye om bakgrunnen for de valgene som ble gjort da de første «fontene» ble utviklet, og hvordan trykkekunsten spredte seg i Europa etter at oppfinnelsen var blitt gjort kjent.

Vil anbefale boka både for de som er interessert i typografi (designere og grafikere f.eks.) og for de som er interessert i europeisk 1400-tallshistorie!

Shakespeare

2010-06-15T01:35:00.000-07:00

Bill Bryson er kanskje mest kjent for sine mange reisebøker, men innimellom alt dette har han også skrevet noe populærvitenskap. Kanskje mest kjent av alt innen denne sjangeren er A Short History of Nearly Everything (En kort historie om nesten alt), men jeg skal nå skrive noen ord om hans biografi om William Shakespeare som kort og greit heter Shakespeare.

Bryson starter med å presentere noen av problemene med å skrive en biografi om Shakespeare. Det største problemet er at til tross for at han er en av verdens mest kjente personer, så vet man nesten ingen ting om ham. «Alle» vet hvordan han så ut, men i virkeligheten har man bare to-tre avbildninger av utseendet hans, og alle unntatt ett (som også er det man er minst sikre på at faktisk er av ham) er laget etter hans død.

Vi får så på en grei og lettfattelig måte presentert den store poetens liv og levnet gjennom kapitler inndelt etter enten faser i hans eget liv eller faser i verden omkring ham. I kapitlet Death er det også tatt med mye om hva som har skjedd etter hans død, altså arbeidet med å samle verkene hans, og tidligee forsøk på å biografere ham.

Det aller siste kapitlet er litt kuriøst. Bryson tar for seg en del av mytene omkring temaet «Shakespeare kunne ikke skrevet verkene sine selv», og uten unntak avviser han samtlige som det rene tøv! Han argumenterer godt for sitt syn, og jeg lar meg iallfall overbevise om at Shakespeares verker faktisk er skrevet av Shakespeare.

Anbefalt lesning for alle som er litt interesserte i Shakespeare og slutten på Tudortiden i England.

The Bible - The Biography

2010-06-08T14:44:00.000-07:00

De siste dagene har nok mange sett rart på meg fordi jeg har sittet og lest i Karen Armstrongs bok hvor det på forsiden står med store typer «The Bible» (Jeg så iallfall ganske rart på han som satt på plassen rett over midtgangen fra meg på flyet og faktisk leste i Bibelen (Salmenes bok, tror jeg attpåtil det var)).

Eks-nonnen Armstrong kjenner nok bibelen bedre enn de fleste, og når hun i tillegg har en mastergrad i engelsk, så burde hun være svært godt kvalifisert for å gi seg ut på den oppgaven det er å lage en biografi (burde det hett biblbiografi kanskje?) for denne boka.

Som i de fleste biografier starter boka med en gjennomgang av den tidligste historien til Bibelen. Hvilke kilder ble brukt av de som satte sammen hellige skrifter i de jødiske stammene for 3-4000 år siden, og hvordan antar man at tekstene er blitt snekret sammen? Etter at vår tidsregning er startet blir de skriftlige kildene omkring sammensetningen av tekstene bedre, og det blir mindre usikkerhet i forskningen.

Siste halvdel av boka dreier seg mindre om hvordan Bibelen er blitt som den er blitt (selv om hun skriver en del om feil og følgefeil i oversettelser), og mer om hvordan den er blitt brukt og misbrukt opp gjennom århundrene, både innenfor kristendommen og også innenfor jødedommen.

Jeg anser dette som ei av de mest tankevekkende bøker jeg har lest det siste året, og anbefaler alle andre som vil utvide sin horisont på det religionshistoriske feltet å ta en kikk på denne boka!

50 big ideas you really need to know

2010-05-07T04:47:00.000-07:00

I dagens bloggpost skal dere få stifte bekjentskap med en helt spesiell bok. Den britiske skribenten Ben Dupré har i denne boka samlet 50 store ideer som har hatt enorm innflytelse på menneskeheten, og presenterer hver av dem over 4 sider.

