Armfeldts armé

En del av den norske historien som er relativt godt kjent for de fleste trøndere, men mindre kjent for oss andre, er historien om da den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt ble sendt på felttog til Trøndelag høsten 1718. Målet med felttoget var først og fremst å skape en andre front i Norge, slik at Karl XII skulle få lettere forhold under sin invasjon i Østfold.

Dette felttoget er tema når forfatteren Geir Pollen i boka «Armfeldts armé» fraviker sitt vanligvis skjønnlitterære forfatterskap og går over i sakprosaen. På en fremragende måte beskriver Pollen de politiske forholdene i Nord-Europa under Store Nordiske Krig, før vi går løs på selve felttoget. Det er sjelden man leser historisk korrekte bøker med et så godt språk og god driv i fortellingen som det Pollen får til når han skildrer hvordan det ustabile høstværet ble en aktør i krigføringen.

Både metoder for krigføring i en tid hvor man enda ikke hadde tatt helt inn over seg at skytevåpnene var kommet for å bli, og hvilket enormt apparat som trengs for å forsyne en armé er ting man gjerne ikke har tenkt så mye over. Dette er temaer Pollen ikke bare forteller leseren alt om, men også forteller på en måte som gjør det veldig interessant! For meg som er tillitsvalgt for en haug byråkrater var de delene som forteller om konfliktene mellom militær ledelse, forsyningsansvarlige krigsråd Frisenheim og sivile embedsmenn spesielt interessante.

Også de fortvilte forholdene for sivilbefolkningen i Trøndelag er noe som beskrives på en god måte. Vi kan bare forestille oss hvor ille det må ha vært å få en svensk hær inn på gården like før jul, som tvangskjøpte med i praksis verdiløs mynt som betaling alt som var spiselig i forrådene. Også inne i Trondheim by, som etter hvert ble beleiret, må det ha vært grusomme forhold da det ble besluttet å rive deler av byen for å hindre at materialene der skulle komme svenskene til hjelp.

I november snus så alt på hodet da kong Karl dør utenfor Halden, noe som medfører politisk jordskjelv i Sverige. Ingen er interesserte i å fortsette krigføringen, og da retrettordren endelig når fram til Den Jämtlandske Arméen og øverstbefalhavende Armfeldt er vinteren så godt i gang at tilbaketoget blir en eneste stor tragedie. Av de omlag 10 000 soldatene som invaderte Norge høsten før, var det såvidt over 2000 som vendte tilbake, og av disse var nesten en tredjedel invalidiserte for livet.

Boka viser virkelig hvor grusomt krigføring var på 1700-tallet, og gir et innblikk i en del av nordisk historie som for mange er lite kjent. Kan virkelig anbefale denne for alle historieinteresserte!

(Teksten har tidligere vært publisert i Sentralposten)

Den sorte greven

I «Den sorte greven - Napoleons rival og den virkelige greven av Monte Cristo» har den amerikanske historikeren Tom Reiss skrevet en fremragende biografi over en mann som egentlig er mest kjent på grunn av sin sønn. Til tross for dette, så er hovedpersonens liv så utrolig og begivenhetsrikt at det mer enn berettiger en biografi.

Vi møter først den franske adelsmannen Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie som prøver å slå gjennom i sukkerbransjen på den franske delen av øya Hispaniola, det som i dag er staten Haiti. Her får han en sønn med en slavekvinne, og dette er bokas hovedperson Thomas-Alexandre, som senere tar morens etternavn Dumas.

Antoine-Alexandre reiser etter hvert hjem til Frankrike for å overta familieeiendommene, og etter hvert kommer også sønnen Thomas-Alexandre etter. Vi følger ham gjennom urolige tider i Frankrike, som etter hvert kastes ut i en blodig revolusjon, omtrent samtidig med at Thomas-Alexandre går inn i kavaleriet. Det viser seg at den unge fargete mannen er en naturbegavelse innen både krigføring og ledelse, og kombinert med god opplæring klatrer han raskt i hierarkiet innen det franske militærvesenet.

Etter flere ganger å ha havnet på kant med den politiske ledelsen under Terrorveldet i Frankrike, kommer Dumas utrolig nok ut av det hele med livet og karrieren i behold, og han reiser etter hvert sammen med Napoleon på dennes beryktede felttog til Egypt. Dette blir begynnelsen på slutten for ham, da han også kommer på kant med Napoleon (Som da han ble diktator reverserte en rekke av de framskrittene for fargede mennesker som revolusjonen hadde medført)

Innimellom disse historiene forteller Reiss også litt om sin egen jakt på kildemateriale omkring dette, og generelt om europeisk storpolitikk og franske forhold spesielt rundt århundreskiftet inn til 1800-tallet.

Historien ender dessverre ganske tragisk for Dumas, men før han dør får han se sin lille sønn Alexandre bli fire år, og det er nettopp denne Alexandre som har blitt kjent som forfatter av en rekke romaner fra fransk historie. Det finnes nok ingen tvil om at både De tre musketerer (som riktig nok er satt i en annen tid) og Greven av Monte Cristo har hentet MYE inspirasjon fra Dumas' fars liv.

