tirsdag 19. april 2016

How to teach Quantum Physics to your dog

Fysikkforskeren Chad Orzel er glad i hunden sin Emmy. Så glad er han i henne, at han lar henne stille alle de viktige spørsmålene når han i «How to teach Quantum Physics to your dog» prøver å forklare henne de viktigste teoriene på det kanskje mest innfløkte feltet i fysikken.

I hvert kapittel stiller Emmy noen spørsmål relatert til kvantefysikk som hun enten vil bruke svaret på til å skaffe seg en godbit eller å jage kaniner eller ondsinnete ekorn i familien Orzels hage. Fysikeren prøver etter beste evne å svare på spørsmålene hennes, og i hvert nytt kapittel tar han for seg et nytt emne.

Etter at vi i noen av de siste kapitlene gjøres kjent med noen av de mest avanserte konseptene innenfor kvantefysikk; kvanteteleportering og virtuelle partikler, kommer det kapitlet jeg kanskje synes er det aller viktigste i boka.

Her går Orzel gjennom noen av alle svadatilbudene som kamuflerer seg bak forstavelsen «kvante-», og trekker paralleller til forrige århundreskifte da alle humbugtilbydere brukte elektrisitet som et argument, og midten av nittenhundretallet da alt skulle være "atom-". Her argumenterer han svært godt for hvorfor disse svindlernes påstander uten unntak kan avvises.

Boka anbefales for alle med en viss kjennskap til fysikk som vil lære mer om kvantefysikk. Er du hundeelsker anbefales den enda mer!

The Simpsons and their Mathematical Secrets

Fysikkdoktoren Simon Singh har tidligere skrevet bøker om blant annet koder og den hyperavanserte matematikken bak løsningen på Fermats siste teorem. I «The Simpsons and their Mathematical Secrets» holder han seg som tittelen sier til matematikk, men han beveger seg over i noe av den mest populære populærkulturen som er å oppdrive: Den legendariske tegnefilmserien The Simpsons.

Singh introduserer for en rekke av skribentene bak den gulfargede familien fra Springfield, og vi kan la oss slå i bakken av den utrolige merittlista disse har på den akademiske fronten før de gikk over til underholdningsbransjen.

Måten Singh gir oss et nærmere blikk på noen av de mest matematisk intrikate episodene av serien ga iallfall meg et helt nytt syn på serien, og det er med fornyet interesse jeg tar plass foran TV-en når den sendes etter at jeg leste denne boka.

Som en bonus er dea siste kapitlene i boka viet serien Futurama, hvor mange av de samme folka var involvert i produksjonen, og det også forekommer masse deilig matematikk.


Kan anbefale boka på det sterkeste for alle «nerder» med sans for tegnefilm!

søndag 21. februar 2016

Jomfruen fra Norge

Historikeren Tore Skeie har med «Jomfruen fra Norge» klart å skape et lettfattelig bilde av hendelsene i Norge tidlig på 1300-tallet, da Håkon 5. Magnusson var konge.

Kongen og hans tidligere så lite kjente dronning Eufemia (Ja, hun med gata i Oslo) blir grundig presentert i boka, men den mest sentrale personen er slik jeg ser det verken det norske kongeparet eller den lille datteren deres, men derimot han som hun ender med å bli gift med, Hertug Erik Magnusson av Sverige.

Boka forteller på et glimrende vis om hvordan høymiddelalderen var, og opplyste iallfall meg om mange dramatiske hendelser i den felles norsk/dansk/svenske historien som jeg visste lite om fra før. Det er virkelig skremmende å lese hvor hensynsløse de kongelige og høyadelige på denne tiden kunne være, både mot hverandre, men også mot både egne og andres undersåtter om de så det som nødvendig.

Jeg kommer utvilsomt til også å lese Skeies første bok, hvor han skriver om Alv Erlingsson, som opererte på slutten av 1200-tallet.

Anbefales for alle med interesse for norsk historie og/eller middelalderhistorie!

