tirsdag 4. juli 2017

Knut Alvssons krig

Norsk middelalder har inntil nylig vært et alt for lite kjent felt i norsk historie, men i det siste har flere historikere gjort sitt for å bedre situasjonen.

Historikeren og statsviteren Øystein Hellesøe Brekke tar i «Knut Alvssons krig - Ridderen som ville erobre Norge» for seg den absolutte sluttfasen av middelalderen, og samtidig slutten på tanken om en trenasjonsunion mellom Sverige, Danmark og Norge.

Hans, sønn av Christian I, ble i 1483 kronet til konge av Norge, men ikke før i 1497 lyktes det ham også å bli monark i Sverige, slik hans far hadde vært. Han hadde i løpet av denne tiden klart å gjøre seg mektig upopulær hos den mektige Knut Alvsson i Norge, og boka forteller om stridighetene mellom dem, hvor det hele ender med at vi får 300 år med danske konger i Norge.

Brekke tar grundig for seg hvilken bakgrunn herr Knut, som samtiden kjente ham som, hadde, og hvilke relasjoner han og familien hans hadde til de andre aktørene i maktspillet som fant sted rundt århundreskiftet.

Der det foreligger skriftlige kilder er det mange svært gode henvisninger til disse, og også flere direkte sitater, mens der de skriftlige kildene manger får vi en god gjennomgang av hvilke vurderinger forfatteren har gjort for å se for seg hva som kan ha skjedd.

Som sagt ender stridighetene med 300 år dansk styre, men Brekke tar seg også friheten til å spekulere i hva som kunne ha skjedd dersom Knut Alvsson faktisk hadde slått kong Hans og hans mann i Norge, Henrik Krummedike. Jeg finner hans teori om at vi hadde endt opp med en langt sterkere tilknytning til Sverige som svært sannsynlig, og også tanken om at Kalmarunionen uansett var død, så lenge de danske kongene ikke ville rette seg etter de nasjonale riksrådene i Norge og Sverige, men styre på egenhånd.

Skal jeg klage på noe med boka, så blir det mangelen på kart og illustrasjoner. Det burde vært både et kart over hele Skandinavia med noen av stedene plottet inn, det burde vært et kart over områdene rundt Oslofjorden og Båhuslen, og det burde vært gjengivelser av illustrasjonene det henvises til i de siste kapitlene.

Uansett er dette en svært engasjerende, lettlest og interessant bok, som jeg anbefaler alle med interesse for norsk historie å lese!

onsdag 28. juni 2017

The Complete Persepolis

Lot meg lure innom Outland i helga, og da gikk det som det pleier: Jeg kom ut med litt nytt lesestoff.

Denne gangen fant jeg Marjane Satrapis tegneserieklassiker «Persepolis» i en ettbindsutgave på salg, og siden jeg ikke hadde lest den fra før ble det den jeg kjøpte.

Satrapi forteller i Persepolis, som opprinnelig kom ut i fire bind, om sin oppvekst i og utenfor Iran, først som småjente under sjahen, så som litt større jente under det islamistiske styret. Vi følger henne i landflyktighet for å få fullført skolegangen, og hvordan hun opplever det å komme tilbake til et land som er helt forandret etter flere års prestestyre kombinert med krig med nabolandet Irak.

Boka er helt klart selvbiografisk, men samtidig er det ikke Marjanes historie som er det viktigste, det er å fortelle hvordan den islamske revolusjonen har ødelagt det landet og den kulturen hun som barn elsket, og erstattet det med grusomheter. Gjennom samtaler med hennes foreldre- og besteforeldregenerasjon males det også et bilde av det som egentlig ligger bak Irans ulykke: Imperialistisk kamp om naturressurser.

Etter å ha lest meg gjennom boka føler jeg virkelig medfølelse med alle verdens eksiliranere. Når man vet hvilket fiendebilde de to siste republikanske presidentene i USA har prøvd å skape av landet, ser jeg svært liten mulighet til bedring i situasjonen i overskuelig framtid, og det gjør meg inderlig trist.

Anbefales for alle som vil lære mer om en alt for lite kjent del av Midtøstens historie, og ikke minst for alle som har vært tenåringer eller har tenkt å bli foreldre til tenåringer.

fredag 19. mai 2017

The Shortest History of Europe

John Hirst var en australsk historiker som har gjort noe jeg mener langt flere innen akademia kunne gjort: Han samlet forelesningene sine i et fag mellom to permer og ga dem ut som bok.

I «The Shortest History of Europe» får vi en svært kortfattet innføring i Europas historie, faktisk er det aller aller vesentligste samlet i de to første kapitlene i boka, og om man leser bare disse to (Som altså er hentet fra de to første forelesningene Hirst hadde i europeisk historie-faget han underviste i.

