Munch

Steffen Kverneland er en jeg i svært mange år har ansett som en av Norges fremste tegneseriekunstnere, og da jeg fikk et ufrivillig opphold i Narvik på mange timer tidligere denne uken av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her kjøpte jeg hans tegnede Munch-biografi og slo ihjel litt tid med å lese.

Biografien skiller seg fra svært mange andre biografier ved at all tekst baserer seg på reelle sitater, enten fra Edvard Munch selv, eller fra personer som sto ham nær, så som August Strindberg, Christian Krohg og en rekke andre. Innimellom den sitatbaserte handlingen i selve biografien kommer det kortere sekvenser hvor Kverneland selv diskuterer Munch og hans liv, og bokprosjektet med sin tegnerkollega Lars Fiske.

Kverneland tegner i en svært særegen stil, som samtidig som den er realistisk og til tider grotesk også grenser opp mot det kubistiske. Dette kan gjøre verkene hans tungt tilgjengelige for enkelte, men jeg liker denne stilen svært godt.

Boka er alt i alt en svært god biografi om vår store (kanskje den største) billedkunstner Munch, og jeg må si jeg liker det sitatbaserte fortellergrepet Kverneland har tatt. Ettersom jeg i år i jobbsammenheng har studert filmen «Dagny» hvor vi også ser Munchs tid i Berlin fra en annen vinkel fikk jeg ekstra mye ut av denne delen av biografien, og jeg tar meg stadig i å lure på om også Kverneland har sett filmen, eller om han og filmskaperne bare har benyttet de samme kilder.

Tegnete biografier er en helt spesiell sjanger, og jeg vil oppfordre flest mulig til å gi sjangeren en sjanse, og da kan «Munch» av Steffen Kverneland være en god inngangsport!

Heroes - History's greatest men and women

Jeg har tidligere skrevet om Simon Sebag Montefiores samling av minibiografier av de han mener har vært historiens verste mennesker, Monsters, og kom i den bloggposten med en motforestilling knyttet til forfatterens (erklært) subjektive utvalg av biografiobjekter.

Jeg har nå lest motstykket til denne boka, Heroes, hvor Montefiore går gjennom det han mener er historiens største menn og kvinner, og biograferer dem på tre-fire sider hver. Boka dekker perioden fra 1300 f.kr. (Ramses II) til vår egen tid (Aung San Suu Kyi), men i likhet med i Monsters er min store motforestilling til boka det utvalget forfatteren har gjort av såkalte helter.

Flere av de boka omtaler er kunstnere, og disse er som oftest lite kontroversielle å omtale i positive ordelag, men flere av de statslederne han har valgt å ta med gjør det meg kvalm at han har tatt med, når man tenker på hvilke krigsforbrytelser disse har stått ansvarlige for.

Det er ingen tvil om at Montefiore har en politisk agenda med sine bøker, og når han gjentatte ganger i Monsters skriver ting som at «selv om han også gjorde bra ting for folket sitt, må han tas med her på grunn av sine grusomheter mot sine motstandere», men allikevel har flere tilfeller av «til tross for at han var grusom mot sine motstandere, må han tas med her på grunn av alt det bra han gjorde for folket sitt», så må jeg bare riste på hodet av det han skriver. Boka gjør det enda klarere for meg enn det var fra før at «det er seierherrene som skriver historien».

I den ikke-biografiske boksen sammenkoblet med biografien om komponisten Wolfgang Amadeus Mozart var det en setning som da jeg kom dit berget hele boken frem til da for meg, «Å utpeke den "største" av alle komponister er en nyttesløs oppgave - vi har alle komponister som treffer de riktige strengene hos hver og en av oss, og som har skrevet den, for oss, største musikken». Denne setninga kunne faktisk berga helhetsinntrykket mitt av boka, hadde det ikke vært for den uforbeholdne hyllesten Montefiore kommer med av fagforeningsknuseren Margaret Thatcher mot slutten av boka.

Det er biografier om svært mange interessante mennesker i denne boka, men den har en så åpenbar politisk slagside at jeg vil anbefale alle å lese biografier om dem andre steder.