tirsdag 4. september 2018

Armfeldts armé

En del av den norske historien som er relativt godt kjent for de fleste trøndere, men mindre kjent for oss andre, er historien om da den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt ble sendt på felttog til Trøndelag høsten 1718. Målet med felttoget var først og fremst å skape en andre front i Norge, slik at Karl XII skulle få lettere forhold under sin invasjon i Østfold.

Dette felttoget er tema når forfatteren Geir Pollen i boka «Armfeldts armé» fraviker sitt vanligvis skjønnlitterære forfatterskap og går over i sakprosaen. På en fremragende måte beskriver Pollen de politiske forholdene i Nord-Europa under Store Nordiske Krig, før vi går løs på selve felttoget. Det er sjelden man leser historisk korrekte bøker med et så godt språk og god driv i fortellingen som det Pollen får til når han skildrer hvordan det ustabile høstværet ble en aktør i krigføringen.

Både metoder for krigføring i en tid hvor man enda ikke hadde tatt helt inn over seg at skytevåpnene var kommet for å bli, og hvilket enormt apparat som trengs for å forsyne en armé er ting man gjerne ikke har tenkt så mye over. Dette er temaer Pollen ikke bare forteller leseren alt om, men også forteller på en måte som gjør det veldig interessant! For meg som er tillitsvalgt for en haug byråkrater var de delene som forteller om konfliktene mellom militær ledelse, forsyningsansvarlige krigsråd Frisenheim og sivile embedsmenn spesielt interessante.

Også de fortvilte forholdene for sivilbefolkningen i Trøndelag er noe som beskrives på en god måte. Vi kan bare forestille oss hvor ille det må ha vært å få en svensk hær inn på gården like før jul, som tvangskjøpte med i praksis verdiløs mynt som betaling alt som var spiselig i forrådene. Også inne i Trondheim by, som etter hvert ble beleiret, må det ha vært grusomme forhold da det ble besluttet å rive deler av byen for å hindre at materialene der skulle komme svenskene til hjelp.

I november snus så alt på hodet da kong Karl dør utenfor Halden, noe som medfører politisk jordskjelv i Sverige. Ingen er interesserte i å fortsette krigføringen, og da retrettordren endelig når fram til Den Jämtlandske Arméen og øverstbefalhavende Armfeldt er vinteren så godt i gang at tilbaketoget blir en eneste stor tragedie. Av de omlag 10 000 soldatene som invaderte Norge høsten før, var det såvidt over 2000 som vendte tilbake, og av disse var nesten en tredjedel invalidiserte for livet.

Boka viser virkelig hvor grusomt krigføring var på 1700-tallet, og gir et innblikk i en del av nordisk historie som for mange er lite kjent. Kan virkelig anbefale denne for alle historieinteresserte!

(Teksten har tidligere vært publisert i Sentralposten)

søndag 28. januar 2018

The Story of English

Philip Gooden er kanskje først og fremst kjent som Shakespeare-inspirert krimforfatter. I «The Story of English - How the English Language Conquered the World» har han derimot skiftet beite og skrevet en kortfattet, men likevel grundig innføring i det engelske språks historie.

Helt fra de første keltiske røttene til språket, som først ble fortrengt av den romerske invasjonen, før anglerne og sakserne kom fra de nordlige delene av Tyskland og fullførte marginaliseringen av kelterne. Ikke før hadde det gammelengelske språket fått etablert seg, så kom det nok en invasjon, og denne gangen var det fransk som var språket som kom over kanalen fra Normandie.

Gooden viser oss en rekke eksempler på  hvordan det at folk flest snakket gammelengelsk mens overklassen snakket fransk har ført til at man i dag har to ulike varianter av mange ord. Eksempelvis er det ofte sånn i moderne engelsk at levende dyr har et navn som stammer fra gammelengelsk, mens kjøttet som serveres av de samme dyrene har et navn som  stammer fra overklassens fransk.

Etter at man i renessansen ender opp med et engelsk språk som i store trekk er lett forståelig for oss som forstår moderne engelsk, så får vi følge hvordan dette språket har utviklet og spredt seg. I dag ikke bare er et verdensspråk, men også har fått varianter ut over de to hovedvariantene britisk og amerikansk engelsk. Gooden spekulerer også litt i hvordan framtida for engelsken kan se ut,  og ikke minst tar han en kikk på striden mellom det preskriptive og det deskriptive synet på hvordan skriftlig engelsk skal fungere.

Boka var utrolig interessant, og anbefales for alle som er interesserte både i språk og i engelsk historie generelt.

søndag 31. desember 2017

A History of the World in Twelwe Maps

Jerry Brottons bok «A History of the World in Twelwe Maps» kom jeg knapt 1/3 inn i før jeg glemte den igjen i setelommen på et KLM-fly til Krakow, og dermed måtte finne noe annet å lese før jeg igjen kunne ta opp tråden i den britiske karthistorikerens bok.

Brotton bruker tolv ikoniske kart som representanter for sin tid i en gjennomgang både av kartografiens historie, men også historiens gang utenfor kartene.

Det hele starter med Ptolemaios' store geografiverk fra ca 150 før vår tidsregning, og oppsummeres så til slutt med papirkartenes død gjennom Google Earth og Google Maps. Underveis blir vi presentert både for europeiske og andre kart, men felles for de aller fleste kapitlene i boka er at det handler om forsøk på å kartlegge verden på en mest mulig riktig måte, ikke bare å lage lokale kart.

