The Magic of Reality

Etter en litt travel april og mai med flytting til Oslo tilbakelagt er jeg nå endelig kommet i gang med litt lesing av bloggeverdige bøker igjen. (Jeg har i mellomtiden også lest hele Dune-serien av Frank Herbert)

Biologen Richard Dawkins er som tidligere nevnt i bloggen mest kjent som en kompromissløs ateist, og også i «The Magic of Reality - How we know what's really true» er det overtro og religion som er skyteskive for ham.

Gjennom et dusin relativt korte kapitler tar Dawkins for seg ulike fenomener som har vært myteomspunnede og forklarer hva som egentlig ligger bak. Eksempler på de fenomenene vi lærer mer om er biodiversitet, dagenes og årstidenes veksling, regnbuer og universets begynnelse. Mange av feltene beveger seg langt utenfor forfatterens eget fagområde, men han er snar å påpeke at «Dette kan jeg ikke forklare nærmere, rett og slett fordi jeg ikke forstår det selv» på områder som f.eks. kvantemekanikk.

Boka er gjennomsyret av en grunnleggende respekt for den vitenskapelige metoden, og Dawkins forklarer gjentatte ganger hvorfor denne er blitt slik den er, og hvilke styrker den har.

Fordi boka er skrevet i en svært lettlest stil mistenker jeg at han først og fremst har siktet seg inn på et yngre publikum i de engelskspråklige landene enn hva den uoversatt vil kunne få her til lands. Når det er sagt, så er det ingenting i veien for at også voksne kan lese boka og få mye utbytte av den.

Anbefales for alle som vil lære litt mer om vitenskapelig metode, og også lære litt om de spesifikke «magiske» fenomenene boka tar opp. Spesielt unge lesere (med OK engelskkunnskap) bør prøve seg på denne!

We Are Not Alone

Min første tanke da jeg så Dirk Schulze-Makuch og David Darlings bok i hylla under populærvitenskap på Tronsmo var «Å nei, er de også begynt å kalle new age-svada for vitenskap nå?», men heldigvis tok jeg meg tid til å lese litt på baksida av boka før jeg lot øynene scanne videre over hyllene.

Astrobiologen Schulze-Makuch og populærvitenskapsforfatteren Darling har i denne boka sydd sammen det de anser som bevis for at jorden langtfra er den eneste kloden i universet, ja faktisk langtfra den eneste i solsystemet hvor liv eksisterer.

Min første tanke dreide seg selvsagt om UFO-er og sånt, men det vi blir gjort kjent med her er ikke små grønne menn, men en helt annen type marsboere: Mikroorganismer.

Da NASA på 70-tallet sendte de to Viking-sondene til Mars var en viktig del av oppdraget å undersøke om forutsetningene for liv var tilstede, og i så fall: Var det spor av liv å finne? Forfatterne setter oss grundig inn i de ulike forsøkene som ble gjort i forkant og under disse ferdene, og setter fingeren på de tolkningene som ut fra datidens forutsetninger var gode og tydet på at der ikke var liv, men som sett i lys av de 35 siste årenes vitenskapelige og teknologiske utvikling tilsier at forsøksresultatene kan og bør tolkes på en annen måte: Mars er også en levende planet, men i motsetning til Jorden har ikke forutsetningene vært til stede for at flercellete organismer har kunnet utvikle seg.

Også vår andre nabo, Venus, blir avlagt et besøk. Også her mener forfatterne at forutsetningene for liv i så stor grad har vært til stede da solsystemet var ungt, at det er overveiende sannsynlig at mikroorganismer fortsatt eksisterer. Argumentasjonen de fører er svært overbevisende, og man skal stille tungt faglig for å prøve å argumentere for dem. Forfatterne trekker allikevel fram at det eneste som kan endelig avgjøre disse teorienes gyldighet er ekspedisjoner med prøvetaking, ekspedisjoner som i dagens politiske og finansielle klima neppe vil bli realisert.

Etter besøkene hos våre to nærmeste naboer blir vi tatt med utenfor asteroidebeltet, til gasskjempene Jupiter og Saturn. Disse planetene er av en type hvor liv vil ha svært dårlige forhold for å eksistere, men til gjengjeld har disse planetene flere måner hvor liv kan eksistere på en annen måte enn vi er vant til her. For 50 år siden ble det ansett som en evig sannhet at alt liv hentet sin energi fra solen. Etter dette er det funnet termofile bakterier ved såkalte «black smokers» på havbunnen som lever helt uavhengig av solenergien, men baserer seg på geotermisk energi som strømmer ut fra jordens indre. På samme måte kan det på disse planetene eksistere livsformer som baserer seg på energi som oppstår gjennom påvirkningen fra gravitasjonskreftene fra moderplaneten til månene, og vi blir tatt med gjennom flere teoretiseringer om hvordan slikt liv kan arte seg.

Sist i boka forlater vi kort solsystemet, og blir presentert for teorier om hvordan mulighetene for liv kan være på de stadig flere planetene som oppdages rundt fremmede stjerner. Det at man finner spor av liv i noen av de eldste bergartene på jorda, over fire milliarder år tilbake, tas som et tegn på at ettersom livet oppsto på jorda ganske raskt etter at planeten var dannet er sannsynligvis det at liv oppstår et vanlig fenomen, og sjansen er svært stor for at også på andre planeter i universet finnes liv.

En svært interessant bok, som til tross for en tung tematikk var forbausende lettlest, og bør leses av alle med interesse for liv i rommet!