The Sleepwalkers

Det er lenge siden jeg har brukt så lang tid på å komme meg gjennom en bok som denne, men gjennom den, det skulle jeg!

«The Sleepwalkers - How Europe went to war in 1914» av den australske historikeren Christopher Clark går, som undertittelen antyder, grundig inn på oppbyggingen mot utbruddet av første verdenskrig i 1914.

For mange er denne viktige begivenheten i verdenshistorien ensbetydende med skuddene i Sarajevo, men Clark viser oss hvordan de europeiske stormaktene hadde spilt seg selv inn i et hjørne hvor en slik hendelse som det at tronfølgeren i Østerrike-Ungarn ble skutt førte til menneskehetens til da mest ødeleggende krig.

Boka er delt inn i tre deler. I den første blir vi gjort grundig kjent med innenrikspolitikken i Serbia like etter århundreskiftet, hvor det blodige statskuppet i 1903 kaster lange skygger over alt som skjer. Bokas andre del viser oss hvordan de konstellasjonene vi i dag kjenner som trippelalliansen og trippelententen hadde oppstått gjennom stadige forsøk på både å sikre egne territorier hjemme i Europa, men også å sikre eksisterende (i spesielt Storbritannias tilfelle) og å bygge opp nye (i spesielt Tysklands tilfelle) kolonier i Afrika og Asia.
Den tredje delen følger oss gjennom det intense diplomatiske spillet som fant sted fra selve attentatet i Sarajevo 28. juni 1914 og fram til selve krigsutbruddet en drøy måned senere.

Dette er en av de mest lærerike bøkene jeg har lest noensinne, men som jeg antyder i første avsnitt, også en av de jeg har brukt mest krefter på å kjempe meg gjennom. Clark skriver på et ganske akademisk engelsk, og det kryr av aktører som tidvis kan være vanskelig å skille fra hverandre.

Anbefaler likevel boka på det sterkeste for alle som vil forstå mer om hva som ligger bak de tilsynelatende uløselige konfliktene på Balkan, og for alle som vil få svært god kjennskap til europeisk politikk på begynnelsen av 1900-tallet.

Terrorindustrien

Var i vår på flyttesalg hos Manifest Forlag, og plukket der opp Joakim Hammerlins «Terrorindustrien», hvor han går gjennom hvordan ettervirkningene etter 11. september 2001 har påvirket samfunnet.

Hammerlin, som er filosof, går grundig igjennom hvilke tiltak man pr 2009 da boka kom ut kjente til at først og fremst USA, men også deres allierte (inkludert Norge) har innført, og han kritiserer en hel rekke av disse tiltakene for å være rene symboltiltak som i beste fall ikke har noen virkning, i verste fall bare sørger for at innbyggernes personvern er alvorlig svekket.

At boka kom i 2009 er kanskje det største ankepunktet jeg har mot å lese den nå. I lys av «vår egen» terroristaksjon her hjemme, 22. juli 2011, og ikke minst Wikileaks-avsløringene som har kastet enda mer lys over det virkelige omfanget av USAs overvåkning av både sine venner og sine fiender blir mye av boka svært utdatert.

Likevel vil jeg si at boka var svært interessant å lese, og jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å prøve meg på Hammerlins nyere bok «Terror og demokrati» etterhvert, hvor også problemstillingene etter Behring Breiviks terroraksjon er dratt inn.

Anbefales for alle med interesse for personvern og demokrati.

Enden er nær

Mens jeg brukte nær to måneder på å få gjort meg ferdig med forrige bok jeg har omtalt, ble Henrik Svensens «Enden er nær - Om naturkatastrofer og samfunn» slukt nærmest hel på bare noen få timer.

