Den sorte greven

I «Den sorte greven - Napoleons rival og den virkelige greven av Monte Cristo» har den amerikanske historikeren Tom Reiss skrevet en fremragende biografi over en mann som egentlig er mest kjent på grunn av sin sønn. Til tross for dette, så er hovedpersonens liv så utrolig og begivenhetsrikt at det mer enn berettiger en biografi.

Vi møter først den franske adelsmannen Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie som prøver å slå gjennom i sukkerbransjen på den franske delen av øya Hispaniola, det som i dag er staten Haiti. Her får han en sønn med en slavekvinne, og dette er bokas hovedperson Thomas-Alexandre, som senere tar morens etternavn Dumas.

Antoine-Alexandre reiser etter hvert hjem til Frankrike for å overta familieeiendommene, og etter hvert kommer også sønnen Thomas-Alexandre etter. Vi følger ham gjennom urolige tider i Frankrike, som etter hvert kastes ut i en blodig revolusjon, omtrent samtidig med at Thomas-Alexandre går inn i kavaleriet. Det viser seg at den unge fargete mannen er en naturbegavelse innen både krigføring og ledelse, og kombinert med god opplæring klatrer han raskt i hierarkiet innen det franske militærvesenet.

Etter flere ganger å ha havnet på kant med den politiske ledelsen under Terrorveldet i Frankrike, kommer Dumas utrolig nok ut av det hele med livet og karrieren i behold, og han reiser etter hvert sammen med Napoleon på dennes beryktede felttog til Egypt. Dette blir begynnelsen på slutten for ham, da han også kommer på kant med Napoleon (Som da han ble diktator reverserte en rekke av de framskrittene for fargede mennesker som revolusjonen hadde medført)

Innimellom disse historiene forteller Reiss også litt om sin egen jakt på kildemateriale omkring dette, og generelt om europeisk storpolitikk og franske forhold spesielt rundt århundreskiftet inn til 1800-tallet.

Historien ender dessverre ganske tragisk for Dumas, men før han dør får han se sin lille sønn Alexandre bli fire år, og det er nettopp denne Alexandre som har blitt kjent som forfatter av en rekke romaner fra fransk historie. Det finnes nok ingen tvil om at både De tre musketerer (som riktig nok er satt i en annen tid) og Greven av Monte Cristo har hentet MYE inspirasjon fra Dumas' fars liv.

En strålende bok, som jeg vil anbefale alle med interesse for historie å lese!

The Sleepwalkers

Det er lenge siden jeg har brukt så lang tid på å komme meg gjennom en bok som denne, men gjennom den, det skulle jeg!

«The Sleepwalkers - How Europe went to war in 1914» av den australske historikeren Christopher Clark går, som undertittelen antyder, grundig inn på oppbyggingen mot utbruddet av første verdenskrig i 1914.

For mange er denne viktige begivenheten i verdenshistorien ensbetydende med skuddene i Sarajevo, men Clark viser oss hvordan de europeiske stormaktene hadde spilt seg selv inn i et hjørne hvor en slik hendelse som det at tronfølgeren i Østerrike-Ungarn ble skutt førte til menneskehetens til da mest ødeleggende krig.

Boka er delt inn i tre deler. I den første blir vi gjort grundig kjent med innenrikspolitikken i Serbia like etter århundreskiftet, hvor det blodige statskuppet i 1903 kaster lange skygger over alt som skjer. Bokas andre del viser oss hvordan de konstellasjonene vi i dag kjenner som trippelalliansen og trippelententen hadde oppstått gjennom stadige forsøk på både å sikre egne territorier hjemme i Europa, men også å sikre eksisterende (i spesielt Storbritannias tilfelle) og å bygge opp nye (i spesielt Tysklands tilfelle) kolonier i Afrika og Asia.
Den tredje delen følger oss gjennom det intense diplomatiske spillet som fant sted fra selve attentatet i Sarajevo 28. juni 1914 og fram til selve krigsutbruddet en drøy måned senere.

Dette er en av de mest lærerike bøkene jeg har lest noensinne, men som jeg antyder i første avsnitt, også en av de jeg har brukt mest krefter på å kjempe meg gjennom. Clark skriver på et ganske akademisk engelsk, og det kryr av aktører som tidvis kan være vanskelig å skille fra hverandre.

Anbefaler likevel boka på det sterkeste for alle som vil forstå mer om hva som ligger bak de tilsynelatende uløselige konfliktene på Balkan, og for alle som vil få svært god kjennskap til europeisk politikk på begynnelsen av 1900-tallet.

Religionskrig i Europa 1450-1700

Den norske historieprofessoren Gunnar W. Knutsen har med «Religionskrig i Europa 1450-1700» skrevet en flott innføring i de store trekkene i europeisk statshistorie i den perioden tittelen avgrenser.

