torsdag 9. november 2017

The Things That Nobody Knows

Et av de viktigste konseptene innenfor vitenskap er å erkjenne at det fins mye vi ikke vet, og et første trinn på veien for å lære mer er å identifisere hva man ikke vet.

I «The Things That Nobody Knows - 501 Mysteries of Life, the Universe and Everything» presenterer matematikeren og psykologen William Hartston oss for en rekke spørsmål vitenskapen ikke kjenner svar på (Eller iallfall ikke kjente svar på i 2011, da boka ble skrevet).

Boka er noe utradisjonelt organisert, der hovedtemaene er alfabetisert. Dette gjør at det første vi blir introdusert for er spørsmålet om jordsvinet (aardvark på engelsk) er det nærmest beslektete dyret til alle pattedyrs siste felles forfar. Etter en rekke interessante spørsmål ender vi så til slutt opp med spørsmålet om gjær kan tenke (Zysmologi, læren om fermentering).

Gjennom de 501 spørsmålene boka tar opp lærer man ikke bare om hva vi ikke vet, men også utrolig mye om hva vi allerede vet. Noen av spørsmålene syns jeg kanskje er litt spekulative å ta med, men alt i alt satte jeg stor pris på å lese denne boka.

Anbefales å lese for alle som vil ha inspirasjon til å lære mer, og være med å bringe kunnskapen i verden videre, slik at vi til slutt kanskje ender i situasjonen som tas opp helt til slutt: Dersom vi når vi vet alt ikke vet at vi vet alt vil vi være i en situasjon der det eneste vi ikke vet er at vi vet alt (annet).

onsdag 25. oktober 2017

Tide

Jeg har tidligere skrevet om to andre bøker av den britiske forfatteren og naturviteren Hugh Aldersey-Williams, og da jeg under et opphold på noen timer på Heathrow kom over hans nyeste bok «Tide - The Science and Lore of the Greatest Force of Earth» var jeg ikke tung å be, og kjøpte den.

Som undertittelen forteller får vi et innblikk både i vitenskapen bak tidevannet, og hvordan den har påvirket menneskers kultur rundt om i verden i årenes løp. England er jo i likhet med Norge et kystland, og siden det både er betydelig flatere enn Norge og har større forskjell på flo og fjære får tidevannet enda større innvirkning på samfunnet der enn her.

Selvsagt får våre to største tidevannsattraksjoner også et besøk, både Moskenesstraumen og Saltstraumen blir besøkt, og forfatteren lar seg naturlig nok fascinere av naturkreftenes frie spill i den norske naturen.

Om du tror grunnen til at vi har tidevann er at gravitasjonen fra månen trekker til seg vannet har du på en måte litt rett, men samtidig er det masse annet som påvirker de store trekkene som lar seg beregne (for ikke å snakke om alle småtingene som påvirker det i det små som gjør det nesten umulig å beregne 100% sikkert hvor høyt et høyvann blir, og når det blir det).

Aldersey-Williams skriver på en behagelig måte om svært varierte undertemaer, og jeg kan absolutt anbefale boka for alle som vil lære mer om tidevannet, samtidig som man får en fin leseopplevelse.

fredag 6. oktober 2017

Forces of Nature

Fysikksuperstjerna Brian Cox har sammen med BBC-produsent Andrew Cohen omarbeidet TV-serien ved samme navn til boka «Forces of Nature».

Dersom det man forventer når man åpner boka er en systematisk gjennomgang av de fire kjente naturkreftene, gravitasjon, svak og sterk kjernekraft og elektromagnetisme, så blir man skuffet. Cox tar oss med inn bak disse kreftene og prøver i den grad det er mulig i et slikt populærvitenskapelig format å vise oss hvordan de fungerer, og ikke minst: hvorfor.

Oppdelinga av boka er helt klart påvirket av oppdelingen av TV-serien, og gjennom kapitlene Symmetri, Bevegelse, Elementer og Farge blir vi tatt med både inn i et mikrokosmos som er så ufattelig lite at det ikke er til å forstå, og ut i et makrokosmos som er så ufattelig stort at det ikke er til å forstå, og vi får også et innblikk i hvordan det minst tenkelige henger sammen med det størst tenkelige.

