fredag 7. august 2020

Fotballagenten

Knut Høibraaten er et navn som er kjent for de fleste i norsk fotball-twitter. En livsglad figur som twitrer om løst og fast, samtidig som han er lokalpolitiker i den lille vestlandskommunen Samnanger. Det som gjør ham bemerkelsesverdig er ikke den politiske karrieren hans, men at han gjennom tidligere yrkeserfaring har en innsikt de færreste har i en del av fotballen man sjelden hører annet fra enn sluttresultatet: Overgangsmarkedet.

I sin bok «Fotballagenten» fra 2014 bruker Høibraaten sitt store fortellertalent til å dele en del av historiene han har med seg fra årene som fotballagent. Vi blir litt kjent med bakgrunnen hans og hva som fikk ham til å bestemme seg for å prøve å tjene til livets opphold i den delen av fotballbransjen som nok har det mest frynsete ryktet, og vi får høre om frustrasjonen da han strøk på første forsøk på å ta prøven for å bli FIFA-godkjent agent.

«Knutegutten» legger lite mellom i fortellingene sine, og tross noen anonymiseringer, så er de aller fleste vi møter i boka personer som enten er offentlige aktører, eller så gode kompiser av ham at man lett finner ut hvem de er om man vil. Høibraaten forteller i ett kapittel om hvordan nettverk er det aller viktigste for en fotballagent, og ikke bare hadde han et relativt godt nettverk på Balkan, han hadde også en fantastisk evne til å bygge nettverk. Balkan er for øvrig en region vi flere ganger kommer tilbake til, og innimellom drikke- og pule-historiene fra både inn- og utland, blir også medaljens bakside vist fram.

Boka kom som sagt ut i 2014, og den manglende anonymiseringen av en av de involverte vedrørende svarte penger i en overgangssak gikk til sak over påstandene i boka. Det ble aldri noen sak, men et forlik, og nøyaktig hvem som gjorde hva får vi nok aldri vite, selv om fotballforbundets egne rapporter frikjente de påstått involverte. Forliket innebar også etter hva jeg har forstått at det ble laget en ny utgave av boka hvor påstandene var fjernet, men det er altså den originale versjonen jeg har lest her.

Høibraaten kan virke som en gladgutt og spilloppmaker, men boka avsluttes heller mørkt. Jeg røper nok ikke for mye når jeg skriver at boka ender med historien om firmaets (og hans personlige) nedtur i 2012, men hans stadige tilstedeværelse i sosiale medier tilsier jo at det endte godt.

Absolutt ei lesverdig bok for oss som er over middels interesserte i fotball, men ikke noe du bør la ligge framme for ungene å lese (Og forfatteren selv har også innledet den med en dedikasjon til sin da mindreårige datter, hvor han presiserer at hun ikke får lese den før hun har fylt 18). At overgangsmarkedet kan være en råtten bransje fins det ikke tvil om, og inntrykket blir ikke svakere av å lese denne boka. Det er helt sikkert er en solid kvote overdrivelser og upresisheter involvert, men det får så være. Som Høibraaten presiserer, dette er hans versjon av historien.

torsdag 14. februar 2019

Korte svar på store spørsmål

Stephen Hawking er kjent som en av etterkrigstidens største hjerner innelåst i en kropp kraftig rammet av ALS, og da han i mars 2018 gikk bort var det en hel vitenskapsverden som sørget over å ha mistet ham. Samtidig som man sørget gledet man seg over å ha fått nyte godt av ham i så ufattelig mye lenger enn det korte tidsrommet legene som først diagnostisert sykdommen hans hadde gitt ham.

Hawkings første bok, «A brief history of time» gjorde ham til kjendis på en måte vitenskapsskribenter sjelden ser maken til, og det til tross for at den tidvis kan være ganske vanskelig å trenge gjennom.

«Korte svar på store spørsmål» er derimot langt fra vanskelig å trenge gjennom. Hawking ble ofte spurt om å uttale seg om ulike «store spørsmål», det være seg fra media, fra næringslivet, fra politikere eller fra andre. De svarene han hadde gitt på spørsmål som «Finnes det en Gud», «Kan vi forutsi fremtiden» og «Vil kunstig intelligens bli smartere enn oss» hadde han samlet i et svært omfangsrikt arkiv, og da han døde var alt boken med de relativt korte svarene under utarbeidelse.

Svarene på de store spørsmålene er stort sett på omlag 20 sider,  og gir noen svært tankevekkende svar, som tross den korte formen også er svært velbegrunnete. Noen av spørsmålene som besvares er tildels overlappende, og dermed har også svarene blitt det, uten at det svekker boka som sådan nevneverdig.