Hver enkelt idé har fått en tidslinje, noen sitater, noen små historier, en brødtekst som gir et grovt innblikk i hovedtrekkene, og ikke minst, en enkeltsetning som oppsummerer essensen i ideen.

Jeg sitter etter å ha lest boka med et inntrykk av at Dupré faktisk har lyktes veldig godt med å skape relativt balanserte framstillinger av samtlige ideer, og ikke minst kontroversielle felter som kommunisme, straff, fascisme og sensur framstår svært balanserte (Men samtidig kritiske der det trengs).

Boka dekker både filosofiske grunnretninger, ideologier, et par vitenskapelige nyvinninger, religiøse begreper og annet, og anbefales for alle som vil utvide kjennskapen sin til ideer utenfor sitt eget fagfelt. (Dersom alle disse er innenfor ditt eget fagfelt, så har du for dårlig lønn)

Barbarians og Crusades

2010-05-04T06:39:00.000-07:00

Etter et langt opphold kommer det nå endelig en oppdatering her på bokbloggen min igjen.

Starter med en dobbelomtale, av to bøker fra Terry Jones' hånd (Ja, han i Monty Python). Sammen med BBC-produsenten Alan Ereira har Jones laget en rekke historiske dokumentarserier for TV. Tre av disse seriene har de to så i ettertid laget bok av, og det er altså to av disse bøkene jeg nå har lest.

Den første av de to jeg leste var den siste som kom ut, «Terry Jones' Barbarians» (2006). Her har Jones og Ereira gått grundig gjennom det meste (virker det som) av kildemateriale omkring romernes nabofolk. Både keltere (herunder briter og gallere), germanere (av en rekke slag), persere og andre folk får sin historie belyst på en svært grundig måte. Med Terry Jones som medforfatter forventer man kanskje spøk og moro fra ende til annen, men her er det meste svært saklig og nøkternt fortalt, men med stadige spydige «stikk» til det etablerte bildet på romerne som de som bragte sivilisasjon til sine mindre utviklede naboer.

Akkurat dette bildet er det som i stor grad blir slaktet av de to. Hovedsynet som kommer fram i boka er at romerriket var basert på forsvar av det bestående. Ny teknologi, nye ideer og annet som ville kunnet ført sivilisasjonen framover ble sett på som en trussel, og slått ihjel med våpenmakt. Mye tyder på at uten romerriket og dets etterfølger pavedømmet, ville vi i dag ha levd i et Europa som hadde vært på et helt annet teknologisk nivå.

Selv om TV-serien og boka Crusades (1994) som omhandler middelalderens korstog kom mange år tidligere enn den forannevnte boka om barbarer, valgte jeg å lese den sist.

Vi får inngående kjennskap til bakgrunnen for at korstogene ble satt i gang, og ikke minst blir det etterhvert ganske klart hvorfor de aldri lyktes i å «ta tilbake det hellige land».

Intrigene mellom de ulike frankiske føydalherrene som dro på korstog fremstår nærmest parodiske, når man vet at det offisielt var det å sikre pavens herredømme over Den hellige gravs kirke som var målet for korstogene.

Også korsfarernes motstandere, de muslimske sultaner og kalifer blir grundig omtalt, og jammen var det ikke en god del intriger også på den siden.

Begge bøkene gir et strålende innblikk i en viktig del av vår vestlige sivilisasjons historie, og har gitt såpass mersmak for meg at jeg tror nok også parets tredje bok (som egentlig er den andre) «Terry Jones' Medieval Lives» (2004) vil bli lest etterhvert.

Anbefales for alle historieinteresserte, og dersom du i tillegg har sans for britisk humor, så er dette obligatorisk lesning.

USA. Folkets historie

2010-01-28T10:43:00.000-08:00

I forbindelse med at Howard Zinn er gått bort, så kommer det i dag noen ord om hans storverk USA. Folkets historie, eller A People's History of The United States som den originalt heter.

Historikeren Zinn, som fra andre verdenskrig og helt til slutten av sitt liv kritiserte USAs politikk på en rekke felter, tar oss i boka med helt tilbake til 1492, da Christoffer Columbus gikk i land på Bahamas, og viser at alt her startet trenden med at samfunnene i amerika i enda større grad enn de i den gamle verden ble basert på at noen skulle undertrykke andre.

