søndag 28. januar 2018

The Story of English

Philip Gooden er kanskje først og fremst kjent som Shakespeare-inspirert krimforfatter. I «The Story of English - How the English Language Conquered the World» har han derimot skiftet beite og skrevet en kortfattet, men likevel grundig innføring i det engelske språks historie.

Helt fra de første keltiske røttene til språket, som først ble fortrengt av den romerske invasjonen, før anglerne og sakserne kom fra de nordlige delene av Tyskland og fullførte marginaliseringen av kelterne. Ikke før hadde det gammelengelske språket fått etablert seg, så kom det nok en invasjon, og denne gangen var det fransk som var språket som kom over kanalen fra Normandie.

Gooden viser oss en rekke eksempler på  hvordan det at folk flest snakket gammelengelsk mens overklassen snakket fransk har ført til at man i dag har to ulike varianter av mange ord. Eksempelvis er det ofte sånn i moderne engelsk at levende dyr har et navn som stammer fra gammelengelsk, mens kjøttet som serveres av de samme dyrene har et navn som  stammer fra overklassens fransk.

Etter at man i renessansen ender opp med et engelsk språk som i store trekk er lett forståelig for oss som forstår moderne engelsk, så får vi følge hvordan dette språket har utviklet og spredt seg. I dag ikke bare er et verdensspråk, men også har fått varianter ut over de to hovedvariantene britisk og amerikansk engelsk. Gooden spekulerer også litt i hvordan framtida for engelsken kan se ut,  og ikke minst tar han en kikk på striden mellom det preskriptive og det deskriptive synet på hvordan skriftlig engelsk skal fungere.

Boka var utrolig interessant, og anbefales for alle som er interesserte både i språk og i engelsk historie generelt.

søndag 31. desember 2017

A History of the World in Twelwe Maps

Jerry Brottons bok «A History of the World in Twelwe Maps» kom jeg knapt 1/3 inn i før jeg glemte den igjen i setelommen på et KLM-fly til Krakow, og dermed måtte finne noe annet å lese før jeg igjen kunne ta opp tråden i den britiske karthistorikerens bok.

Brotton bruker tolv ikoniske kart som representanter for sin tid i en gjennomgang både av kartografiens historie, men også historiens gang utenfor kartene.

Det hele starter med Ptolemaios' store geografiverk fra ca 150 før vår tidsregning, og oppsummeres så til slutt med papirkartenes død gjennom Google Earth og Google Maps. Underveis blir vi presentert både for europeiske og andre kart, men felles for de aller fleste kapitlene i boka er at det handler om forsøk på å kartlegge verden på en mest mulig riktig måte, ikke bare å lage lokale kart.

Selv syntes jeg spesielt kapitlene om Gerard Mercators liv i starten av reformasjonen, og kapitlet om Arno Peters' forsøk på å erstatte Mercator-projeksjonen med sin egen mer flatetro projeksjon på 70-tallet var spesielt interessante. Boka er likevel så breddfull av historie at du garantert finner noe du ikke kjente til, både om kart og om verden forøvrig.

Anbefalt lesestoff for alle historie- og geografi-interesserte!

torsdag 9. november 2017

The Things That Nobody Knows

Et av de viktigste konseptene innenfor vitenskap er å erkjenne at det fins mye vi ikke vet, og et første trinn på veien for å lære mer er å identifisere hva man ikke vet.

I «The Things That Nobody Knows - 501 Mysteries of Life, the Universe and Everything» presenterer matematikeren og psykologen William Hartston oss for en rekke spørsmål vitenskapen ikke kjenner svar på (Eller iallfall ikke kjente svar på i 2011, da boka ble skrevet).

Boka er noe utradisjonelt organisert, der hovedtemaene er alfabetisert. Dette gjør at det første vi blir introdusert for er spørsmålet om jordsvinet (aardvark på engelsk) er det nærmest beslektete dyret til alle pattedyrs siste felles forfar. Etter en rekke interessante spørsmål ender vi så til slutt opp med spørsmålet om gjær kan tenke (Zysmologi, læren om fermentering).

Gjennom de 501 spørsmålene boka tar opp lærer man ikke bare om hva vi ikke vet, men også utrolig mye om hva vi allerede vet. Noen av spørsmålene syns jeg kanskje er litt spekulative å ta med, men alt i alt satte jeg stor pris på å lese denne boka.

Anbefales å lese for alle som vil ha inspirasjon til å lære mer, og være med å bringe kunnskapen i verden videre, slik at vi til slutt kanskje ender i situasjonen som tas opp helt til slutt: Dersom vi når vi vet alt ikke vet at vi vet alt vil vi være i en situasjon der det eneste vi ikke vet er at vi vet alt (annet).

onsdag 25. oktober 2017

Tide

Jeg har tidligere skrevet om to andre bøker av den britiske forfatteren og naturviteren Hugh Aldersey-Williams, og da jeg under et opphold på noen timer på Heathrow kom over hans nyeste bok «Tide - The Science and Lore of the Greatest Force of Earth» var jeg ikke tung å be, og kjøpte den.

Som undertittelen forteller får vi et innblikk både i vitenskapen bak tidevannet, og hvordan den har påvirket menneskers kultur rundt om i verden i årenes løp. England er jo i likhet med Norge et kystland, og siden det både er betydelig flatere enn Norge og har større forskjell på flo og fjære får tidevannet enda større innvirkning på samfunnet der enn her.