Boka er absolutt et verdig minne over den store vitenskapsmannen, og anbefales på det sterkeste for alle vitenskapsinteresserte som også har sans for filosofi.

fredag 4. januar 2019

Lys

Bjørn H. Samset er fysiker med bakgrunn fra Universitetet i Oslo, men han har også forsket ved det europeiske forskningsinstituttet CERN, og er nå ansatt ved Cicero, senter for klimaforskning. Han har i årevis vært en kjent stemme på den populærvitenskapelige formidlingsarenaen, ikke minst gjennom tallrike opptredener i NRK P2s «Abels tårn» fra Realfagsbiblioteket på Blindern fredager. Han har også vært svært aktiv på twitter.

For radioprogrammet har «Vafler og vitenskap» vært et motto. Boka Samset nå har gitt ut har den fulle tittelen «Lys – en fortelling om regnbuen og nordlyset, flammene og ildfluene og menneskets kamp for å holde mørket tilbake», og til tross for denne mektige tittelen er det en like uformell tone som den lytterne er vante med fra radioen som finnes også her.

Som undertittelen sier er boka i stor grad en fortelling, en fortelling om lysets betydning, om menneskenes forhold til ulike lyskilder. Samtidig er den utvilsomt skrevet av en fagmann med ekstremt stor innsikt i det han skriver om. Samset har tidligere gitt ut «De hemmelige partiklene» som i langt større grad går inn i det vitenskapelige omkring fysiske fenomener. I årets bok er det derimot som sagt fortellingen som er i fokus. Fra bestefarens hus i Ås, tilbake gjennom århundrer med fysikere som har forsket på lysets natur, inn i Nord-Trøndelags beksvarte nattehimmel og tilbake til storbyenes konstant belyste blir vi dratt nærmere og nærmere forklaringen på lysets gåter.

Selve de fysiske forklaringene på hva lys er omtales selvsagt også, men de har på en måte fått en birolle. Jeg var svært begeistret for Samsets bok om elementærpartikler. Overraskelsen jeg fikk da jeg oppdaget at denne var skrevet på en helt annen måte ble likevel kun positiv, da det viste seg at Samset ikke bare er en svært flink fysiker, han er også en forteller av et kaliber norsk vitenskapsformidling virkelig kan ønske seg flere av!

Boka anbefales på det sterkeste for alle som en gang har stirret ut i mørket og sett etter lys, eller alle som noen gang har måttet ta på seg solbriller fordi lyset har vært for sterkt!



(Dette er en omarbeidet utgave av en omtale som tidligere har vært publisert i Sentralposten nr 4/2018)

tirsdag 25. september 2018

Det som ble Norge

Geologen Reidar Müller er ikke bare geolog, han er også utdannet journalist, og det er noe man merker i den svært velfortalte «Det som ble Norge - Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år».

Müller tar oss med på en i hovedsak omvendt kronologisk reise gjennom tiden, der han først beveger seg ut av eget fagfelt for å finne noen svar knyttet til vårt nærmeste opphav: Hvorfor er det vanlig i Norge å være blond og blåøyd? Vi tas deretter med ut av nordmennenes historie og over i den dype forhistorien.

Torvmyrer og istider fyker forbi før vi presenteres for den viktigste av alle geologiske prosesser, kontinentaldriften, og hvilken betydning denne har hatt for å skape «furet værbitt».

Forfatteren har tidligere jobbet i oljebransjen, noe som godt merkes i kapitlet om dannelsen av petroleumsforekomstene som har gjort vårt land til en av de største klimabandittene som fins. (Misforstå meg rett, at han har innsidekjennskap til bransjen gjør ham ikke til noen klimaapologet!) Vi tas med forbi dinosaurfunn, vulkanutbrudd og enorme fjellkjeder (mange av dem), til vi ender opp i det eldste av det eldste: Prekambrium.

Prekambrium er ikke bare den eldste geologiske epoken, det er også den mest omfattende, fra jordens dannelse for omlag 4600000000 år siden (4,6 milliarder, ja) til omlag 450 millioner år siden. Dette er ikke bare den mest omfattende epoken, siden det er så lenge siden er det også den det er vanskeligst å finne spor fra, og også den det fins færrest spor å finne fra. Det finnes likevel noen steder på jorda hvor slike spor forekommer i relativt rikelig monn, og Varanger helt nordøst i landet er ett av disse stedene, og Müller tar oss med på en snarvisitt også hit.

(Nei, dette fotballbildet har ikke havna på
feil blogg. Ordovicium-funnene ved Slemmestad
stadion er behørig omtalt i boka.)
Boka konkluderes med et langt hopp tilbake til vår tid, «antropocen» som den ofte omtales som, og fra Kolsåstoppen får vi neon tanker både om hvorfor landet vårt er blitt som det er blitt, og noen tanker om hvordan det kan tenkes å bli i framtida. Underveis i boka har vi møtt flere spennende geologer, og jeg syns alltid det er morsomt når det henvises til andre bøker jeg har lest før. (Fx denne og denne).  Også knall når funnsteder jeg faktisk har opplevd blir omtalt.