Etter å ha lest noen tekster av geologen Svensen på nett kontaktet jeg ham på twitter, og det endte med at han sendte meg et signert gratiseksemplar av hans første bokutgivelse, fra 2006. (I hilsenen nevner han at den snart kommer i ny utgave)

Boka dreier seg om naturkatastrofer, men i motsetning til hva man (som jeg gjorde) kan tro når en geolog skriver en bok om naturkatastrofer er det ikke bare en bok om de geofysiske prosessene som fører til katastrofer eller en oppramsing av katastrofer verden har vært utsatt for.

Svensen tar oss gjennom et sugende narrativ både med tilbake til oldtids-, middelalder-, renessanse- og nyere katastrofer, og like mye som de rent fysiske konsekvensene katastrofene har fått med ødeleggelser og dødsfall får vi et grundig innblikk i hvilke samfunnsmessige konsekvenser katastrofene har fått. Vi får se hvordan naturkatastrofer alltid rammer de laveste sosiale lag i et samfunn hardest, og vi får se hvordan mangel på demokrati alltid bidrar til kraftig å forverre konsekvensene for befolkningen i et samfunn som rammes av en katastrofe.

Boka gjorde meg flere ganger sint, og da først og fremst på religiøse og politiske ledere som i kampen for å beholde egen makt gjentatte ganger gjennom historien har brukt katastrofer som middel for å oppnå dette når det de burde har gjort var å bruke den makten de hadde til å hjelpe befolkningen som stolte på dem.

Vi blir innimellom all elendigheten katastrofene har ført med seg også presentert for striper av håp, og det er ikke tvil om at boka er et viktig innlegg i debatten om det som kanskje er den eneste katastrofetrusselen vi står overfor vi kan gjøre noe med: De menneskeskapte klimaendringene.

Anbefalt lesestoff for alle med interesse for hvordan samfunn takler kriser! (Men kanskje en god idé å vente til den nye utgaven kommer?)

Castro

Nå skal jeg gjøre noe jeg svært sjelden gjør, jeg skal skrive om et skjønnlitterært verk, dog et historisk korrekt skjønnlitterært verk.

I «Castro - A graphic Novel» har den tyske tegneserieskaperen Reinhard Kleist fått med seg Castro-biograf Volker Skierka som historisk konsulent og har på en fremragende måte presset en av det tjuende århundres mest betydningsfulle personers liv inn mellom to permer.

Jeg har tidligere omtalt i bloggen Manga-versjonen av Dalai Lamas liv, og disse bøkene har mange likhetstrekk, men er tegnet i svært forskjellige stilarter, og der Dalai Lama-biografien fint kan fungere for store barn og unge ungdommer er denne Castro-biografien utvilsomt et verk for voksne. Hovedforskjellen er uansett at dette er en «graphic novel», altså en tegneserieroman hvor forfatteren har tatt seg kunstneriske friheter, men her har han altså samtidig har holdt seg strengt til den historisk korrekte versjonen av hendelsene.

Skierka som ti år før denne kom ut skrev en svært anerkjent biografi om Castro har foruten å være konsulent for Kleist skrevet forord til boka hvor han redegjør for hvorfor han har valgt å gå god for boka, og hvorfor han mener det er en svært god idé å presentere dette materialet i tegnet form.

Den største friheten Kleist har tatt seg er nok å innføre en fortellerfigur som følger Castro tett gjennom de første revolusjonsårene, et grep som fungerer svært godt.

Dersom jeg skal utsette noe på verket må det være at det kanskje blir lite analyserende, men samtidig er det kanskje en av de tingene man først må ofre når man velger å behandle så tungt stoff som dette i et tegnet format.

Absolutt lesverdig for alle som er interesserte i etterkrigshistorie og latinamerika generelt og Cuba og Castro spesielt.

Russia - A Short History

Har vært på noen dagers ferie i Katalonia, og da måtte jo noe reiselesetoff kjøpes på veien. En av bøkene jeg kjøpte var den amerikanske historikeren Abraham Aschers «Russia - A Short History (New edition)».

