A People's History of Science

I «A People's History of Science - Miners, Midwives, and “Low Mechanicks”» følger den amerikanske historikeren Clifford D. Conner mønsteret fra en rekke andre «People's History»-bøker og tar oss med inn i vitenskapens historie.

Bøker om «folkets historie» om ulike temaer har vært en suksess siden Howard Zinn ga ut sitt storverk om USAs historie sett nedenfra, og Conners vinkling på vitenskapshistorien er også en bok som fortjener langt større oppmerksomhet enn hva den har fått.

Conner går kronologisk gjennom vitenskapshistorien, og fører oss fra jeger-samler-samfunn via det såkalte greske miraklet opp gjennom de store oppdagelsenes tid og inn i moderne tider etter den industrielle revolusjon og inn i vår moderne kapitalistiske tid.

Hele veien møter vi eksempler på erklærte store tenkere (som oftest menn) som er blitt kreditert for oppdagelser som i realiteten har vært godt kjent blant håndverkere og andre som har drevet med manuelle arbeidsoppgaver, men som har vært mer opptatt av å bevare yrkeshemmeligheter enn å publisere dem for andre i eliten. At publiseringene har vært ment til andre i elitene blir svært tydelig av de eksemplene på vitenskapsmenn som er blitt forfulgt etter å ha publisert sin forskning på et forståelig språk, det være seg engelsk, tysk eller italiensk heller enn de aksepterte forskningsformidlingsspråkene latin og gresk.

Avslutningsvis blir dataindustrien trukket fram som et ferskt eksempel på et område hvor det er hverdagskjemperne i form av ungdommer i garasjer i California, idealistiske forskere som har sagt opp sine jobber i etablerte store firmaer og andre amatører i ordets egentlige betydning som hele tiden har gjort vesentlige framskritt, som deretter er blitt gjort om til verktøy for at storkapitalen skal kunne fortsette å akkumulere overskudd.

Forfatteren avslutter med en egen liten refleksjon over vitenskapens framtid, før han parafraserer Keynes med at i det ikke så veldig lange løp er vi alle døde…

Boka var svært tankevekkende for meg som en som har stor tiltro til den vitenskapelige metoden, og jeg vil anbefale alle med interesse for vitenskap å lese den.

Ignorance

Som forfatteren, Professor Stuart Firestein skriver tidlig i «Ignorance - How it drives science»: Hvem i alle dager vil lese en bok om uvitenhet, og ikke minst, dersom man tar universitetsfaget han underviser i med samme navn, er det da positivt eller negativt å få en høy karakter i faget?

Firestein er nevrobiolog og forsker og underviser i luktesansesystemet hos pattedyr ved Columbia University. Der underviser han som nevnt også i faget «Uvitenhet», hvor han prøver å forklare vordende vitenskapsmenn og -kvinner at det viktige for å bli en god forsker ikke er hva man vet, men hva man ikke vet.

Gjennom en rekke gode eksempler, flere hentet fra drivende gode gjesteforelesere Firestein har invitert til faget sitt, får vi et godt innblikk i hvordan de virkelig store oppdagelsene innen moderne vitenskap i svært stor grad skyldes at forskerne bak har lyktes i å identifisere de riktige spørsmålene om det de ikke vet, og deretter har lagt ut på jakt etter svaret på dem.

Boka anbefales for alle med interesse for realfag og vitenskapshistorie!

Seeing Further

Mange har hørt om britiske «The Royal Society», men mange vet kanskje ikke så alt for mye om hvordan de ble dannet eller hva de faktisk gjør.

I forbindelse med selskapets 350-årsjubileum i 2010 ble Bill Bryson hanket inn som redaktør for en antologi om selskapet, og resultatet er «Seeing Further - The Story of Science & The Royal Society», en murstein av en bok hvor en rekke av planetens skarpeste hjerner og ditto penner har bidratt med artikler om sine spesialområder.

Blant artikkelforfatterne kan nevnes kjenninger fra denne bloggen som Richard Fortey og Richard Dawkins, og en rekke andre vitenskapsmenn og -kvinner som for meg var nye bekjentskaper, men som jeg absolutt kommer til å sjekke om har skrevet andre populærvitenskapelige bøker.

Totalt har boka 20 ganske kronologisk oppbygde kapitler, som dekker et vidt spekter av felter innenfor realfagene, samt et innledende kapittel av redaktør Bryson hvor han ser litt på selskapets første tid, og et avsluttende kapittel skrevet av tidligere president i TRS, Martin Rees, hvor han prøver å skue litt framover.

