Den sorte greven

I «Den sorte greven - Napoleons rival og den virkelige greven av Monte Cristo» har den amerikanske historikeren Tom Reiss skrevet en fremragende biografi over en mann som egentlig er mest kjent på grunn av sin sønn. Til tross for dette, så er hovedpersonens liv så utrolig og begivenhetsrikt at det mer enn berettiger en biografi.

Vi møter først den franske adelsmannen Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie som prøver å slå gjennom i sukkerbransjen på den franske delen av øya Hispaniola, det som i dag er staten Haiti. Her får han en sønn med en slavekvinne, og dette er bokas hovedperson Thomas-Alexandre, som senere tar morens etternavn Dumas.

Antoine-Alexandre reiser etter hvert hjem til Frankrike for å overta familieeiendommene, og etter hvert kommer også sønnen Thomas-Alexandre etter. Vi følger ham gjennom urolige tider i Frankrike, som etter hvert kastes ut i en blodig revolusjon, omtrent samtidig med at Thomas-Alexandre går inn i kavaleriet. Det viser seg at den unge fargete mannen er en naturbegavelse innen både krigføring og ledelse, og kombinert med god opplæring klatrer han raskt i hierarkiet innen det franske militærvesenet.

Etter flere ganger å ha havnet på kant med den politiske ledelsen under Terrorveldet i Frankrike, kommer Dumas utrolig nok ut av det hele med livet og karrieren i behold, og han reiser etter hvert sammen med Napoleon på dennes beryktede felttog til Egypt. Dette blir begynnelsen på slutten for ham, da han også kommer på kant med Napoleon (Som da han ble diktator reverserte en rekke av de framskrittene for fargede mennesker som revolusjonen hadde medført)

Innimellom disse historiene forteller Reiss også litt om sin egen jakt på kildemateriale omkring dette, og generelt om europeisk storpolitikk og franske forhold spesielt rundt århundreskiftet inn til 1800-tallet.

Historien ender dessverre ganske tragisk for Dumas, men før han dør får han se sin lille sønn Alexandre bli fire år, og det er nettopp denne Alexandre som har blitt kjent som forfatter av en rekke romaner fra fransk historie. Det finnes nok ingen tvil om at både De tre musketerer (som riktig nok er satt i en annen tid) og Greven av Monte Cristo har hentet MYE inspirasjon fra Dumas' fars liv.

En strålende bok, som jeg vil anbefale alle med interesse for historie å lese!

The Complete Persepolis

Lot meg lure innom Outland i helga, og da gikk det som det pleier: Jeg kom ut med litt nytt lesestoff.

Denne gangen fant jeg Marjane Satrapis tegneserieklassiker «Persepolis» i en ettbindsutgave på salg, og siden jeg ikke hadde lest den fra før ble det den jeg kjøpte.

Satrapi forteller i Persepolis, som opprinnelig kom ut i fire bind, om sin oppvekst i og utenfor Iran, først som småjente under sjahen, så som litt større jente under det islamistiske styret. Vi følger henne i landflyktighet for å få fullført skolegangen, og hvordan hun opplever det å komme tilbake til et land som er helt forandret etter flere års prestestyre kombinert med krig med nabolandet Irak.

Boka er helt klart selvbiografisk, men samtidig er det ikke Marjanes historie som er det viktigste, det er å fortelle hvordan den islamske revolusjonen har ødelagt det landet og den kulturen hun som barn elsket, og erstattet det med grusomheter. Gjennom samtaler med hennes foreldre- og besteforeldregenerasjon males det også et bilde av det som egentlig ligger bak Irans ulykke: Imperialistisk kamp om naturressurser.

Etter å ha lest meg gjennom boka føler jeg virkelig medfølelse med alle verdens eksiliranere. Når man vet hvilket fiendebilde de to siste republikanske presidentene i USA har prøvd å skape av landet, ser jeg svært liten mulighet til bedring i situasjonen i overskuelig framtid, og det gjør meg inderlig trist.

Anbefales for alle som vil lære mer om en alt for lite kjent del av Midtøstens historie, og ikke minst for alle som har vært tenåringer eller har tenkt å bli foreldre til tenåringer.