Som tittelen forteller er dette en bok om Russlands historie, og Ascher, som er «Distinguished Professor Emeritus» ved City University of New York, har gått helt tilbake til Kievs framvekst i middelalderen og tar oss med gjennom århundrer med fyrster, tsarer, partisekretærer og presidenter helt fram til valget av Medvedev som president for bare noen få år siden (Derav «New edition», den opprinnelige utgaven sluttet noen år tidligere).

Ascher skriver på en engasjerende og lettfattelig måte, og jeg lærte svært mye nytt om vår store nabo i øst. I starten får vi vite mye om kontakten mellom våre egne norrøne forfedre og de slaviske folkene i det som i dag er Russland, Ukraina og Hviterussland, før denne kontakten svinner hen og erstattes med økt fokus på det russiske rikets ekspansjon østover. Det fokuseres hele tiden på den russisk-slaviske kulturens egenart med stor fokus på fellesskap, og det trekkes tråder helt fra de første tsarene til Putin når det gjelder tankesett om hvordan Russland skal styres på en best mulig måte. Det blir også flere ganger pekt på Russlands tilsynelatende evige dilemma: Er landet kulturelt sett et asiatisk land som delvis ligger i Europa, eller er det et europeisk land som delvis ligger i Asia?

For meg med mitt politiske ståsted er det også godt å se en fremragende amerikansk historiker som ikke ensidig fordømmer de marxistiske lederne av Sovjetunionen (slik for eksempel Simon Sebag Montefiore har gjort i sin bok om «monstre» i historien), men faktisk påpeker både gode og dårlige sider ved personene og deres handlinger.

Alt i alt en av de bøkene jeg har lest som har gitt meg mest ny kunnskap om et tema vi som bor i et av Russlands naboland absolutt burde kunne mer om.

Anbefales på det sterkeste for alle med historieinteresse og/eller interesse for Russland.

Kartenes makt

«Kartenes makt. Kartografiens historie fra middelalderen til i dag» er den tyske historikeren og karteksperten Ute Schneiders forsøk på å lage en oversikt over hvilken betydning kart har hatt for samfunnet opp gjennom tidene.

Jeg gledet meg på forhånd veldig til å lese denne boka, men må si jeg ble noe skuffet underveis. For det første er språket i oversettelsen ikke veldig godt, jeg får til tider nesten inntrykk av å lese noe Google translate har gjort (OK, nå overdriver jeg litt), og får langtfra noen følelse av at her har man prøvd å få til en naturlig norsk språkføring.

Dette kan selvsagt ikke forfatteren lastes for, men det er også i hennes jobb en del ting jeg reagerer på. Først og fremst er det veldig tydelig at dette er skrevet fra et eurosentrisk perspektiv. Det kan for alt jeg vet være så godt som ingen kartografisk tradisjon i østen og subsaharisk Afrika, men i så fall bør det framgå tydelig i teksten i en bok som dette, og i motsatt fall bør dette også omtales, eller så bør det opplyses om avgrensningen som er foretatt.

Helt håpløs er boka allikevel ikke, det er svært mye interessant å se, og ikke minst er mange av karteksemplene som er tatt med kjempeflotte.

Usikker på hvem jeg vil anbefale denne boka for, «ekspertene» vil nok kjenne mye av stoffet fra før, mens lekfolk med en generell interesse for kart vil nok i likhet med meg irritere seg over en del av svakhetene ved boka.

Deltakerne

Audun Lysbakken er for de fleste en kjent SV-er som nestleder i partiet og medlem av Norges regjering. Sammen med hans mer ukjente partifelle Ingvar Skjerve har han skrevet boka «Deltakerne - en reise i demokratiets framtid» hvor de går gjennom en del modeller for ansatte- og innbyggerdeltakelse i bedrifts- og lokaldemokrati.

Kooperativer og ansatteeide bedrifter er de første tingene forfatterne tar oss med på besøk til. Det baskiske kooperativet Mondragon er for mange et stjerneeksempel på ansattestyrt bedrift, men vi får i boka også presentert en del problemer i driften her. Også et par norske eksempler på at de ansatte får styre bedriften er tatt med her i bokas første del.