En strålende bok, som jeg vil anbefale alle med interesse for historie å lese!

Knut Alvssons krig

Norsk middelalder har inntil nylig vært et alt for lite kjent felt i norsk historie, men i det siste har flere historikere gjort sitt for å bedre situasjonen.

Historikeren og statsviteren Øystein Hellesøe Brekke tar i «Knut Alvssons krig - Ridderen som ville erobre Norge» for seg den absolutte sluttfasen av middelalderen, og samtidig slutten på tanken om en trenasjonsunion mellom Sverige, Danmark og Norge.

Hans, sønn av Christian I, ble i 1483 kronet til konge av Norge, men ikke før i 1497 lyktes det ham også å bli monark i Sverige, slik hans far hadde vært. Han hadde i løpet av denne tiden klart å gjøre seg mektig upopulær hos den mektige Knut Alvsson i Norge, og boka forteller om stridighetene mellom dem, hvor det hele ender med at vi får 300 år med danske konger i Norge.

Brekke tar grundig for seg hvilken bakgrunn herr Knut, som samtiden kjente ham som, hadde, og hvilke relasjoner han og familien hans hadde til de andre aktørene i maktspillet som fant sted rundt århundreskiftet.

Der det foreligger skriftlige kilder er det mange svært gode henvisninger til disse, og også flere direkte sitater, mens der de skriftlige kildene manger får vi en god gjennomgang av hvilke vurderinger forfatteren har gjort for å se for seg hva som kan ha skjedd.

Som sagt ender stridighetene med 300 år dansk styre, men Brekke tar seg også friheten til å spekulere i hva som kunne ha skjedd dersom Knut Alvsson faktisk hadde slått kong Hans og hans mann i Norge, Henrik Krummedike. Jeg finner hans teori om at vi hadde endt opp med en langt sterkere tilknytning til Sverige som svært sannsynlig, og også tanken om at Kalmarunionen uansett var død, så lenge de danske kongene ikke ville rette seg etter de nasjonale riksrådene i Norge og Sverige, men styre på egenhånd.

Skal jeg klage på noe med boka, så blir det mangelen på kart og illustrasjoner. Det burde vært både et kart over hele Skandinavia med noen av stedene plottet inn, det burde vært et kart over områdene rundt Oslofjorden og Båhuslen, og det burde vært gjengivelser av illustrasjonene det henvises til i de siste kapitlene.

Uansett er dette en svært engasjerende, lettlest og interessant bok, som jeg anbefaler alle med interesse for norsk historie å lese!

Oppenheimer and the Bomb

«The Big Idea» er en bokserie hvor man blir presentert for noen av historiens største oppfinnelser og oppdagelser, og ikke minst menneskene bak dem.

I «Oppenheimer and the Bomb» presenterer den britiske filosofen og skribenten Paul Strathern oss for mannen som var ansvarlig for USAs utvikling av atomvåpen under andre verdenskrig, J Robert Oppenheimer.

Både faglig og personlig får vi et innblikk i livet til «Oppie» som han ble kalt, og vi møter også flere andre av de største fysikerne fra første halvdel av det tjuende århundre.

Boka er lita og lett, går finfint i en jakkelomme, og var så bra og informativ at jeg kommer til å prøve å få tak i flere fra denne serien for å se om også de er lesverdige.

Boka anbefales for alle som vil sette seg grunnleggende inn i prosessen som satte menneskeheten i stand til å utslette seg selv.

The Wars of the Roses

David Grummitt var da «A Short History of the Wars of the Roses» ble skrevet foreleser i historie ved Universitetet i Kent, og har siden da avansert til nå å være «Head of School of Humanities» ved Canterbury Christ Church University.

Boka gir, som tittelen mer enn antyder, en rask innføring i de såkalte Rosekrigene, hvor huset York og huset Lancaster kjempet om hegemoniet og tronen i England i overgangen fra middelalderen til renessansen.

Grummit gjør oss kjent med de involverte kongene i denne striden, fra Henry V som døde altfor ung, til Henry VI, Edward IV, Henry igjen, Edward igjen, Edward V, Richard III og endelig Henry VII som fikk avsluttet det hele da han som siste konge noensinne i England vant kronen på slagmarken. Også den engelske adelen blir vi gjort godt kjent med gjennom de drøyt seksti årene i det 15. århundre boka dekker, og i motsetning til i svært mange andre historiske verker blir også «folk flest» omtalt en del, selv om kildematerialet her som vanlig er noe svakere enn for de øvre samfunnslag.

Boka gir en svært grundig innføring i hva som egentlig pågikk under disse stridighetene, og det står for meg nå mye klarere at vel så mye som en dynastisk strid var dette (kanskje spesielt blant yorkistene) en personlig maktkamp hvor nettverksbygging og skiftende personlige allianser var vel så viktig som hvem man tilfeldigvis var i slekt med.

Til slutt gir Grummitt en grundig gjennomgang av konsekvensene av krigføringen inn i 1500-tallet, noe som også er svært interessant å lese.

For alle som har interesse for middelalderhistorie generelt og England spesielt vil jeg anbefale denne boka sterkt!

