De indoeuropeiske språkenes historie - Et tre med mange grener

Ola Wikander er en ung svensk språkforsker som ofte omtales som et språkgeni. Alt som 13-åring begynte han å studere latin for alvor, og senere har han lært seg omlag et dusin døde språk.

I boka om «De indoeuropeiske språkenes historie» får vi ei innføring i komparativ språkforskning, og hvilke metoder man kan bruke for å nøste seg bakover gjennom århundrene og -tusenene for å prøve å spore seg tilbake til hvilke ordstammer vi faktisk har arvet fra det tidligste sporbare språket som norsk, latin, hettittisk, armensk, engelsk og mange mange andre språk nedstammer fra: Protoindoeuropeisk (PIE).

Boka er ganske faglig tung, med mange meget kompliserte sammenhenger som slett ikke er alle (heller ikke meg) forunt å forstå, men samtidig er den skrevet på en måte som gjør at du skjønner hvordan laryngaler og gutturaler virker selv om du ikke kan alt om hvordan Grimms lov og andre lydlover virker.

Wikander fremstår med stor troverdighet når han ikke bare presenterer sine egne favoritt-teorier, men også trekker fram konkurrerende teorier og argumenterer mot disse. Spesielt i kapitlet om bruken av rekonstruerte ord fra PIE for å prøve å finne ut ikke bare hvordan de som brukte språket levde (de hadde ord for hest, men ikke esel, de hadde ord for kobber, men ikke jern), men også hva de tenkte og hva de trodde på fremstår det som klart for meg at han har klart å unngå fallgruvene på begge sider. Vi blir presentert for forskere som har avvist slike teorier helt, og vi blir presentert for forskere som har omfavnet slike teorier i så stor grad at det har gjort forskningen deres ubrukelig, men forfatteren selv plasserer seg trygt mellom disse ytterpunktene, noe som for meg virker som et riktig standpunkt.

Boka burde være obligatorisk lesestoff for alle lingvistikkstudenter, men også vi som bare har en over middels interesse for språk finner mye spennende i den, selv om den som sagt til tider kan bli litt i overkant faglig.