Tide

Jeg har tidligere skrevet om to andre bøker av den britiske forfatteren og naturviteren Hugh Aldersey-Williams, og da jeg under et opphold på noen timer på Heathrow kom over hans nyeste bok «Tide - The Science and Lore of the Greatest Force of Earth» var jeg ikke tung å be, og kjøpte den.

Som undertittelen forteller får vi et innblikk både i vitenskapen bak tidevannet, og hvordan den har påvirket menneskers kultur rundt om i verden i årenes løp. England er jo i likhet med Norge et kystland, og siden det både er betydelig flatere enn Norge og har større forskjell på flo og fjære får tidevannet enda større innvirkning på samfunnet der enn her.

Selvsagt får våre to største tidevannsattraksjoner også et besøk, både Moskenesstraumen og Saltstraumen blir besøkt, og forfatteren lar seg naturlig nok fascinere av naturkreftenes frie spill i den norske naturen.

Om du tror grunnen til at vi har tidevann er at gravitasjonen fra månen trekker til seg vannet har du på en måte litt rett, men samtidig er det masse annet som påvirker de store trekkene som lar seg beregne (for ikke å snakke om alle småtingene som påvirker det i det små som gjør det nesten umulig å beregne 100% sikkert hvor høyt et høyvann blir, og når det blir det).

Aldersey-Williams skriver på en behagelig måte om svært varierte undertemaer, og jeg kan absolutt anbefale boka for alle som vil lære mer om tidevannet, samtidig som man får en fin leseopplevelse.

Gravity's Engines

Caleb Scharf er en amerikansk astrofysiker som leder Columbia-universitetets astrobiologi-senter. I «Gravity's engines: How bubble-blowing black holes rule galaxies, stars, and life in cosmos» viser han oss på en fremragende måte hvordan de minste tingene i fysikken (subatomære partikler) henger sammen med de aller aller største. (Galakseklynger og selve kosmos)

Et nøkkelobjekt i denne sammenhengen er sorte hull. Sorte hull er kanskje et av de kosmiske objektene som flest har hørt om, og færrest egentlig kan forklare hva er. Vi får en grundig innføring i hvordan sorte hull oppstår, og hvordan de fungerer etter at de er blitt dannet.

Det Scharf har vært med å oppdage og formidler i populærvitenskapelig form i denne boka er at den opprinnelige teorien om at materien som blir sugd inn i et sort hull aldri mer «gir lyd fra seg» kan vise seg å ikke være helt korrekt. Gjennom en rekke kompliserte prosesser viser det seg at sorte hull sender fra seg informasjon, først og fremst i form av «bobler» med gravitasjon som passerer gjennom galaksene hvor de sorte hullene holder til og videre ut i kosmos.

Boka var utrolig interessant, men jeg vil ikke anbefale den for nybegynnere i sjangeren populærvitenskapelig fysikk, da det er utrolig kompliserte fenomener, og tildels «cutting edge» forskning Scharf introduserer oss for. Selv merket jeg at jeg burde ha lest mer astrofysikk på forhånd, og jeg kommer nok til å gi meg løs på denne på nytt, etter å ha skaffet meg litt bedre grunnlag på feltet. (Når det er sagt: Bøker som «De hemmelige partiklene» har også vært utrolig nyttige for å få utbytte av denne boka)

Anbefales på det sterkeste for «nerder» med interesse for astrofysikk og gravitasjonsforskning!

The Magic of Reality

Etter en litt travel april og mai med flytting til Oslo tilbakelagt er jeg nå endelig kommet i gang med litt lesing av bloggeverdige bøker igjen. (Jeg har i mellomtiden også lest hele Dune-serien av Frank Herbert)

Biologen Richard Dawkins er som tidligere nevnt i bloggen mest kjent som en kompromissløs ateist, og også i «The Magic of Reality - How we know what's really true» er det overtro og religion som er skyteskive for ham.