Boka er lettlest, og gir et svært interessant blikk på europa fra en synsvinkel man ikke så alt for ofte får. Australia er jo på mange måter fortsatt en europeisk kulturell koloni (ref. Eurovision Song Contest), men samtidig så adskilt fra opphavet at for svært mange der er Europa noe veldig fremmed, og noe de vet alt for lite om. Det er først og fremst dette Hirst har ønsket å gjøre noe med, men samtidig gir han altså oss som ER europeere en strålende sjanse til å lære litt mer om oss selv.

Boka var svært interessant å lese, og spesielt vil jeg trekke fram det siste kapitlet, om de to verdenskrigene, hvor den seiglivete myten om at Hitler var en ønsket leder som ble valgt av folket, blir slått ned. NSDAP fikk aldri mer enn ca 30% oppslutning før maktovertakelsen, men det var den moderate høyresidens skrekk for sosialismen som gjorde at de gikk bort fra sine tidligere synspunkter om ikke å gi Hitler makt, og dermed skjøt både seg selv og sitt folk i foten!

Anbefales for alle historieinteresserte, uansett hvor mye man kjenner til europeisk historie fra før!

lørdag 25. februar 2017

Teorier på 30 sekunder

Den britiske vitenskaspsjournalisten Paul Parsons har i «Teorier på 30 sekunder - De 50 mest tankevekkende vitenskapsteoriene, alle forklart på et halvt minutt» redigert et verk som i utgangspunktet er en svært god idé: En hyperkort innføring i en rekke vitenskapelige teorier man bør kjenne til,

Det kan godt tenkes at originalutgaven av denne boka på engelsk faktisk er bra, men den norske utgaven er så skjemmet av dårlig språk, skrivefeil og unøyaktigheter at jeg ikke på noen måte kan anbefale noen å bruke tid på den. Styr unna, og finn en annen måte å sette deg inn i kvanteteori, gaiateori, behaviorisme og språkutvikling på.

tirsdag 21. februar 2017

Storm in a Teacup

Det er dagliglivets mysterier som står i fokus i «Storm in a Teacup - The Physics of Everyday Life» av Helen Czerski.

Czerski, som er britisk fysiker og havforsker (av polsk avstamning, som hun selv nevner i boka, og som z-en i navnet kanskje avslører), tar oss på flere områder innen fysikken med på en reise fra det nære og dagligdagse til det fjerne og storslagne, og viser hvordan ting henger sammen på fantastiske måter.

Boka åpner med et spørsmål hun som student fikk fra sin Nana (bestemor? ) da hun fortalte at hun studerte atomenes struktur: «Javel, hva kan du gjøre når du kan det?», og denne boka er på mange måter et svar på akkurat dette. Hvilken betydning har det for oss at vi kjenner fysikkens lover?

Gasslovenes påvirkning på popcorn og andre ting på kjøkkenet er noe av det første vi får innblikk i, mens det kanskje viktigste kapitlet i boka er det som omhandler bølger, noe vi møter absolutt overalt, hele tiden.

Czerski har valgt å avslutte boka med et reflekterende kapittel hvor hun ser nærmere på de tre systemene hver og en av oss er avhengige av: Den enkeltes kropp, jorda, og (den etterhvert globale) sivilisasjonen vi lever i.

En underholdende, lærerik og tankevekkende bok, som jeg ikke nøler med å anbefale for alle som vil vite mer om hvordan de nære ting henger sammen med livet, universet og alt.

onsdag 18. januar 2017

Seven Brief Lessons on Physics

For en gangs skyld når jeg leser en utenlandsk fysikkbok, så er den ikke skrevet av en amerikaner! Denne gangen er det italienske Carlo Rovelli som står for syv relativt korte kapitler om de helt grunnleggende tingene alle burde vite om fysikk.

I «Seven Brief Lessons on Physics» er det syv grunnleggende forelesninger om fysikk av Rovelli vi får følge. Først en om den generelle relativitetsteorien, så en om kvanter, deretter en om astrofysikk, så en om partikler, en om gravitasjon, en om tid og sorte hull, og så til slutt en som skiller seg veldig fra de andre.

Denne siste leksjonen fra italieneren er også den absolutt viktigste delen av hele boka, det er her han trekker alt fra de foregående kapitlene ned på jorda igjen og ser på oss selv, menneskeheten.

Boka er definitivt en perle, og burde leses av alle, både de som ikke har rørt naturfag siden de hadde O-fag på folkeskolen, og av de som har høyere realfagsutdanning!