Enden er nær

Mens jeg brukte nær to måneder på å få gjort meg ferdig med forrige bok jeg har omtalt, ble Henrik Svensens «Enden er nær - Om naturkatastrofer og samfunn» slukt nærmest hel på bare noen få timer.

Etter å ha lest noen tekster av geologen Svensen på nett kontaktet jeg ham på twitter, og det endte med at han sendte meg et signert gratiseksemplar av hans første bokutgivelse, fra 2006. (I hilsenen nevner han at den snart kommer i ny utgave)

Boka dreier seg om naturkatastrofer, men i motsetning til hva man (som jeg gjorde) kan tro når en geolog skriver en bok om naturkatastrofer er det ikke bare en bok om de geofysiske prosessene som fører til katastrofer eller en oppramsing av katastrofer verden har vært utsatt for.

Svensen tar oss gjennom et sugende narrativ både med tilbake til oldtids-, middelalder-, renessanse- og nyere katastrofer, og like mye som de rent fysiske konsekvensene katastrofene har fått med ødeleggelser og dødsfall får vi et grundig innblikk i hvilke samfunnsmessige konsekvenser katastrofene har fått. Vi får se hvordan naturkatastrofer alltid rammer de laveste sosiale lag i et samfunn hardest, og vi får se hvordan mangel på demokrati alltid bidrar til kraftig å forverre konsekvensene for befolkningen i et samfunn som rammes av en katastrofe.

Boka gjorde meg flere ganger sint, og da først og fremst på religiøse og politiske ledere som i kampen for å beholde egen makt gjentatte ganger gjennom historien har brukt katastrofer som middel for å oppnå dette når det de burde har gjort var å bruke den makten de hadde til å hjelpe befolkningen som stolte på dem.

Vi blir innimellom all elendigheten katastrofene har ført med seg også presentert for striper av håp, og det er ikke tvil om at boka er et viktig innlegg i debatten om det som kanskje er den eneste katastrofetrusselen vi står overfor vi kan gjøre noe med: De menneskeskapte klimaendringene.

Anbefalt lesestoff for alle med interesse for hvordan samfunn takler kriser! (Men kanskje en god idé å vente til den nye utgaven kommer?)