Oppfinnere som døde av sin egen oppfinnelse

Om den forrige boka jeg leste tok lang tid å komme gjennom, så gikk Ola Vikås' «Oppfinnere som døde av sin egen oppfinnelse» på null komma niks!

Vikås, som er skribent og journalist, tar oss i kronologisk rekkefølge gjennom en rekke «oppfinnere» (Innenfor et noe utvidet oppfinnerbegrep) sine noe forkortede liv. Fellesnevnere for svært mange av de som omtales er flyving, dykking, fart og sprengstoff.

Boka gikk som sagt svært fort å lese, hver av de omtalte personene har fått 2-3 sider omtale, noe som stort sett føles som nok for en kjapp innføring av hva de drev med og hva som gikk galt.

Kan anbefales for absolutt alle, om du ikke liker denne er du en tørrpinn!

Einstein for begynnere

Da jeg bestilte Joseph Schwartz og Michael McGuinness' «Einstein for begynnere» trodde jeg dette var en vanlig bok med tekst side opp og side ned, men mer feil kunne jeg nesten ikke tatt.

McGuinness er tegnekunstner, og dette merker man fort når man åpner boka, hvor layoutarbeidet lar tekst og tegninger (Mange åpenbart basert på fotografier) flyte sammen i noe som både er en biografi over den store fysikeren Einstein, men også en lettfattet innføring i den spesielle relativitetsteorien. Schwartz på sin side er fysiker med PhD i partikkelfysikk, og har stått for det faglige innholdet.

Et vesentlig poeng i boka (og det virker som om dette er noe gjennomgående i hele «for begynnere»-serien, det fins også bøker om Karl Marx, Franz Kafka m.fl.) er at forskning ikke er nøytral. Det ligger alltid et politisk syn i bunn, og uansett hvor grunnleggende og abstrakt forskningen er, så vil man alltid ha dette med på en eller annen måte.

Boka lot seg pløye gjennom på en liten time (Mye fordi jeg har lest en god del relativitetsteori-materiale før), og kan absolutt anbefales for de som vil ha en svært lettfattelig innføring i dette enormt komplekse fagfeltet.

Munch

Steffen Kverneland er en jeg i svært mange år har ansett som en av Norges fremste tegneseriekunstnere, og da jeg fikk et ufrivillig opphold i Narvik på mange timer tidligere denne uken av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her kjøpte jeg hans tegnede Munch-biografi og slo ihjel litt tid med å lese.

Biografien skiller seg fra svært mange andre biografier ved at all tekst baserer seg på reelle sitater, enten fra Edvard Munch selv, eller fra personer som sto ham nær, så som August Strindberg, Christian Krohg og en rekke andre. Innimellom den sitatbaserte handlingen i selve biografien kommer det kortere sekvenser hvor Kverneland selv diskuterer Munch og hans liv, og bokprosjektet med sin tegnerkollega Lars Fiske.

Kverneland tegner i en svært særegen stil, som samtidig som den er realistisk og til tider grotesk også grenser opp mot det kubistiske. Dette kan gjøre verkene hans tungt tilgjengelige for enkelte, men jeg liker denne stilen svært godt.

Boka er alt i alt en svært god biografi om vår store (kanskje den største) billedkunstner Munch, og jeg må si jeg liker det sitatbaserte fortellergrepet Kverneland har tatt. Ettersom jeg i år i jobbsammenheng har studert filmen «Dagny» hvor vi også ser Munchs tid i Berlin fra en annen vinkel fikk jeg ekstra mye ut av denne delen av biografien, og jeg tar meg stadig i å lure på om også Kverneland har sett filmen, eller om han og filmskaperne bare har benyttet de samme kilder.

Tegnete biografier er en helt spesiell sjanger, og jeg vil oppfordre flest mulig til å gi sjangeren en sjanse, og da kan «Munch» av Steffen Kverneland være en god inngangsport!

Castro

Nå skal jeg gjøre noe jeg svært sjelden gjør, jeg skal skrive om et skjønnlitterært verk, dog et historisk korrekt skjønnlitterært verk.

