Chasing Venus

2012 har vært et år hvor astronomi har fått mye oppmerksomhet, ikke minst som en følge av Venuspassasjen som fant sted i juni. I boka «Chasing Venus - The Race to Measure the Heavens» får vi høre historien om de første systematisk observerte Venuspassasjene, i 1761 og 1768, fortalt av den indisk-tyske historikeren og skribenten Andrea Wulf.

Wulf tar oss systematisk og kronologisk gjennom historien, helt tilbake til Edmond Halley (han med kometen) allerede i 1716 forutså at passasjene ville finne sted lenge etter hans død, og kom med en generell oppfordring til akademia om å gjøre de nødvendige tiltak for å få observert denne viktige astronomiske hendelsen godt.

Venuspassasjer opptrer alltid i par med 7 års mellomrom, mens det er over 100 år mellom hvert slikt par. Tidlig på 1700-tallet var de fleste av proporsjonene i Solsystemet kjent, men det var fortsatt ikke kjent hvor store avstandene mellom himmellegemene faktisk var, noe man ved målinger av forskjellen på hvor lang tid passasjen tok på steder som lå svært langt unna hverandre kunne bruke kjente trigonometriske ligninger til å regne ut. Det var derfor av svært stor betydning for vitenskapen at man fikk satt i gang et systematisk internasjonalt samarbeide for å få gjort disse målingene.

Vi blir gjort godt kjent med de største av ekspedisjonene og astronomene som ledet dem, og jeg vil her spesielt trekke fram to stykker: Den franske astronomen Guillaume Le Gentil ble etter en mislykket førsteekspedisjon (mye på grunn av syvårskrigen, som la hindringer i veien for flere av ekspedisjonene) igjen i øst-Asia for å gjennomføre ulike geografiprosjekter i årene fram til neste venuspassasje, for å være sikker på iallfall å få med seg den. Le Gentil var en nærmest ukuelig optimist, men den andre passasjen og hendelsene i etterkant av denne holdt allikevel på å ta knekken på ham.

Den andre jeg vil nevne spesielt er den østerrikske jesuittpresten Maximillian Hell som ble invitert av den dansk-norske kong Christian VII (Til tross for at jesuitter ikke var tillatt adgang i Danmark-Norge) for å observere passasjen fra Vardø. Hells målinger fra Vardø ble meget gode, og resultatene han publiserte har i moderne tid vist seg å være blant de mest nøyaktige av alle. (Faktisk var de så gode at han på 1800-tallet ble beskyldt for å ha forfalsket målingene). Hells assistent på reisen var ungarske Janos Sajnovic, og hans oppdagelse av likheten mellom det ungarske og det samiske språk regnes fortsatt som grunnlaget for studier av de uralske språkene.

Boka er utrolig interessant, og viser hvordan vitenskapen første gang klarte å samles om et stort verdensomspennende prosjekt, noe som gang på gang i nyere tid har vist seg å være uvurderlig og den eneste måten å klare å oppnå resultater som gagner hele menneskeheten.

Anbefales for alle med interesse for vitenskapshistorie og/eller astronomi!