The Rise and Fall of the Third Chimpanzee

Jared Diamond er opprinnelig fysiolog, men har senere opparbeidet to ekstra akademiske karrierer, innen ornitologi hvor han er spesielt kjent for sitt arbeid på Ny-Guinea, og innen miljøhistorie, noe som har gitt ham et professorat i geografi.

«The Rise and Fall of the Third Chimpanzee – How our animal heritage affects the way we live» er en bok som faller naturlig inn i forfatterens øvrige populærvitenskapelige produksjon, som i stor grad har omhandlet de problemene vår sivilisasjon påfører både naturen og våre medmennesker, og som henter aspekter fra en rekke av de fagfeltene hvor forfatteren sitter med stor kompetanse, men også fra andre, tilstøtende, områder.

Boka tar som tittelen antyder for seg mennesket fra et «dyrisk» synspunkt, og spesielt i første del av boka trekkes det mange sammenligninger mot våre nære fettere, sjimpansene og bonoboene (dvergsjimpanser).

Diamond viser at med mulig unntak for språk har de fleste av menneskenes særtrekk som art flere paralleller innen resten av dyreriket, både blant våre nære slektninger menneskeapene og blant så fjernstående fra oss arter som maur.

De siste delene av boka tar for seg to svært alvorlige trekk ved menneskeheten: Vår tendens til å begå folkemord, og vår tendens til å ødelegge det miljøet vi lever i. Forfatteren er ganske pessimistisk for hvordan dette kommer til å ende, men velger allikevel å ikke svartmale situasjonen helt. Han understreker at det fortsatt fins håp for menneskeheten, men at det sannsynligvis fordrer et klart brudd med store deler av vår vestlige livsstil, og at vi må klare også på disse områdene å bruke vår intelligens til å overvinne våre instinkter.

Flere av temaene i boka er grundigere gjennomgått i Diamonds senere bøker «Guns, Germs and Steel» og «Collapse», men dette er utvilsomt en svært bra inngangsport til denne fremragende vitenskapsmannens forfatterskap, og jeg vil anbefale den for alle med et tverrfaglig miljøengasjement!

1000 Years of Annoying the French

Har du noen gang lurt på hvorfor Frankrike og England later til å ha et så utrolig anstrengt forhold? Stephen Clarke gir i boka «1000 Years of Annoying the French» på et humoristisk vis en rekke svar som kan bidra til å forklare hvorfor dette potensielt gode naboskapet er blitt så dårlig.

Helt tilbake fra den normanniske (Ikke franske, Wilhelm Erobreren likte sannsynligvis franskmennene enda dårligere enn han likte engelskmennene) invasjonen av England i 1066 har små og store episoder bidratt til å forsure forholdet, og få har gjort noen helhjertete forsøk fra noen av sidene på å reparere det.

Fra senmiddelalderens mer eller mindre permanente krigføring mellom landene, som dabbet kraftig av etter at franskmennene brente Jeanne d’Arc og la skylda på engelskmennene, til kolonitidens kniving om ressursene i den nye verden hvor de franske intrigemakerne ved hoffet stadig viste seg å være sine egne landsmenns verste fiender og videre til de siste hundre årene hvor landene i allfall på papiret har vært allierte og venner uten at forholdet i praksis nødvendigvis alltid har vært så hjertelig får vi eksempler på både uheldige episoder som kan skyldes dårlig kunnskap til de andres holdninger og synspunkter og også hendelser som utvilsomt har vært gjort med kun en hensikt for øye: Å irritere motparten!

Boka er svært lærerik, og det virker som om forfatteren har lagt mye arbeid i å ikke bli tatt i feil, selv om han har valgt å ha en humoristisk vri på det han skriver.

Anbefales for alle med interesse for europeisk historie!

Monsters - History's most evil men and women

Stalin-biografen Simon Sebag Montefiore har mellom fire permer samlet noen av verdenshistoriens viktigste personligheter. Jeg har lest det som er mellom to av disse permene: Montefiores vurdering av noen av de aller verste menneskene som har levd. (Den andre boka heter Heroes)

Boka går omtrentlig kronologisk gjennom statsledere, tyranner, diktatorer, hærførere, massemordere, terrorister og andre grusomme personer fra Jesabel, dronning av Israel til Osama bin Laden. Oppbygninga av boka er veldig fin, med 3-5 sider om hver person, og til hver person en «sidehistorie» om et relatert tema (enten en annen person, fakta om en gitt type forbrytelse e.l.).

Montefiore sier i forordet at utvalget hans av «monstre» er helt og holdent subjektivt, og dette er også min eneste innvending mot denne boka. Det blir, især i utvalget av grusomheter fra det 20. århundre, altfor tydelig at forfatteren sitter fast i en veldig vestligkapitalistisk synsvinkel på verden. Jeg sier ikke at noen av de han har tatt med burde vært fjernet, men det er slik jeg ser det ingen tvil om at han burde vurdert også å ta med enkelte andre.

Boka er uansett en flott innføring i grusomhetenes historie, og gjennom å lese om tidligere tiders forbrytelser kan man kanskje bidra til å forhindre at de skjer igjen?