I «Castro - A graphic Novel» har den tyske tegneserieskaperen Reinhard Kleist fått med seg Castro-biograf Volker Skierka som historisk konsulent og har på en fremragende måte presset en av det tjuende århundres mest betydningsfulle personers liv inn mellom to permer.

Jeg har tidligere omtalt i bloggen Manga-versjonen av Dalai Lamas liv, og disse bøkene har mange likhetstrekk, men er tegnet i svært forskjellige stilarter, og der Dalai Lama-biografien fint kan fungere for store barn og unge ungdommer er denne Castro-biografien utvilsomt et verk for voksne. Hovedforskjellen er uansett at dette er en «graphic novel», altså en tegneserieroman hvor forfatteren har tatt seg kunstneriske friheter, men her har han altså samtidig har holdt seg strengt til den historisk korrekte versjonen av hendelsene.

Skierka som ti år før denne kom ut skrev en svært anerkjent biografi om Castro har foruten å være konsulent for Kleist skrevet forord til boka hvor han redegjør for hvorfor han har valgt å gå god for boka, og hvorfor han mener det er en svært god idé å presentere dette materialet i tegnet form.

Den største friheten Kleist har tatt seg er nok å innføre en fortellerfigur som følger Castro tett gjennom de første revolusjonsårene, et grep som fungerer svært godt.

Dersom jeg skal utsette noe på verket må det være at det kanskje blir lite analyserende, men samtidig er det kanskje en av de tingene man først må ofre når man velger å behandle så tungt stoff som dette i et tegnet format.

Absolutt lesverdig for alle som er interesserte i etterkrigshistorie og latinamerika generelt og Cuba og Castro spesielt.

Heroes - History's greatest men and women

Jeg har tidligere skrevet om Simon Sebag Montefiores samling av minibiografier av de han mener har vært historiens verste mennesker, Monsters, og kom i den bloggposten med en motforestilling knyttet til forfatterens (erklært) subjektive utvalg av biografiobjekter.

Jeg har nå lest motstykket til denne boka, Heroes, hvor Montefiore går gjennom det han mener er historiens største menn og kvinner, og biograferer dem på tre-fire sider hver. Boka dekker perioden fra 1300 f.kr. (Ramses II) til vår egen tid (Aung San Suu Kyi), men i likhet med i Monsters er min store motforestilling til boka det utvalget forfatteren har gjort av såkalte helter.

Flere av de boka omtaler er kunstnere, og disse er som oftest lite kontroversielle å omtale i positive ordelag, men flere av de statslederne han har valgt å ta med gjør det meg kvalm at han har tatt med, når man tenker på hvilke krigsforbrytelser disse har stått ansvarlige for.

Det er ingen tvil om at Montefiore har en politisk agenda med sine bøker, og når han gjentatte ganger i Monsters skriver ting som at «selv om han også gjorde bra ting for folket sitt, må han tas med her på grunn av sine grusomheter mot sine motstandere», men allikevel har flere tilfeller av «til tross for at han var grusom mot sine motstandere, må han tas med her på grunn av alt det bra han gjorde for folket sitt», så må jeg bare riste på hodet av det han skriver. Boka gjør det enda klarere for meg enn det var fra før at «det er seierherrene som skriver historien».

I den ikke-biografiske boksen sammenkoblet med biografien om komponisten Wolfgang Amadeus Mozart var det en setning som da jeg kom dit berget hele boken frem til da for meg, «Å utpeke den "største" av alle komponister er en nyttesløs oppgave - vi har alle komponister som treffer de riktige strengene hos hver og en av oss, og som har skrevet den, for oss, største musikken». Denne setninga kunne faktisk berga helhetsinntrykket mitt av boka, hadde det ikke vært for den uforbeholdne hyllesten Montefiore kommer med av fagforeningsknuseren Margaret Thatcher mot slutten av boka.

Det er biografier om svært mange interessante mennesker i denne boka, men den har en så åpenbar politisk slagside at jeg vil anbefale alle å lese biografier om dem andre steder.