Gjennom flere hundre år viser han oss så hvordan den enorme velstandsveksten i USA som etter andre verdenskrig kulminerte med at landet overtok Storbritannias hegemoni som den vestlige verdens supermakt hele veien har vært basert på undertrykking. De britiske koloniene var i stor grad basert på slavearbeid, ikke bare fra de afrikanske slavene vi vanligvis hører om, men også gjennom tiårige arbeidskontrakter for å betale for reisen over Atlanterhavet hvor de hvite arbeiderne ikke hadde stort mer frihet enn hva de svarte hadde (Det må sies at de til tross for mangel på frihet jevnt over ble noe bedre behandlet. Den amerikanske revolusjonen på slutten av 1700-tallet ga ikke vanlige folk noen økt frihet, den ga bare de rike godseierne frihet fra britene, og videre utover 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet førte USA en ekspansjonistisk politikk som gikk ut over både nære (Cuba, Haiti, Mexico) og fjerne (Filippinene, Spania) naboer.

Kvinner, urbefolkning, afroamerikanere er alle grupper som vi får høre hvordan systematisk er blitt utnyttet for å bidra til å øke velstandsøkningen for de aller rikeste i landet, og når jeg leste boka ble jeg tidvis så sint at jeg rett og slett måtte legge fra meg boka ei lita stund.

Boka er blitt en bauta innen amerikansk systemkritikk, og alle som mener USA blander seg litt for mye i hva andre land driver med bør virkelig lese den. Alle som ikke skjønner hvorfor så mange er USA-kritiske bør også ta seg tid til å lese gjennom denne, så kanskje de får noen aha-opplevelser.

Til slutt vil jeg bare lyse fred over Howard Zinns minne, og si at jeg håper det fins fler av hans kaliber som kan føre kampen for en ny kurs i USA videre.

The Last Days of the Incas

2010-01-25T14:36:00.000-08:00

I dag skal jeg skrive om en regelrett perle av en bok, Kim MacQuarries «The Last Days of the Incas».

MacQuarrie, som er antropolog, skribent og filmmaker har bodd i Peru i fem år, og det er svært tydelig at han skriver om steder han har vært og ikke bare ting han har lest seg opp på.

Vi blir først tatt med til gjenoppdagelsen av den utvilsomt mest kjente inkabyen i vår tid, Machu Picchu, i 1911, før vi introduseres for 1400-tallets Inkarike. Vi får en grundig gjennomgang av det unge søramerikanske imperiets vekst og indre stridigheter frem til de skjebnesvangre årene rundt 1530 som kulminerer med at Francisco Pizarro henretter keiser Atahualpa, inntar Cuzco i den spanske kongens navn og innsetter den 17-årige Manco Inca som ny marionette-keiser.

Vi får så inngående kjennskap til spanjolenes videre strategi i kampen for å beseire inkaene, et folk som alt er blitt desimert av sykdommer som kopper, som de ikke hadde noe immunforsvar mot fra før. Rivalisering blant spanjolene var også utbredt, og det er umulig å ikke la seg ryste over hvor galt ting kan gå når maktsyke og tørst etter rikdommer får styre.

Den første delen av boka ender med at inkaenes siste hovedstad, Vilcabamba, blir forlatt i 1572, og at spanjolene relokaliserer innbyggerne til en ny by. Den siste rest av det en gang så mektige og rike Inkariket er for alltid tapt, kan det virke som.