Broan Cox har en helt særegen fortellerstil, som er mye tydeligere her enn i den forrige boka av ham jeg leste (Som var skrevet før han ble «superstjerne»), og det er en nytelse å jobbe seg gjennom kapitlene, som er underinndelt i mindre enheter som gjør det enkelt å legge inn pauser for å fordøye det man nettopp har lest.

Anbefaler boka for alle fysikkinteresserte, og selv kommer jeg nå til å prøve å få sett TV-serien!

søndag 3. september 2017

A Little History of the World

Denne gangen skal jeg begynne bloggposten med å være litt personlig. På åttitallet og tidlig på nittitallet var mormora mi hjemmehjelp for en enslig gammel mann i bygda. Jeg var ofte med dit og pløyde meg gjennom bokhyllene hans, for der var det utrolig mye spennende å lese, og jeg var en leseglad liten gutt.

Blant det jeg leste var ei bok jeg senere faktisk fikk av ham, en verdenshistorie skrevet for unge lesere av en østerriksk kunsthistoriker. Ernst Gombrichs «Fra urtid til nutid» var utrolig velskrevet og sørget for å vekke en interesse i meg for historie som lever videre den dag i dag. Likevel, jeg hadde nesten glemt denne boka helt bort da jeg tidligere i år var innom en bokhandel og fant «A Little History of the World» i hylla, og plukka den med meg på tre-for-to-tilbud.

Da jeg plukka den fram for å begynne å lese i den tok det meg bare et par sekunder å fastslå at dette måtte da være samme boka, bare i engelsk utgave, som nå ligger lagret i en eske i et ombygd rom i det gamle fjøset hjemme hos mamma og pappa. Et kjapt søk hos Nasjonalbiblioteket bekreftet min mistanke, og lesingen ble utsatt noe.

Da jeg endelig kom i gang med den fikk jeg først gleden av å få lese Gombrichs egen historie fortalt av hans barnebarn, hvordan han i stedet for å oversette historiebøker for barn skrev en egen, og det på rekordkort tid!

Selv om den originale tyskspråklige historieboka fra mellomkrigstida har vært en internasjonal bestselger, har det inntil nylig ikke eksistert noen utgave på engelsk. Gombrich, som før krigen flyttet/flyktet til England insisterte på at om dette skulle gjøres skulle han gjøre det selv, og det ble først i livets siste år han satte i gang med prosjektet.

Resultatet er blitt en veldig fin gjennomgang av verdenshistorien som abbsolutt egner seg for barn, og siden den er skrevet med over 60 års etterpåklokskap innabords, også er veldig mye bedre enn hva originalen var.

Gombrich døde i 2001, over 90 år gammel, og det ble opp til hans assistent Caroline Mustill å fullføre oversettelsen/oppdateringen han hadde påbegynt. For meg er det ikke mulig å merke hvor hans ord slutter og hennes begynner, og det er også presisert i forordet at de kapitlene han gjerne skulle ønsket å tilføye med fokus på forhold som er mer interessante for engelskspråklige barn på 2000-tallet enn for tyskspråklige på 1930-tallet ikke er tatt inn, siden han ikke fikk leve lenge nok til å gjøre dette selv.

Boka anbefales på det aller sterkeste for alle, også voksne, og jeg håper virkelig at et norsk forlag plukker opp rettighetene til å lage en norsk versjon av denne oppdaterte utgaven, det fortjener både Gombrich og norske barn.

fredag 1. september 2017

Den sorte greven

I «Den sorte greven - Napoleons rival og den virkelige greven av Monte Cristo» har den amerikanske historikeren Tom Reiss skrevet en fremragende biografi over en mann som egentlig er mest kjent på grunn av sin sønn. Til tross for dette, så er hovedpersonens liv så utrolig og begivenhetsrikt at det mer enn berettiger en biografi.

Vi møter først den franske adelsmannen Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie som prøver å slå gjennom i sukkerbransjen på den franske delen av øya Hispaniola, det som i dag er staten Haiti. Her får han en sønn med en slavekvinne, og dette er bokas hovedperson Thomas-Alexandre, som senere tar morens etternavn Dumas.

