The Particle at the End of the Universe

Nok en gang har jeg her på bloggen vendt tilbake til kvantefysikk og Higgs' boson, denne gangen i en bok av den fremragende fysikeren og skribenten Sean M. Carroll, «The Particle at the End of the Universe - The Hunt for the Higgs and the Discovery of a New World».

Bokas tittel er som forfatteren selv understreker et noe flåsete ordspill og referanse til både det ene og det andre, men det den i bunn og grunn handler om er det som undertittelen beskriver: Jakten på den siste av partiklene som kreves for å få Standardmodellen til å henge sammen.

I tillegg til å fortelle om selve jakten på det såkalte Higgs-bosonet på CERN årene etter at LHC-akselleratoren ble satt i drift i 2008 får vi et nøye innblikk i hvilke fremskritt innen partikkelfysikken som er gjort de omlag hundre årene denne disiplinen har eksistert, og hvordan disse har ledet fram og bygd på hverandre til den forståelsen vi har i dag.

Boka forklarer også veldig mye om hva denne partikkelen man 4. juli 2012 kunngjorde at man hadde funnet ved omlag 125 GeV egentlig er, og hvordan sammenhengen mellom energifelt og partikler i hele universet er. Spesielt det siste var for meg svært interessant, og ga meg helt klart ny innsikt i dette vanskelige temaet.

Kapitlet hvor Carroll drodler omkring hvem som kan ha gjort seg fortjent til nobelpris som følge av oppdagelsen av Higgs var spesielt morsomt, ettersom man jo nå sitter med fasiten (boka kom først ut i 2012)

Jeg har lest såpass mye populærvitenskapelige bøker om fysikk at boka for meg fremsto som svært grei å lese, men jeg ser ikke bort fra at for nybegynnere på feltet kan iallfall deler av boka virke tung.

Anbefalt lesestoff for alle med fysikkinteresse!

De hemmelige partiklene

Bjørn Hallvard Samset er en norsk fysiker som tidligere blant annet har jobbet ved CERN, og nå er ansatt ved Cicero senter for klimaforskning. I «De hemmelige partiklene - Hvordan verden er skrudd sammen» gjør han et forsøk på å fortelle for folk flest hva partikkelfysikk er, et forsøk jeg vil si at han i stor grad lykkes med.

Før jeg sier så mye mer om boka som sådan vil jeg si litt om hvordan jeg fikk vite om den. I desember 2012 hadde vitenskapsbloggen kollokvium.no en adventskalender hvor en ny uoppdaget elementærpartikkel ble presentert hver dag. Jeg syntes dette var et fantastisk innblikk over grensene for den delen av verden som fysikken har kartlagt, og jeg skrev på twitter til Samset at dette burde det jaggu bli bok av. Svaret jeg fikk var litt kryptisk, men ikke til å misforstå: Han var i ferd med å skrive en bok, og nå har jeg altså endelig fått lest den!

Som tittelen sier handler boka om de partiklene alt omkring oss og inni oss er skrudd sammen av, eller rettere sagt, som de modellene vi har av verden i dag forutsetter at de er skrudd sammen av.

I likhet med «Why does E=mc²» som jeg tidligere har skrevet om er dette vitenskapsformidling for lekfolk av aller ypperste klasse, og jeg skal ikke engang prøve på å trekke sammen Samsets fremragende populariseringer enda mer, annet enn at jeg vil nevne et ord jeg aldri har sett på trykk før og neppe heller vil se igjen: Antibunadsskjorte. 

Hva en antibunadsskjorte er og hvilken sammenheng den har med vanlige bunadsskjorter er bare et bittelite hjørne av alt man blir gjort kjent med i denne boka. Fermioner, bosoner, gluoner, baryoner og en rekke andre -oner er også et sammensurium man blir gjort kjent med, slik at neste gang forskerne ved CERN eller et av de andre store partikkefysikklaboratoriene kunngjør en banebrytende oppdagelse, så er man litt bedre i stand til å skjønne litt av hvorfor akkurat dette de nå har funnet ut snur verden slik vi kjenner den om ikke på hodet, så i en litt annen vinkel enn man trodde den var.

Boka er et «must» for fysikkinteresserte i alle aldre, og bortsett fra at i en illustrasjon er standardmodellens Lagrange-tetthet gjengitt i sin helhet er E=mc² den eneste matematikken man må forholde seg til, så den passer også for sånne som meg som ikke kan annen matematikk enn den man lærer på handelsskolen.

Mot slutten av boka gjør forfatteren et svært bra grep ved å tenke litt fremover og drodle litt om hvilke oppdagelser av ny kunnskap og bruksområder for dagens kunnskap som kan dukke opp, uten å bli altfor svevende. Samtidig peker han gang på gang på det som er fysikkens grunntese: Energibevaring. Dersom noe tilsynelatende bryter med dette, så er det etter all sannsynlighet feil, og dette må man aldri tillate seg å glemme.

Som sagt en veldig veldig bra bok som trekker et ufattelig komplisert tema ned på et jordnært og lettfattelig nivå, og Samset plasserer seg med dette svært høyt oppe på lista over norske vitenskapsformidlere (og jeg tviler ikke et sekund på at dersom formidlingen skjedde på engelsk ville han også vært høyt oppe internasjonalt)!