Vi tas deretter til slutt igjen med til 1900-tallet og jakten på å finne ruinene av Vilcabamba. En rekke mer eller mindre seriøse forsøk på å finne denne sagnomsuste byen ledet fram til funnet av Machu Picchu, som i en årrekke ble tatt for å ha vært Vilcabamba. På 1950-tallet blir det så lansert motbevis mot denne teorien, og en ny generasjon med arkeologer tar opp jakten på byen på ny. Vi får her historien fortalt delvis av de som var med på letingen, ettersom dette jo er hendelser i vår nære fortid. Skremmende nok ser vi her at den samme rivaliseringen som svekket Inkariket før spanjolenes ankomst og som splittet spanjolene i så stor grad at de uten tvil tapte på det fortsatt virker inn i Inkaenes gamle land, og at ulike grupperinger har oppført seg på akkurat samme måten mot hverandre i jakten på disse gamle ruinbyene. Vilcabamba ble funnet, og jeg sitter med et inntrykk av at MacQuarrie har klart å plassere æren for funnet der hvor den hører hjemme.

Alt i alt en bok som burde leses av alle som har tenkt seg på ferie til Peru eller Bolivia, og har lyst å vite litt mer om den historiske bakgrunnen for området de skal besøke. (Og selvsagt for alle med interesse for annen historie enn bare «vår» vestlige historie)

Levende Rollespill - LAIV

2010-01-24T11:37:00.000-08:00

Etter en helg fylt med korpsmusikk skal jeg i dag skrive noen ord om Hanne Grasmos bok «Levende Rollespill» fra 1998.

Boka tar for seg alle sider ved fenomenet levende rollespill, altså kort fortalt at ulike mennesker ikler seg en rolle og interagerer med hverandre i organiserte former som noen helt andre enn den de egentlig er.

I tillegg til å gi leseren en innføring i hva som må til for å arrangere en såkalt «laiv», får vi også innblikk i sosiologen Grasmos syn på hva et slikt rollespill kan gjøre for den enkelte som deltar, noe som nok især for de mest erfarne laiverne er vel så interressant som detaljbeskrivelser av planleggingen av en laiv.

For nybegynnere er det også tatt med en utrolig nyttig ordliste bakerst i boka, som en kjapp innføring i stammespråket som ellers kan virke litt avskrekkende.

Jeg har selv deltatt på et levende rollespill, og var der en utspekulert forrædersk type, som sviktet alle vennene mine, noe jeg føler ikke er meg i det hele tatt, men samtidig merket jeg at det ga meg et visst «kick» å spille på denne måten for å få fordeler (ikke til meg, men til rollen min). Hvem vet, kanskje man kunne blitt forræder om forholdene lå til rette for det?

Ei flott bok for alle som har vært på laiv, har tenkt seg på laiv, eller rett og slett bare vil vite mer om hva laiv er og hva man gjør der. (Kan for øvrig anbefale dette nettstedet om du vil ha kontakt med laivere der du bor)

Fragmenter i Lappska Mythologien - Gudalära

2010-01-21T13:37:00.000-08:00

Dagens bok er en man virkelig kan si er for spesielt interesserte. Lars Levi Læstadius (Mest kjent her til lands for indirekte å stå bak Kautokeinoopprøret) var teolog og naturforsker. På midten av 1800-tallet reiste han rundt på nordkalotten og samlet inn folkeminner blant samene.

Dette materialet planla han å utgi som en større avhandling, men manuskriptet ble aldri utgitt, og ble lenge regnet som tapt. Utover 1900-tallet dukket etterhvert deler av manuskriptet opp, og man trodde i en periode at man satt på hele manuskriptet, og dette var lenge en hovedkilde for kunnskap om samisk religion og mytologi i førkristen tid (I mange områder betyr førkristen tid før 1750-årene, altså omlag hundre år før Læstadius foretok sine innsamlinger). I 2001 ble det så funnet en notisbok i en boksamling i Frankrike som viste seg å inneholde de siste 35 paragrafene av manuskriptet, og man fikk endelig et komplett innblikk i den samiske åndeverdenen.

Jeg kom tilfeldigvis over denne boka fra 2004 hvor det foruten Læstadius' manuskript er en utførlig del om manuskriptets historie, altså både beretningen om Læstadius' reiser på Nordkalotten og arbeidet til de forskerne som har sporet opp de ulike delene av manuskriptet. Selve manuskriptet er beholdt i sin originale språkdrakt, og er ufattelig tunglest. 1800-talls svensk er i utgangspunktet ikke bare lett, og når Læstadius vet at de han skriver for i utgangspunktet er latinkyndige, så gjør ikke det saken noe særlig bedre.