Gjennom et dusin relativt korte kapitler tar Dawkins for seg ulike fenomener som har vært myteomspunnede og forklarer hva som egentlig ligger bak. Eksempler på de fenomenene vi lærer mer om er biodiversitet, dagenes og årstidenes veksling, regnbuer og universets begynnelse. Mange av feltene beveger seg langt utenfor forfatterens eget fagområde, men han er snar å påpeke at «Dette kan jeg ikke forklare nærmere, rett og slett fordi jeg ikke forstår det selv» på områder som f.eks. kvantemekanikk.

Boka er gjennomsyret av en grunnleggende respekt for den vitenskapelige metoden, og Dawkins forklarer gjentatte ganger hvorfor denne er blitt slik den er, og hvilke styrker den har.

Fordi boka er skrevet i en svært lettlest stil mistenker jeg at han først og fremst har siktet seg inn på et yngre publikum i de engelskspråklige landene enn hva den uoversatt vil kunne få her til lands. Når det er sagt, så er det ingenting i veien for at også voksne kan lese boka og få mye utbytte av den.

Anbefales for alle som vil lære litt mer om vitenskapelig metode, og også lære litt om de spesifikke «magiske» fenomenene boka tar opp. Spesielt unge lesere (med OK engelskkunnskap) bør prøve seg på denne!

Chasing Venus

2012 har vært et år hvor astronomi har fått mye oppmerksomhet, ikke minst som en følge av Venuspassasjen som fant sted i juni. I boka «Chasing Venus - The Race to Measure the Heavens» får vi høre historien om de første systematisk observerte Venuspassasjene, i 1761 og 1768, fortalt av den indisk-tyske historikeren og skribenten Andrea Wulf.

Wulf tar oss systematisk og kronologisk gjennom historien, helt tilbake til Edmond Halley (han med kometen) allerede i 1716 forutså at passasjene ville finne sted lenge etter hans død, og kom med en generell oppfordring til akademia om å gjøre de nødvendige tiltak for å få observert denne viktige astronomiske hendelsen godt.

Venuspassasjer opptrer alltid i par med 7 års mellomrom, mens det er over 100 år mellom hvert slikt par. Tidlig på 1700-tallet var de fleste av proporsjonene i Solsystemet kjent, men det var fortsatt ikke kjent hvor store avstandene mellom himmellegemene faktisk var, noe man ved målinger av forskjellen på hvor lang tid passasjen tok på steder som lå svært langt unna hverandre kunne bruke kjente trigonometriske ligninger til å regne ut. Det var derfor av svært stor betydning for vitenskapen at man fikk satt i gang et systematisk internasjonalt samarbeide for å få gjort disse målingene.

Vi blir gjort godt kjent med de største av ekspedisjonene og astronomene som ledet dem, og jeg vil her spesielt trekke fram to stykker: Den franske astronomen Guillaume Le Gentil ble etter en mislykket førsteekspedisjon (mye på grunn av syvårskrigen, som la hindringer i veien for flere av ekspedisjonene) igjen i øst-Asia for å gjennomføre ulike geografiprosjekter i årene fram til neste venuspassasje, for å være sikker på iallfall å få med seg den. Le Gentil var en nærmest ukuelig optimist, men den andre passasjen og hendelsene i etterkant av denne holdt allikevel på å ta knekken på ham.

Den andre jeg vil nevne spesielt er den østerrikske jesuittpresten Maximillian Hell som ble invitert av den dansk-norske kong Christian VII (Til tross for at jesuitter ikke var tillatt adgang i Danmark-Norge) for å observere passasjen fra Vardø. Hells målinger fra Vardø ble meget gode, og resultatene han publiserte har i moderne tid vist seg å være blant de mest nøyaktige av alle. (Faktisk var de så gode at han på 1800-tallet ble beskyldt for å ha forfalsket målingene). Hells assistent på reisen var ungarske Janos Sajnovic, og hans oppdagelse av likheten mellom det ungarske og det samiske språk regnes fortsatt som grunnlaget for studier av de uralske språkene.

