Knut Høibraaten er et navn som er kjent for de fleste i norsk fotball-twitter. En livsglad figur som twitrer om løst og fast, samtidig som han er lokalpolitiker i den lille vestlandskommunen Samnanger. Det som gjør ham bemerkelsesverdig er ikke den politiske karrieren hans, men at han gjennom tidligere yrkeserfaring har en innsikt de færreste har i en del av fotballen man sjelden hører annet fra enn sluttresultatet: Overgangsmarkedet.
I sin bok «Fotballagenten» fra 2014 bruker Høibraaten sitt store fortellertalent til å dele en del av historiene han har med seg fra årene som fotballagent. Vi blir litt kjent med bakgrunnen hans og hva som fikk ham til å bestemme seg for å prøve å tjene til livets opphold i den delen av fotballbransjen som nok har det mest frynsete ryktet, og vi får høre om frustrasjonen da han strøk på første forsøk på å ta prøven for å bli FIFA-godkjent agent.
«Knutegutten» legger lite mellom i fortellingene sine, og tross noen anonymiseringer, så er de aller fleste vi møter i boka personer som enten er offentlige aktører, eller så gode kompiser av ham at man lett finner ut hvem de er om man vil. Høibraaten forteller i ett kapittel om hvordan nettverk er det aller viktigste for en fotballagent, og ikke bare hadde han et relativt godt nettverk på Balkan, han hadde også en fantastisk evne til å bygge nettverk. Balkan er for øvrig en region vi flere ganger kommer tilbake til, og innimellom drikke- og pule-historiene fra både inn- og utland, blir også medaljens bakside vist fram.
Boka kom som sagt ut i 2014, og den manglende anonymiseringen av en av de involverte vedrørende svarte penger i en overgangssak gikk til sak over påstandene i boka. Det ble aldri noen sak, men et forlik, og nøyaktig hvem som gjorde hva får vi nok aldri vite, selv om fotballforbundets egne rapporter frikjente de påstått involverte. Forliket innebar også etter hva jeg har forstått at det ble laget en ny utgave av boka hvor påstandene var fjernet, men det er altså den originale versjonen jeg har lest her.
Høibraaten kan virke som en gladgutt og spilloppmaker, men boka avsluttes heller mørkt. Jeg røper nok ikke for mye når jeg skriver at boka ender med historien om firmaets (og hans personlige) nedtur i 2012, men hans stadige tilstedeværelse i sosiale medier tilsier jo at det endte godt.
Absolutt ei lesverdig bok for oss som er over middels interesserte i fotball, men ikke noe du bør la ligge framme for ungene å lese (Og forfatteren selv har også innledet den med en dedikasjon til sin da mindreårige datter, hvor han presiserer at hun ikke får lese den før hun har fylt 18). At overgangsmarkedet kan være en råtten bransje fins det ikke tvil om, og inntrykket blir ikke svakere av å lese denne boka. Det er helt sikkert er en solid kvote overdrivelser og upresisheter involvert, men det får så være. Som Høibraaten presiserer, dette er hans versjon av historien.