Som tittelen klart sier handler boka om religionskrig, og mye av den dreier seg selvsagt om den store kampen som strekker seg gjennom hele perioden, mellom katolikker og muslimer.

Osmanernes inntog i Konstantinopel, beleiringene av Rhodos og Malta og ikke minst beleiringen av Wien er noen av punktene i den store kampen mellom kristne og muslimer, men vi blir også gjort bedre kjent med de internt kristne krigene mellom ulike katolske land, mellom katolske og protestantiske land, og kanskje spesielt mellom katolikker og protestanter internt i enkeltriker.

Knutsen gjør etter min mening en svært god jobb i å definere hvilke kriger og konflikter han mener var reelle religiøse kriger, og hvilke som var geografiske eller maktbaserte kriger, hvor det religiøse enten hadde en svært liten rolle, eller ble brukt som en slags unnskyldning på toppen.

Om jeg skal påpeke noen jeg synes var negativt med boka, så må det være at det var litt få kart knyttet til konfliktene. Både til beleiringen av Wien, kampene mellom hugenotter og katolikker i Frankrike og noen av de andre konfliktene hadde det vært svært nyttig å kunne kaste noen blikk på et kart innimellom for å få bedre innsikt i. (De få kartene som er i boka var for øvrig svært nyttige)

Boka ga meg uansett et langt bedre innblikk i noen av hovedlinjene i europeisk historie gjennom tiden etter middelalderen og fram til opplysningstiden satte inn for fullt.

Anbefales for alle med interesse for historie!

Henry V

Jeg bestilte nylig en stor pakke bøker hos Bokkilden, og deriblant noe jeg trodde var en svær bok om Henry V, eller Henrik den femte som vi helst omtaler ham som i Norge.

Det jeg derimot fikk var en relativt tynt (64 sider+omslag) hefte om den engelske middelalderkongens liv og levnet, ført i pennen av den britiske historikeren Marcus Cowper. Cowper er spesialist på middelaldersk militærhistorie, og dette har satt ham i stand til å jobbe godt med denne krigerkongens liv.

At boka var tynn viste seg å ikke gjøre noe, Cowper har klart å sammenfatte de viktigste hendelsene fra kong Henrys liv og kriger på svært effektivt vis, og jeg satt etter å ha brukt et par ettermiddager på boka igjen med en følelse av at jeg visste mye mer både om hendelsene som ledet opp til hundreårskrigen, hendelsene som ledet opp til kongehusskiftet og ikke minst de felttogene Henry of Lancaster ledet i Frankrike. Forfatteren setter også av plass til å påpeke historiske feil i Shakespeares skuespill som bærer kongens navn, da dette for svært mange engelskmenn er den mest kjente kilden til informasjon om ham.

Det boka forteller mindre om (og som jeg nok hadde ventet mer om dersom det hadde vært en sånn tykk bok som jeg trodde det var) er generelle levekår og andre samfunnsforhold i England i middelalderen. Dersom man vil vite mer om dette må man finne andre bøker, men forfatteren har tatt inn en grundig «Further reading»-liste bakerst, så dette er absolutt ingen motforestilling mot denne boka.

Anbefales alle med interesse for engelsk historie generelt, og Henrici Quinti spesielt

1000 Years of Annoying the French

Har du noen gang lurt på hvorfor Frankrike og England later til å ha et så utrolig anstrengt forhold? Stephen Clarke gir i boka «1000 Years of Annoying the French» på et humoristisk vis en rekke svar som kan bidra til å forklare hvorfor dette potensielt gode naboskapet er blitt så dårlig.

Helt tilbake fra den normanniske (Ikke franske, Wilhelm Erobreren likte sannsynligvis franskmennene enda dårligere enn han likte engelskmennene) invasjonen av England i 1066 har små og store episoder bidratt til å forsure forholdet, og få har gjort noen helhjertete forsøk fra noen av sidene på å reparere det.

Fra senmiddelalderens mer eller mindre permanente krigføring mellom landene, som dabbet kraftig av etter at franskmennene brente Jeanne d’Arc og la skylda på engelskmennene, til kolonitidens kniving om ressursene i den nye verden hvor de franske intrigemakerne ved hoffet stadig viste seg å være sine egne landsmenns verste fiender og videre til de siste hundre årene hvor landene i allfall på papiret har vært allierte og venner uten at forholdet i praksis nødvendigvis alltid har vært så hjertelig får vi eksempler på både uheldige episoder som kan skyldes dårlig kunnskap til de andres holdninger og synspunkter og også hendelser som utvilsomt har vært gjort med kun en hensikt for øye: Å irritere motparten!

Boka er svært lærerik, og det virker som om forfatteren har lagt mye arbeid i å ikke bli tatt i feil, selv om han har valgt å ha en humoristisk vri på det han skriver.

Anbefales for alle med interesse for europeisk historie!