(Og den var så spennende og samtidig lettlest at jeg pløyde gjennom hele i løpet av ca fire timer)

søndag 10. januar 2016

13 things that don't make sense

Fysikeren og vitenskapsskribenten Michael Brooks har i «13 things that don't make sense - The most intriguing scientific mysteries of our times» ettertrykkelig slått hull på myten om at vitenskapen har nådd sin ende og alt er funnet ut.

Som tittelen sier er det 13 vitenskapelige gåter som får selv de fremste vitenskapsmenn og -kvinner på sine fagfelt til å klø seg forvirret i hodet Brooks presenterer for leserne, og det gjør han på en svært god måte!

Boka er i hovedsak bygd opp som en sammenhengende fortelling, selv om hvert av de 13 temaene er et eget kapittel. Likevel får man noen brudd i narrativet, rett og slett fordi det er vanskelig å lage en flytende overgang for eksempel fra kald fusjon til livet.

Skal ikke gå inn på alle temaene som tas opp, men vil likevel nevne spesielt kapitlet om fri vilje, som for lesere som er ukjent med tanken på at vi nok ikke i så stor grad som vi liker å tro har full styring med våre handlinger kan virke svært tankevekkende. Bokas siste kapittel, om homøopati, kan også virke provoserende, men som jeg ser det setter Brooks på flott vis søkelyset på et stort problem for vitenskapen: Når homøopati så opplagt ikke kan virke, hvorfor klarer ikke vitenskapen å sette et endelig punktum for det?

Boka er svært godt skrevet, og krever ikke noen stor grad av forhåndskjennskap til de temaene som tas opp. Anbefales for alle, og kan være en flott gave til en engelsklesende tenåring som kanskje går med en forsker i magen, men mangler det siste lille kicket for å gå helt og fullt for realfagutdanningen dette som oftest krever.

søndag 6. desember 2015

This Idea Must Die

Har blitt lite bokblogging i det siste, men nå er jeg endelig komme meg gjennom antologien «This idea must die - Scientific Ideas That Are Blocking Progress» (red. John Brockman, Harper Perennial 2015).

Boka er en samling av korte (1-4 sider) tekster hvor fremragende vitenskapsmenn (for det meste, bl.a. Alan Alda har også fått plass) skriver om en eller annen tanke de mener bør vekk fra all vitenskapelig praksis heretter. Bakgrunnen for samlingen er «The 2014 Edge question», hvor magasinet Edge spurte rett og slett «What scientific idea is ready for retirement».

Det er ingen redaksjonell linje i hvilke meninger som er tatt med, så på noen felter finner man motstridende meninger, og så man må tenke selv om hva man tenker om dette.

Blant temaene som tas opp kan nevnes:
Univers kontra multivers
«The Theory of everything»
Menneskelig natur
Fri vilje (Muligens står biologen Jerry Coyne for bokas mest provoserende innlegg med sin avvisning av fenomenet fri vilje)
Skille mellom vitenskap og filosofi
Falsifiserbarhet
Statistikk

Blant forfatterne som er med kan nevnes Sean Carroll, Steven Pinker, Richard Dawkins, Jared Diamond og en hel haug med andre folk jeg i stor grad har fått lyst å lese mer av.

Anbefaler alle å ønske seg denne til jul!

tirsdag 16. juni 2015

Beste historier om Donald Duck & Co nr. 17

Denne teksten ble første gang publisert på Rana Blads «Polarsirkelbloggen» i januar 2010, da under tittelen «En tegneserieanmeldelse».