Boka er utrolig interessant, og viser hvordan vitenskapen første gang klarte å samles om et stort verdensomspennende prosjekt, noe som gang på gang i nyere tid har vist seg å være uvurderlig og den eneste måten å klare å oppnå resultater som gagner hele menneskeheten.

Anbefales for alle med interesse for vitenskapshistorie og/eller astronomi!

We Are Not Alone

Min første tanke da jeg så Dirk Schulze-Makuch og David Darlings bok i hylla under populærvitenskap på Tronsmo var «Å nei, er de også begynt å kalle new age-svada for vitenskap nå?», men heldigvis tok jeg meg tid til å lese litt på baksida av boka før jeg lot øynene scanne videre over hyllene.

Astrobiologen Schulze-Makuch og populærvitenskapsforfatteren Darling har i denne boka sydd sammen det de anser som bevis for at jorden langtfra er den eneste kloden i universet, ja faktisk langtfra den eneste i solsystemet hvor liv eksisterer.

Min første tanke dreide seg selvsagt om UFO-er og sånt, men det vi blir gjort kjent med her er ikke små grønne menn, men en helt annen type marsboere: Mikroorganismer.

Da NASA på 70-tallet sendte de to Viking-sondene til Mars var en viktig del av oppdraget å undersøke om forutsetningene for liv var tilstede, og i så fall: Var det spor av liv å finne? Forfatterne setter oss grundig inn i de ulike forsøkene som ble gjort i forkant og under disse ferdene, og setter fingeren på de tolkningene som ut fra datidens forutsetninger var gode og tydet på at der ikke var liv, men som sett i lys av de 35 siste årenes vitenskapelige og teknologiske utvikling tilsier at forsøksresultatene kan og bør tolkes på en annen måte: Mars er også en levende planet, men i motsetning til Jorden har ikke forutsetningene vært til stede for at flercellete organismer har kunnet utvikle seg.

Også vår andre nabo, Venus, blir avlagt et besøk. Også her mener forfatterne at forutsetningene for liv i så stor grad har vært til stede da solsystemet var ungt, at det er overveiende sannsynlig at mikroorganismer fortsatt eksisterer. Argumentasjonen de fører er svært overbevisende, og man skal stille tungt faglig for å prøve å argumentere for dem. Forfatterne trekker allikevel fram at det eneste som kan endelig avgjøre disse teorienes gyldighet er ekspedisjoner med prøvetaking, ekspedisjoner som i dagens politiske og finansielle klima neppe vil bli realisert.

Etter besøkene hos våre to nærmeste naboer blir vi tatt med utenfor asteroidebeltet, til gasskjempene Jupiter og Saturn. Disse planetene er av en type hvor liv vil ha svært dårlige forhold for å eksistere, men til gjengjeld har disse planetene flere måner hvor liv kan eksistere på en annen måte enn vi er vant til her. For 50 år siden ble det ansett som en evig sannhet at alt liv hentet sin energi fra solen. Etter dette er det funnet termofile bakterier ved såkalte «black smokers» på havbunnen som lever helt uavhengig av solenergien, men baserer seg på geotermisk energi som strømmer ut fra jordens indre. På samme måte kan det på disse planetene eksistere livsformer som baserer seg på energi som oppstår gjennom påvirkningen fra gravitasjonskreftene fra moderplaneten til månene, og vi blir tatt med gjennom flere teoretiseringer om hvordan slikt liv kan arte seg.

Sist i boka forlater vi kort solsystemet, og blir presentert for teorier om hvordan mulighetene for liv kan være på de stadig flere planetene som oppdages rundt fremmede stjerner. Det at man finner spor av liv i noen av de eldste bergartene på jorda, over fire milliarder år tilbake, tas som et tegn på at ettersom livet oppsto på jorda ganske raskt etter at planeten var dannet er sannsynligvis det at liv oppstår et vanlig fenomen, og sjansen er svært stor for at også på andre planeter i universet finnes liv.

En svært interessant bok, som til tross for en tung tematikk var forbausende lettlest, og bør leses av alle med interesse for liv i rommet!