Med 22 kapitler skrevet av like mange forfattere vil det selvsagt variere i hvilken grad man er fornøyd med hvert av dem, men helheten av boka framstår allikevel som svært god, og å lese den har virkelig gitt meg ny innsikt i vitenskapshistorien fra 1600-tallet og fram til i dag.

Anbefales for alle med interesse for realfag!

1491

Den amerikanske vitenskapsjournalisten Charles C. Mann har i «1491 - New Revelations of the Americas before Columbus» tatt for seg mye av den forskningen som de siste hundre årene har vært gjort på hvordan Amerika egentlig var før europeerne kom dit.

Mann har tatt for seg både de store sivilisasjonene i sør- og mellomamerika og også de samfunnene som ikke har etterlatt seg like monumentale minnesmerker i blant annet nordamerika og Amazon-bassenget.
Boka er delt inn i tre hoveddeler som hver forsøker å avlive myter innen ett enkelt felt i amerikologien.

Første del går inn på antallet «indianere» (Mann bruker konsekvent dette begrepet på de førkolumbianske amerikanerne, og har også et appendix som forsvarer dette valget) på de to kontinentene før invasjonen fra Europa mens andre del går inn på hvor lenge og i hvor mange bølger innvandringen fra Asia til Amerika fant sted. Den siste delen av boka ser nærmere på i hvilken grad de innfødte faktisk var med på å skape det Amerika europeerne fant da de kom dit på slutten av det 15. århundre i stedet for bare å leve i et uberørt villniss slik mange tidligere teorier har sagt.

Mann formidler svært godt hvilke resultater forskere innen arkeologi, paleontologi, botanikk, zoologi og en rekke andre felter har oppnådd de siste årene og som rokker ved en rekke etablerte «sannheter» innenfor fagområdene sine. Til tross for at jeg tidligere har lest både MacQuarries og Prescotts verker om erobringen av henholdsvis inkariket og aztekerriket var denne smekkfull av ny kunnskap også om disse store sivilisasjonenes historie.

Boka kan anbefales for alle med interesse for historie og også for folk med interesse for økologi er boka svært spennende.

Metamaths

Da jeg kjøpte Gregory Chaitins bok «Metamaths - The Quest for Omega» trodde jeg jeg kjøpte en vanlig populærvitenskapelig publikasjon i faget matematikk.

Det jeg derimot faktisk fikk var en filosofisk utlegning om tilfeldighet, og om jakten på hvorvidt noe virkelig kan sies å være tilfeldig. Chaitin, som til daglig jobber ved IBMs forskningssenter viser hvordan han, blant annet gjennom utstrakt bruk av programmeringsspråket LISP, gjennom årevis med forskning kom fram til tallet «Omega», som både er uendelig langt, uforståelig komplekst og ikke minst totalt umulig å beregne, og som har vist seg å være avgjørende for å få innført tilfeldighet og ukjenthet i matematikken.

Vi blir gjort kjent med flere av de historiske matematikerne som i likhet med Chaitin har sett at matematikk er like mye filosofi som realfag, og han trekker spesielt fram Newtons samtidige Leibniz som svært viktig.

Boka er til tider svært høytsvevende, og virkelig noe vordende matematikere som ønsker å få noen innspill om hvordan de kan gjøre en stor oppdagelse bør lese, da dette er noe Chaitin ofrer mye plass i boka. Jeg må innrømme at svært mye av eksemplene gikk langt over hodet på meg og ble raskt passert, mens andre deler var svært givende også for en ulærd å lese.

The Earth

Jeg har tidligere skrevet om Richard Forteys bok om livets historie på Jorden, og kan ikke annet enn å fortsette lovprisningene mine derfra når det gjelder «The Earth - An Intimate History» av samme forfatter.

Boka tar oss med på en reise jorda rundt, hvor Fortey bruker ulike typiske naturtyper for å vise oss hvordan den typen geologiske formasjoner som ligger til grunn for hver enkelt type er blitt dannet, og han går lenger og lenger tilbake i tid på hvor gamle prosesser som har dannet dem.

Våre egne kystfjell som er dannet i den kaledonske fjellkjedefoldingen (for øvrig sammen med Appalachene i det østlige USA) blir besøkt sammen med bl.a. Hawaii, Alpene, Island, Australia, India og mange andre steder, og det siste kapitlet i boka er i sin helhet en oppsummerende rundreise hvor vi ser Jorden fra fugleperspektiv.

Boka var i starten litt tunglest, og i oppsummeringen i slutten syns jeg forfatteren blir litt i overkant poetisk og svevende i språket, men selve typebeskrivelsene er veldig bra, og alt i alt er dette en knallbok, som alle med interesse for geologi burde lese for å få en bedre forståelse av planeten vi bor på, og de prosessene som har formet overflaten av den.