Selvsagt får våre to største tidevannsattraksjoner også et besøk, både Moskenesstraumen og Saltstraumen blir besøkt, og forfatteren lar seg naturlig nok fascinere av naturkreftenes frie spill i den norske naturen.

Om du tror grunnen til at vi har tidevann er at gravitasjonen fra månen trekker til seg vannet har du på en måte litt rett, men samtidig er det masse annet som påvirker de store trekkene som lar seg beregne (for ikke å snakke om alle småtingene som påvirker det i det små som gjør det nesten umulig å beregne 100% sikkert hvor høyt et høyvann blir, og når det blir det).

Aldersey-Williams skriver på en behagelig måte om svært varierte undertemaer, og jeg kan absolutt anbefale boka for alle som vil lære mer om tidevannet, samtidig som man får en fin leseopplevelse.

fredag 6. oktober 2017

Forces of Nature

Fysikksuperstjerna Brian Cox har sammen med BBC-produsent Andrew Cohen omarbeidet TV-serien ved samme navn til boka «Forces of Nature».

Dersom det man forventer når man åpner boka er en systematisk gjennomgang av de fire kjente naturkreftene, gravitasjon, svak og sterk kjernekraft og elektromagnetisme, så blir man skuffet. Cox tar oss med inn bak disse kreftene og prøver i den grad det er mulig i et slikt populærvitenskapelig format å vise oss hvordan de fungerer, og ikke minst: hvorfor.

Oppdelinga av boka er helt klart påvirket av oppdelingen av TV-serien, og gjennom kapitlene Symmetri, Bevegelse, Elementer og Farge blir vi tatt med både inn i et mikrokosmos som er så ufattelig lite at det ikke er til å forstå, og ut i et makrokosmos som er så ufattelig stort at det ikke er til å forstå, og vi får også et innblikk i hvordan det minst tenkelige henger sammen med det størst tenkelige.

Broan Cox har en helt særegen fortellerstil, som er mye tydeligere her enn i den forrige boka av ham jeg leste (Som var skrevet før han ble «superstjerne»), og det er en nytelse å jobbe seg gjennom kapitlene, som er underinndelt i mindre enheter som gjør det enkelt å legge inn pauser for å fordøye det man nettopp har lest.

Anbefaler boka for alle fysikkinteresserte, og selv kommer jeg nå til å prøve å få sett TV-serien!

søndag 3. september 2017

A Little History of the World

Denne gangen skal jeg begynne bloggposten med å være litt personlig. På åttitallet og tidlig på nittitallet var mormora mi hjemmehjelp for en enslig gammel mann i bygda. Jeg var ofte med dit og pløyde meg gjennom bokhyllene hans, for der var det utrolig mye spennende å lese, og jeg var en leseglad liten gutt.

Blant det jeg leste var ei bok jeg senere faktisk fikk av ham, en verdenshistorie skrevet for unge lesere av en østerriksk kunsthistoriker. Ernst Gombrichs «Fra urtid til nutid» var utrolig velskrevet og sørget for å vekke en interesse i meg for historie som lever videre den dag i dag. Likevel, jeg hadde nesten glemt denne boka helt bort da jeg tidligere i år var innom en bokhandel og fant «A Little History of the World» i hylla, og plukka den med meg på tre-for-to-tilbud.

Da jeg plukka den fram for å begynne å lese i den tok det meg bare et par sekunder å fastslå at dette måtte da være samme boka, bare i engelsk utgave, som nå ligger lagret i en eske i et ombygd rom i det gamle fjøset hjemme hos mamma og pappa. Et kjapt søk hos Nasjonalbiblioteket bekreftet min mistanke, og lesingen ble utsatt noe.

Da jeg endelig kom i gang med den fikk jeg først gleden av å få lese Gombrichs egen historie fortalt av hans barnebarn, hvordan han i stedet for å oversette historiebøker for barn skrev en egen, og det på rekordkort tid!

Selv om den originale tyskspråklige historieboka fra mellomkrigstida har vært en internasjonal bestselger, har det inntil nylig ikke eksistert noen utgave på engelsk. Gombrich, som før krigen flyttet/flyktet til England insisterte på at om dette skulle gjøres skulle han gjøre det selv, og det ble først i livets siste år han satte i gang med prosjektet.

Resultatet er blitt en veldig fin gjennomgang av verdenshistorien som abbsolutt egner seg for barn, og siden den er skrevet med over 60 års etterpåklokskap innabords, også er veldig mye bedre enn hva originalen var.

Gombrich døde i 2001, over 90 år gammel, og det ble opp til hans assistent Caroline Mustill å fullføre oversettelsen/oppdateringen han hadde påbegynt. For meg er det ikke mulig å merke hvor hans ord slutter og hennes begynner, og det er også presisert i forordet at de kapitlene han gjerne skulle ønsket å tilføye med fokus på forhold som er mer interessante for engelskspråklige barn på 2000-tallet enn for tyskspråklige på 1930-tallet ikke er tatt inn, siden han ikke fikk leve lenge nok til å gjøre dette selv.

Boka anbefales på det aller sterkeste for alle, også voksne, og jeg håper virkelig at et norsk forlag plukker opp rettighetene til å lage en norsk versjon av denne oppdaterte utgaven, det fortjener både Gombrich og norske barn.