Alt i alt en spennende og lettlest bok (Jeg brukte en flyreise, en orkesterprøve og et par dobesøk på å bli ferdig), som jeg på det sterkeste kan anbefale til alle med interesse for geologi og paleontologi. Om jeg skal klage på noe er det kanskje mangelen på et kart som viser tydelig hvor de ulike stedene som omtales er, samt at man kunne hatt en liten geologisk ordliste baki  sammen med den grundige kildeseksjonen.

søndag 23. september 2018

Karbon

Dag O. Hessen er for mange vitenskpsinteresserte et kjent navn, og i det flotte lille verket «Karbon – en uautorisert biografi» fra 2015 gir han leserne en grundig innføring i karbonets betydning for livet på jorden.

Som mange vet er karbon, eller C, som Hessen i mesteparten av boka omtaler det som en essensiell byggestein i alle organiske molekyler, men i tillegg har det en «can't live with it, can't live without it»-rolle som bestanddel i den viktige drivhusgassen CO₂. Uten CO₂ hadde jorden neppe vært beboelig, men med de stadig større konsentrasjonene av CO₂ vi i dag ser bygge seg opp i atmosfæren, kan vi fort komme i en situasjon der det neppe er noe særlig å bo her «andre veien».

Hessen presenterer oss som sagt grundig for hvilken betydning karbonet har for oss, men samtidig er det ingen tvil om at boka er et innlegg i klimadebatten, og Hessen argumenterer svært godt for hvorfor dagens utslippsnivåer ikke kan fortsette.

Vi må faktisk slutte å grave fram kull og pumpe opp olje dersom vi vil at framtidige generasjoner skal kunne overta en planet det er mulig å leve på, og de tankene Hessen presenterer for hvordan de nødvendige kuttene kan gjøres er slett ikke urealistiske.

Anbefaler på det sterkeste å lese boka for alle klimabevisste, samt for alle som bare vil vite mer om karbonets betydning for oss.

tirsdag 4. september 2018

Armfeldts armé

En del av den norske historien som er relativt godt kjent for de fleste trøndere, men mindre kjent for oss andre, er historien om da den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt ble sendt på felttog til Trøndelag høsten 1718. Målet med felttoget var først og fremst å skape en andre front i Norge, slik at Karl XII skulle få lettere forhold under sin invasjon i Østfold.

Dette felttoget er tema når forfatteren Geir Pollen i boka «Armfeldts armé» fraviker sitt vanligvis skjønnlitterære forfatterskap og går over i sakprosaen. På en fremragende måte beskriver Pollen de politiske forholdene i Nord-Europa under Store Nordiske Krig, før vi går løs på selve felttoget. Det er sjelden man leser historisk korrekte bøker med et så godt språk og god driv i fortellingen som det Pollen får til når han skildrer hvordan det ustabile høstværet ble en aktør i krigføringen.

Både metoder for krigføring i en tid hvor man enda ikke hadde tatt helt inn over seg at skytevåpnene var kommet for å bli, og hvilket enormt apparat som trengs for å forsyne en armé er ting man gjerne ikke har tenkt så mye over. Dette er temaer Pollen ikke bare forteller leseren alt om, men også forteller på en måte som gjør det veldig interessant! For meg som er tillitsvalgt for en haug byråkrater var de delene som forteller om konfliktene mellom militær ledelse, forsyningsansvarlige krigsråd Frisenheim og sivile embedsmenn spesielt interessante.

Også de fortvilte forholdene for sivilbefolkningen i Trøndelag er noe som beskrives på en god måte. Vi kan bare forestille oss hvor ille det må ha vært å få en svensk hær inn på gården like før jul, som tvangskjøpte med i praksis verdiløs mynt som betaling alt som var spiselig i forrådene. Også inne i Trondheim by, som etter hvert ble beleiret, må det ha vært grusomme forhold da det ble besluttet å rive deler av byen for å hindre at materialene der skulle komme svenskene til hjelp.

I november snus så alt på hodet da kong Karl dør utenfor Halden, noe som medfører politisk jordskjelv i Sverige. Ingen er interesserte i å fortsette krigføringen, og da retrettordren endelig når fram til Den Jämtlandske Arméen og øverstbefalhavende Armfeldt er vinteren så godt i gang at tilbaketoget blir en eneste stor tragedie. Av de omlag 10 000 soldatene som invaderte Norge høsten før, var det såvidt over 2000 som vendte tilbake, og av disse var nesten en tredjedel invalidiserte for livet.

Boka viser virkelig hvor grusomt krigføring var på 1700-tallet, og gir et innblikk i en del av nordisk historie som for mange er lite kjent. Kan virkelig anbefale denne for alle historieinteresserte!

(Teksten har tidligere vært publisert i Sentralposten)