Antoine-Alexandre reiser etter hvert hjem til Frankrike for å overta familieeiendommene, og etter hvert kommer også sønnen Thomas-Alexandre etter. Vi følger ham gjennom urolige tider i Frankrike, som etter hvert kastes ut i en blodig revolusjon, omtrent samtidig med at Thomas-Alexandre går inn i kavaleriet. Det viser seg at den unge fargete mannen er en naturbegavelse innen både krigføring og ledelse, og kombinert med god opplæring klatrer han raskt i hierarkiet innen det franske militærvesenet.

Etter flere ganger å ha havnet på kant med den politiske ledelsen under Terrorveldet i Frankrike, kommer Dumas utrolig nok ut av det hele med livet og karrieren i behold, og han reiser etter hvert sammen med Napoleon på dennes beryktede felttog til Egypt. Dette blir begynnelsen på slutten for ham, da han også kommer på kant med Napoleon (Som da han ble diktator reverserte en rekke av de framskrittene for fargede mennesker som revolusjonen hadde medført)

Innimellom disse historiene forteller Reiss også litt om sin egen jakt på kildemateriale omkring dette, og generelt om europeisk storpolitikk og franske forhold spesielt rundt århundreskiftet inn til 1800-tallet.

Historien ender dessverre ganske tragisk for Dumas, men før han dør får han se sin lille sønn Alexandre bli fire år, og det er nettopp denne Alexandre som har blitt kjent som forfatter av en rekke romaner fra fransk historie. Det finnes nok ingen tvil om at både De tre musketerer (som riktig nok er satt i en annen tid) og Greven av Monte Cristo har hentet MYE inspirasjon fra Dumas' fars liv.

En strålende bok, som jeg vil anbefale alle med interesse for historie å lese!

tirsdag 4. juli 2017

Knut Alvssons krig

Norsk middelalder har inntil nylig vært et alt for lite kjent felt i norsk historie, men i det siste har flere historikere gjort sitt for å bedre situasjonen.

Historikeren og statsviteren Øystein Hellesøe Brekke tar i «Knut Alvssons krig - Ridderen som ville erobre Norge» for seg den absolutte sluttfasen av middelalderen, og samtidig slutten på tanken om en trenasjonsunion mellom Sverige, Danmark og Norge.

Hans, sønn av Christian I, ble i 1483 kronet til konge av Norge, men ikke før i 1497 lyktes det ham også å bli monark i Sverige, slik hans far hadde vært. Han hadde i løpet av denne tiden klart å gjøre seg mektig upopulær hos den mektige Knut Alvsson i Norge, og boka forteller om stridighetene mellom dem, hvor det hele ender med at vi får 300 år med danske konger i Norge.

Brekke tar grundig for seg hvilken bakgrunn herr Knut, som samtiden kjente ham som, hadde, og hvilke relasjoner han og familien hans hadde til de andre aktørene i maktspillet som fant sted rundt århundreskiftet.

Der det foreligger skriftlige kilder er det mange svært gode henvisninger til disse, og også flere direkte sitater, mens der de skriftlige kildene manger får vi en god gjennomgang av hvilke vurderinger forfatteren har gjort for å se for seg hva som kan ha skjedd.

Som sagt ender stridighetene med 300 år dansk styre, men Brekke tar seg også friheten til å spekulere i hva som kunne ha skjedd dersom Knut Alvsson faktisk hadde slått kong Hans og hans mann i Norge, Henrik Krummedike. Jeg finner hans teori om at vi hadde endt opp med en langt sterkere tilknytning til Sverige som svært sannsynlig, og også tanken om at Kalmarunionen uansett var død, så lenge de danske kongene ikke ville rette seg etter de nasjonale riksrådene i Norge og Sverige, men styre på egenhånd.

Skal jeg klage på noe med boka, så blir det mangelen på kart og illustrasjoner. Det burde vært både et kart over hele Skandinavia med noen av stedene plottet inn, det burde vært et kart over områdene rundt Oslofjorden og Båhuslen, og det burde vært gjengivelser av illustrasjonene det henvises til i de siste kapitlene.

Uansett er dette en svært engasjerende, lettlest og interessant bok, som jeg anbefaler alle med interesse for norsk historie å lese!