Monsters - History's most evil men and women

Stalin-biografen Simon Sebag Montefiore har mellom fire permer samlet noen av verdenshistoriens viktigste personligheter. Jeg har lest det som er mellom to av disse permene: Montefiores vurdering av noen av de aller verste menneskene som har levd. (Den andre boka heter Heroes)

Boka går omtrentlig kronologisk gjennom statsledere, tyranner, diktatorer, hærførere, massemordere, terrorister og andre grusomme personer fra Jesabel, dronning av Israel til Osama bin Laden. Oppbygninga av boka er veldig fin, med 3-5 sider om hver person, og til hver person en «sidehistorie» om et relatert tema (enten en annen person, fakta om en gitt type forbrytelse e.l.).

Montefiore sier i forordet at utvalget hans av «monstre» er helt og holdent subjektivt, og dette er også min eneste innvending mot denne boka. Det blir, især i utvalget av grusomheter fra det 20. århundre, altfor tydelig at forfatteren sitter fast i en veldig vestligkapitalistisk synsvinkel på verden. Jeg sier ikke at noen av de han har tatt med burde vært fjernet, men det er slik jeg ser det ingen tvil om at han burde vurdert også å ta med enkelte andre.

Boka er uansett en flott innføring i grusomhetenes historie, og gjennom å lese om tidligere tiders forbrytelser kan man kanskje bidra til å forhindre at de skjer igjen?

The 14th Dalai Lama - A Manga Biography

Dalai Lama er en person de fleste har hørt om og vet hvordan ser ut, men langt færre vet egentlig bakgrunnen hans, og hvorfor han faktisk har levd i eksil siden 1959.

Den japanske mangakunstneren Tetsu Saiwai har laget denne lille tegnete biografien om lamaens liv, hvor vi får komme tett innpå hans opplevelser som helt ung statsleder i Tibet, og de dramatiske årene etter andre verdenskrig hvor Kina overtok styringa av landet hans.

Manga-stilen passer veldig godt til å fortelle denne dramatiske historien, og boka er akkurat passe lang. Som nevnt fokuserer den først og fremst på de dramatiske årene i lamaens ungdom, og det er kanskje det eneste jeg har å utsette på den, jeg er sikker på at han har opplevd mye også i årene etter 1959 som kunne vært verdt å fortelle om (Bortsett fra nobelpristildelinga i 1989 er svært lite annet etter eksilen startet tatt med (Morsom detalj: I tegningen fra nobelprisseremonien har tegneren glemt å tegne ansikt på en av tilhørerne))

Etter å ha lest denne tegnete biografien sitter jeg igjen med et bedre inntrykk av hvordan situasjonen for folket i Tibet var da kineserne invaderte landet, og hvordan de siste seksti årene har vært et eneste langt angrep på tibetansk kultur og etnisitet for å «harmonisere» dette omstridte området inn i Kina.

Shakespeare

Bill Bryson er kanskje mest kjent for sine mange reisebøker, men innimellom alt dette har han også skrevet noe populærvitenskap. Kanskje mest kjent av alt innen denne sjangeren er A Short History of Nearly Everything (En kort historie om nesten alt), men jeg skal nå skrive noen ord om hans biografi om William Shakespeare som kort og greit heter Shakespeare.

Bryson starter med å presentere noen av problemene med å skrive en biografi om Shakespeare. Det største problemet er at til tross for at han er en av verdens mest kjente personer, så vet man nesten ingen ting om ham. «Alle» vet hvordan han så ut, men i virkeligheten har man bare to-tre avbildninger av utseendet hans, og alle unntatt ett (som også er det man er minst sikre på at faktisk er av ham) er laget etter hans død.

Vi får så på en grei og lettfattelig måte presentert den store poetens liv og levnet gjennom kapitler inndelt etter enten faser i hans eget liv eller faser i verden omkring ham. I kapitlet Death er det også tatt med mye om hva som har skjedd etter hans død, altså arbeidet med å samle verkene hans, og tidligee forsøk på å biografere ham.

Det aller siste kapitlet er litt kuriøst. Bryson tar for seg en del av mytene omkring temaet «Shakespeare kunne ikke skrevet verkene sine selv», og uten unntak avviser han samtlige som det rene tøv! Han argumenterer godt for sitt syn, og jeg lar meg iallfall overbevise om at Shakespeares verker faktisk er skrevet av Shakespeare.

Anbefalt lesning for alle som er litt interesserte i Shakespeare og slutten på Tudortiden i England.