De som kjenner meg vet sannsynligvis at utenom korps, så er det tegneserier som er min store besettelse her i livet.
De senere år er det PondusBillyLarsons gale verdenErnie og en rekke andre humorserier som har forsynt seg grovt av lønningsposen min, og tidligere har også NemiHerman Hedning og ikke minst tidlig på nittitallet Pyton fått sin andel.
Det var allikevel som for så mange andre verdens mest kjente and, Donald Duck, som introduserte meg for tegneserienes verden, og jeg mener fortsatt at de to historiene «Donald Duck og de ville vikingene» og «Sarasenerens natt» (begge tegnet av italieneren Marco Rota) fra tidlig 80-tall er blant de absolutt beste tegneseriene med historisk forelegg som er laget gjennom tidene.
I forbindelse med at jeg driver og flytter noen av tegneseriene mine hjemmefra og over til mitt kjødelige opphav, som har bedre plass i huset enn meg, så satte jeg meg ned og leste gjennom en samleboks med en del Disney-album, og kom plutselig over et jeg helt hadde glemt, men som jeg ved ettertanke må være den beste samlingen av Donald-historien som noensinne er gitt ut!
Ingen av enkelthistoriene i albumet «Beste historier om Donald Duck & Co nr. 17» utmerker seg isolert sett som spesielt minneverdige, men når man får dem samlet mellom to permer så blir de sju småhistoriene hvor hele seks er tegnet av legenden Carl Barks tilsammen et unikt dokument over Donald og hans forhold til sine omgivelser.
Albumet åpner med den fabelaktige historien «Kostymeballet» fra 1956. Donald blir invitert til et kostymeball og bestemmer seg for å gå som ridder, fordi som han selv sier: «Min drøm har alltid vært å være en ridder i skinnende rustning som slår ned drager og frelser fagre jomfruer!». Uten å røpe for mye av historien kan jeg røpe at Donald først blir til latter for alle de andre festdeltagerne, som mener at ridderlighet er noe som forlengst er gått ut på dato, men at han til slutt får sin revansj. En nydelig historie om at det kanskje er plass for riddere også i dagens moderne samfunn.
Andre historie er en liten ensider uten tittel hvor Skrue McDuck nok en gang viser sitt fabelaktige talent for å tjene penger, denn gangen ved å skape et gullrush!
I den tredje historien i albumet, «Naturens harde orden» fra 1956 er det ikke andre antropomorfe skapninger som er Donalds motstandere, men derimot selve Moder Natur. Historien starter med at Donald prøver å plante et epletre i hagen sin, men dette blir umiddelbart spist av en muldvarp. Donald setter på sitt sedvanlige ultraintense vis i gang med et storstilt utrydningsforsøk mot muldvarpene, men disse går raskt til motangrep, og muldvarpene suppleres etterhvert av kålmark og fugler. Donald prøver nok en gang å vinne over naturen, denne gang ved å investere i et sibirsk rosetre, som gartneren som selger ham det ikke aner hvordan vil oppføre seg i det milde Andeby-klimaet. Dette viser seg å vokse rekordraskt, og ved at Donald jager vekk mange av truslene mot treet setter det frø bare på noen dager og nye planter vokser opp. I løpet av bare en uke er Donalds hage i ferd med å bli en sibirsk urskog, men som så mange ganger før er det nevøene Ole, Dole og Doffen som har løsningen på hvordan Donald skal få tilbake kontrollen over hagen sin. De tar ham med inn, og plasserer ham rolig i lenestolen. Ganske raskt vender først kålmarkene tilbake, deretter fuglene, og til slutt muldvarpene. Naturens orden er gjenopprettet, og Donalds hage er ikke blitt noe sibirsk tornekratt. En historie hvor Barks nok en gang viser seg som en pioner innen naturvern, og at han nok var like viktig for miljøbevegelsens framvekst noen tiår senere som det Arne Næss’ økosofi er regnet for å være. Ingen kan stå imot å humre litt av Donalds utrettelige forsøk på å overvinne naturen her, men samtidig innser man at dette eksempelet er mye større enn bare Donald.