Boka er allikevel utrolig interessant. Å lese om Jubmel, Perkel og alle andre overnaturlige størrelser urbefolkningen i nord forholdt seg til gir meg en fantastisk følelse av tilhørighet i historien. Som sagt: En bok for spesielt interesserte, men dersom du har over middels interesse for folketro og samer: Les denne boka!

An Utterly Impartial History of Britain - or 2000 years of upper class idiots in charge

2010-01-20T06:50:00.001-08:00

Boka jeg skriver om i dag er som tittelen antyder kanskje ikke 100% pålitelig hele tida, men samtidig er det ikke noen direkte stygge feil å finne i beskrivelsene av små og store hendelser i Storbritannias historie fra romertiden og til etter andre verdenskrig.

Forfatter John o'Farrell er først og fremst komiker og som han selv skriver i forordet, «My aim has been to write a funny, accessible history of Britain, for all thos who weren't listening at school.», og etter min mening har han virkelig lyktes med dette.

o'Farrell skriver på en svært lettfattelig måte om store hendelser i Storbritannia gjennom de siste 2000 år, og svært mange av disse hendelsene har jo også hatt stor innvirkning på resten av verden, og spesielt oss nordboere.

I tillegg til en rekke fiktive dialoger mellom historiske personer (de kunne sikkert sagt noe sånt som dette?) trekker han ofte paralleller mellom forgangne politikere og konger og dagens, som et eksempel her kan trekkes fram at når han nevner at «torys» og «whigs» som senere ble de mest brukte navnene på det konservative og det liberale partiet opprinnelig var skjellsord som ble brukt av partienes motstandere, så tilføyer han at kanskje vi i framtida vil oppleve at de to store partiene i dagens Storbritannia omtales i parlamentsreferatene som «Lefty scumbags» og «Fascist bastards».

Boka anbefales alle med en viss interesse for britisk historie, men som han selv understreker, den er ikke skrevet for de som kan masse om historie fra før.

The Making of the Fittest - DNA and the Ultimate Forensic Record of Evolution

2010-01-19T08:05:00.000-08:00

Da kjedet jeg meg altså så mye at jeg fant ut at å skrive litt om bøkene jeg leser, det er en god idé. Bloggen kommer i stor grad til å bli preget av at jeg leser 99% populærvitenskapelige bøker innenfor biologi, geologi, geografi og historie.

Først ut den forrige boka jeg leste ferdig: The Making of the Fittest - DNA and the Ultimate Forensic Record of Evolution (puuh, lang tittel)

Som man kan ane ut fra tittelen er dette ei bok om DNA og evolusjon. Jeg kom tilfeldigvis over boka på bakgårdssalg hos Tronsmo (Norges beste bokhandel) høsten 2009, og raska den med meg sammen med diverse anna.

Da jeg etterhvert kom så langt at den sto for tur til å bli lest så angra jeg ikke på at jeg kjøpte den. Boka gir en lettfattet (for oss som leser engelsk rimelig greit) innføring i genetikk og hva DNA er, før den tar oss med gjennom en rekke eksempler på hvilke mutasjoner som har ført til at vi har det utrolige mangfoldet av arter på jorda som vi har i dag, og ikke minst hvordan disse mutasjonene stadig skjer i dag og bidrar til en fortsatt utvikling av livet på jorda.

Boka er skrevet av den amerikanske genetikkprofessoren Sean B. Carroll, og bærer veldig preg av å være gitt ut i et land hvor store deler av befolkningen anser Darwins utviklingslære for å være «bare en teori» og mange mener at kreasjonisme bør undervises i skolen på lik linje med denne «teorien». For oss som bor i et land hvor forholdene heldigvis er noe bedre blir det tidvis noe belærende, men samtidig skjønner jeg jo godt hvorfor han har måttet skrive på denne måten.

Alt i alt er dette ei bok jeg vil anbefale alle som vil lære mer om hvordan evolusjonen fungerer å lese, og også alle som har biologi på skolen og vil lære litt mer enn bare det som står i pensum.