Neste del av boka er relatert til offentlig sektor, og gir oss eksempler på prosesser hvor privatiseringspress fra høyresida er blitt avvæpnet gjennom at de ansatte innenfor offentlig sektor har fått lov å bruke kompetansen sin til å skape bedre tjenester istedetfor å hanskes med stadige trusler om nedlegging på prinsipielt grunnlag.

Det neste hovedtemaet i boka er deltakende demokrati, altså forsøk på å finne bedre måter å styre offentlig sektor på enn å velge folk for å gjøre det hvert fjerde år. Flere byer rundt i verden har på ulike måter fått i gang slike prosjekter, hvor innbyggerne i større og større grad får en hånd på rattet i stedet for å bare utpeke en sjåfør.

Boka burde for oss som er på venstresida i politikken være obligatorisk lesning, da den gir en rekke gode argumenter for å få folk med i styringa. Boka viser oss en rekke vellykkede prosjekter, men jeg savner allikevel en ting: Flere eksempler på forsøk og prosjekter som har mislyktes, og ikke minst grunnene til at dette skar seg. Jeg er helt sikker på at slike eksempler fins, og ved å klargjøre grunnlaget for at ting skar seg kan man unngå at det skjer igjen.

Jeg anbefaler som sagt alle på venstresida å lese boka, og håper samtidig også at folk som ikke har noe klart definert standpunkt, men synes argumentene om at «offentlig sektor må slankes» høres fornuftige ut leser den, da den er et viktig motargument til dette.

USA. Folkets historie

I forbindelse med at Howard Zinn er gått bort, så kommer det i dag noen ord om hans storverk USA. Folkets historie, eller A People's History of The United States som den originalt heter.

Historikeren Zinn, som fra andre verdenskrig og helt til slutten av sitt liv kritiserte USAs politikk på en rekke felter, tar oss i boka med helt tilbake til 1492, da Christoffer Columbus gikk i land på Bahamas, og viser at alt her startet trenden med at samfunnene i amerika i enda større grad enn de i den gamle verden ble basert på at noen skulle undertrykke andre.

Gjennom flere hundre år viser han oss så hvordan den enorme velstandsveksten i USA som etter andre verdenskrig kulminerte med at landet overtok Storbritannias hegemoni som den vestlige verdens supermakt hele veien har vært basert på undertrykking. De britiske koloniene var i stor grad basert på slavearbeid, ikke bare fra de afrikanske slavene vi vanligvis hører om, men også gjennom tiårige arbeidskontrakter for å betale for reisen over Atlanterhavet hvor de hvite arbeiderne ikke hadde stort mer frihet enn hva de svarte hadde (Det må sies at de til tross for mangel på frihet jevnt over ble noe bedre behandlet. Den amerikanske revolusjonen på slutten av 1700-tallet ga ikke vanlige folk noen økt frihet, den ga bare de rike godseierne frihet fra britene, og videre utover 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet førte USA en ekspansjonistisk politikk som gikk ut over både nære (Cuba, Haiti, Mexico) og fjerne (Filippinene, Spania) naboer.

Kvinner, urbefolkning, afroamerikanere er alle grupper som vi får høre hvordan systematisk er blitt utnyttet for å bidra til å øke velstandsøkningen for de aller rikeste i landet, og når jeg leste boka ble jeg tidvis så sint at jeg rett og slett måtte legge fra meg boka ei lita stund.

Boka er blitt en bauta innen amerikansk systemkritikk, og alle som mener USA blander seg litt for mye i hva andre land driver med bør virkelig lese den. Alle som ikke skjønner hvorfor så mange er USA-kritiske bør også ta seg tid til å lese gjennom denne, så kanskje de får noen aha-opplevelser.

Til slutt vil jeg bare lyse fred over Howard Zinns minne, og si at jeg håper det fins fler av hans kaliber som kan føre kampen for en ny kurs i USA videre.