Selv syntes jeg spesielt kapitlene om Gerard Mercators liv i starten av reformasjonen, og kapitlet om Arno Peters' forsøk på å erstatte Mercator-projeksjonen med sin egen mer flatetro projeksjon på 70-tallet var spesielt interessante. Boka er likevel så breddfull av historie at du garantert finner noe du ikke kjente til, både om kart og om verden forøvrig.

Anbefalt lesestoff for alle historie- og geografi-interesserte!

torsdag 9. november 2017

The Things That Nobody Knows

Et av de viktigste konseptene innenfor vitenskap er å erkjenne at det fins mye vi ikke vet, og et første trinn på veien for å lære mer er å identifisere hva man ikke vet.

I «The Things That Nobody Knows - 501 Mysteries of Life, the Universe and Everything» presenterer matematikeren og psykologen William Hartston oss for en rekke spørsmål vitenskapen ikke kjenner svar på (Eller iallfall ikke kjente svar på i 2011, da boka ble skrevet).

Boka er noe utradisjonelt organisert, der hovedtemaene er alfabetisert. Dette gjør at det første vi blir introdusert for er spørsmålet om jordsvinet (aardvark på engelsk) er det nærmest beslektete dyret til alle pattedyrs siste felles forfar. Etter en rekke interessante spørsmål ender vi så til slutt opp med spørsmålet om gjær kan tenke (Zysmologi, læren om fermentering).

Gjennom de 501 spørsmålene boka tar opp lærer man ikke bare om hva vi ikke vet, men også utrolig mye om hva vi allerede vet. Noen av spørsmålene syns jeg kanskje er litt spekulative å ta med, men alt i alt satte jeg stor pris på å lese denne boka.

Anbefales å lese for alle som vil ha inspirasjon til å lære mer, og være med å bringe kunnskapen i verden videre, slik at vi til slutt kanskje ender i situasjonen som tas opp helt til slutt: Dersom vi når vi vet alt ikke vet at vi vet alt vil vi være i en situasjon der det eneste vi ikke vet er at vi vet alt (annet).

onsdag 25. oktober 2017

Tide

Jeg har tidligere skrevet om to andre bøker av den britiske forfatteren og naturviteren Hugh Aldersey-Williams, og da jeg under et opphold på noen timer på Heathrow kom over hans nyeste bok «Tide - The Science and Lore of the Greatest Force of Earth» var jeg ikke tung å be, og kjøpte den.

Som undertittelen forteller får vi et innblikk både i vitenskapen bak tidevannet, og hvordan den har påvirket menneskers kultur rundt om i verden i årenes løp. England er jo i likhet med Norge et kystland, og siden det både er betydelig flatere enn Norge og har større forskjell på flo og fjære får tidevannet enda større innvirkning på samfunnet der enn her.

Selvsagt får våre to største tidevannsattraksjoner også et besøk, både Moskenesstraumen og Saltstraumen blir besøkt, og forfatteren lar seg naturlig nok fascinere av naturkreftenes frie spill i den norske naturen.

Om du tror grunnen til at vi har tidevann er at gravitasjonen fra månen trekker til seg vannet har du på en måte litt rett, men samtidig er det masse annet som påvirker de store trekkene som lar seg beregne (for ikke å snakke om alle småtingene som påvirker det i det små som gjør det nesten umulig å beregne 100% sikkert hvor høyt et høyvann blir, og når det blir det).

Aldersey-Williams skriver på en behagelig måte om svært varierte undertemaer, og jeg kan absolutt anbefale boka for alle som vil lære mer om tidevannet, samtidig som man får en fin leseopplevelse.

fredag 6. oktober 2017

Forces of Nature

Fysikksuperstjerna Brian Cox har sammen med BBC-produsent Andrew Cohen omarbeidet TV-serien ved samme navn til boka «Forces of Nature».

Dersom det man forventer når man åpner boka er en systematisk gjennomgang av de fire kjente naturkreftene, gravitasjon, svak og sterk kjernekraft og elektromagnetisme, så blir man skuffet. Cox tar oss med inn bak disse kreftene og prøver i den grad det er mulig i et slikt populærvitenskapelig format å vise oss hvordan de fungerer, og ikke minst: hvorfor.

Oppdelinga av boka er helt klart påvirket av oppdelingen av TV-serien, og gjennom kapitlene Symmetri, Bevegelse, Elementer og Farge blir vi tatt med både inn i et mikrokosmos som er så ufattelig lite at det ikke er til å forstå, og ut i et makrokosmos som er så ufattelig stort at det ikke er til å forstå, og vi får også et innblikk i hvordan det minst tenkelige henger sammen med det størst tenkelige.

Broan Cox har en helt særegen fortellerstil, som er mye tydeligere her enn i den forrige boka av ham jeg leste (Som var skrevet før han ble «superstjerne»), og det er en nytelse å jobbe seg gjennom kapitlene, som er underinndelt i mindre enheter som gjør det enkelt å legge inn pauser for å fordøye det man nettopp har lest.

Anbefaler boka for alle fysikkinteresserte, og selv kommer jeg nå til å prøve å få sett TV-serien!