Denne etterfølges av nok en ensider hvor Skrue demonstrerer sitt talent for penger. Denne gangen vil han på konsert med Andeby symfoniorkester sammen med Donald, men de bestemmer seg for at 15 kroner er alt for mye å betale for en slik konsert! For å snike seg inn gjemmer Donald seg i en kontrabasskasse, mens Skrue hevder å ha funnet et bedre gjemmested. Nok en historie hvor jeg ikke vil røpe slutten, men jeg vil si såpass som at 15 kroner for en symfoniorkesterkonsert er en pris alle bør se seg råd til! (Også justert for prisstigning)
Den kanskje mest kjente historien i albumet bærer tittelen «Ping Pong-ballene» og ble første gang trykket alt i 1949. I denne historien fra Donald og nevøene driver et bergingsbåtfirma hvor de hever alt mulig rart de finner på havbunnen og selger det til skraphandlere. Da de en dag kommer over et ferskt vrak av en yacht finner de ut at dette er et oppdrag de kan tjene en pen slump penger på, men da det viser seg at det er onkel Skrue som eier båten starter problemene. Skrue nekter å betale den prisen Donald krever, og legger alle slags hindringer i veien for at Donald og guttene skal klare å skaffe pengene de trenger for å få hevet båten uten finansiering. Dette løser seg til slutt på en genial måte, som til og med har vært etterprøvd av det populære programmet «Mythbusters». Hvem som til slutt trekker det lengste strået i denne historien skal være usagt, men i sedvanlig Barks-stil kommer det en liten overraskelse til slutt…
Den eneste historien i albumet som ikke er skrevet av Barks, men bare tegnet av ham er også den eneste hvor Donald selv ikke er med. I historien «Misforståelsen», skrevet av Victor Lockman i 1960, får vi se hva som skjer da Dolly Duck tar med seg fetter Anton til Bestemor Ducks gård etter å ha mottatt et brev med vannskjolder på. Som den omtenksomme dame Dolly er skjønner hun selvsagt at vannskjoldene kommer av tårer, og at dette må skyldes at bestemors «Alt er i skjønneste orden» bare er for å berolige henne, og at alt slettes ikke er i orden. Som sagt tar Dolly den nesten kvalmende heldige Anton med seg ut på landet for å ordne opp, og ikke uventet oppstår det en rekke komplikasjoner… Dollys gode intensjoner fører ikke bare godt med seg, men til slutt viser det seg at kanskje Antons hell ikke var helt bortkastet allikevel.
Sist ut i albumet er historien som også har inspirert forsiden og er trukket fram med tittel der, «Det viktigste er å delta». Historien, skrevet i OL-året 1956, tar oss med til OL-uttaket i Andeby, som slettes ikke er noen barnelek. De fabelaktige atletene Lars Lynhei (100m), Morten Hopp-Hansen (hekk), Ståle Fjellkraft (kule), Tore Treff (spyd) og Hannibal Hvirvelvind (diskos) (kanskje denne fokusen på kasteidretter gir ekstra ære til Egil Danielsens strålende prestasjon i spyd i 1956-lekene) skal alle prøve å kvalifisere seg. Sammen med dem på startstreken står ikke overraskende den lille anden med det enorme egoet, Donald. Av ulike grunner klarer ingen å kvalifisere seg i noen av de nevnte grenene. Publikum går hjem da det viser seg at eneste påmeldte i 1500m er Donald, som har regelrett skjemt seg ut i alle de andre grenene. Hvordan dette går skal jeg ikke si så mye om, annet enn at Donald med et smil om nebbet til slutt kan avslutte albumet med de fabelaktige ordene «Takk gutter! Dere får meg til å føle at jeg er noe likevel!».
Som sagt er dette et album jeg mener er tilnærmet komplett når det gjelder å favne Donald i alle hans positive roller. Han prøver et par ganger å være noe mer enn han er gjennom å slå naturen eller å hevde seg i sport, men begge gangene henter han seg inn på en fantastisk måte mot slutten med nevøenes hjelp, mens i de andre historiene er det den gjennomgode Donald som skinner gjennom. Småhistoriene med Skrue og Dolly som hovedpersoner viser litt av hva slags folk han opererer blant, og gjør absolutt ikke skam på ham.
Bemerkelsesverdig er det at til tross for at historien er skrevet i perioden 1949 til 1960, så er det på forsiden oppgitt at albumet inneholder «Disney-klassikere fra perioden 1957-1962». Her har nok noen hikket litt i korrekturen :-)
Dersom du mener å ha sett dette albumet i bunnen av en haug med blader på hytta eller på loftet hos bestemor, grav det fram, les det, og nyt det!