En fryktet kvinne

Over et år siden forrige bloggpost, så da var det jaggu på tide med en ny. Etter å ha latt den ligge alt for lenge gikk jeg forrige uke løs på Øystein H. Brekkes «En fryktet kvinne - Kongens elskerinne, hennes mor og makten i Danmark og Norge». Dette er på mange måter en (veldig) frittstående fortsettelse av Brekkes bok om Knut Alvsson.

Der vi i den forriga boka får følge maktspillet mellom de nordiske rikene på slutten av 1400-tallet beveger vi oss nå inn på 1500-tallet. Den danske kongssønnen og antatte tronfølgeren Kristian faller pladask for datteren til en hollandsk handelskvinne i Bergen, og tar henne som sin dårlig skjulte elskerinne. Etter hvert flytter både mor og datter til København, hvor moren klarer å komme seg til maktposisjoner som på denne tiden var helt uhørte at en ikke-adelig kvinne skulle inneha.

Brekke tar oss på en svært interessant måte med både til hvordan forholdet som aldri kunne bli formalisert utviklet seg, hvordan kongen selv jobber for å styrke sin makt på bekostning av norsk og dansk adel, og ikke minst får vi følge den hollandske kvinnen Sigbrit Willems' vei mot maktens tinder.

Som i forrige bok er forholdet mellom de tre nordiske rikene svært sentralt. Det er på denne tiden at Norge i praksis forsvinner som selvstendig rike, og blir en annenrangs del av Danmark, samtidig som Sverige ikke har noen egen konge, så riksforstander og riksråd er de som leder an i kampen mot at også de skal bli styrt fra København. En hendelse man ofte hører referert som man her i boka får et grundig innblikk i foranledningen til og etterdønningene av er det såkalte «Stockholms blodbad» høsten 1520.

Norden var nok på denne tiden var en utkant i et Europa som såvidt hadde begynt å spre rikene sine både østover og vestover, men likevel får vi se at storpolitikken der ute hadde påvirkning her hjemme, og omvendt.

Uten å røpe for mye av de siste kapitlene av denne godt kildebelagte historiske boka, så kan jeg nok si at vi ikke får noen happy ending. Kongen får et opprør mot seg, Sigbrit må rømme landet, og hennes datter Dyveke som kong Kristian fant så bedårende har da alt forsvunnet ut av historien ganske lenge før.

At Sigbrit har fått et forferdelig ettermæle i Danmark er det ingen tvil om at Brekke finner ganske urettferdig, og det vi ser her er nok et typisk eksempel på at det er seierherrene som har skrevet historien. De fleste beskrivelser av den hollandske kvinnen fra de første århundrene etter hennes død maler et svært negativt bilde av henne, og Brekke skal ha all ære for å tross et svært tynt kildemateriale ha klart å finne nok materiale til å få gitt oss en langt mer nyansert fortelling om en utrolig fascinerende kvinne i den ellers svært mannsdominert overgangen fra middelalder til renessanse i Norden.

(Noterer meg for øvrig at etter jeg i min bloggpost fra 2017 om «Knut Alvssons krig» klagde på fraværet av kart, så er det tatt inn flere kart i denne boka fra 2019.)

Svært interessant lesestoff for alle historieinteresserte.

Knut Alvssons krig

Norsk middelalder har inntil nylig vært et alt for lite kjent felt i norsk historie, men i det siste har flere historikere gjort sitt for å bedre situasjonen.

Historikeren og statsviteren Øystein Hellesøe Brekke tar i «Knut Alvssons krig - Ridderen som ville erobre Norge» for seg den absolutte sluttfasen av middelalderen, og samtidig slutten på tanken om en trenasjonsunion mellom Sverige, Danmark og Norge.

Hans, sønn av Christian I, ble i 1483 kronet til konge av Norge, men ikke før i 1497 lyktes det ham også å bli monark i Sverige, slik hans far hadde vært. Han hadde i løpet av denne tiden klart å gjøre seg mektig upopulær hos den mektige Knut Alvsson i Norge, og boka forteller om stridighetene mellom dem, hvor det hele ender med at vi får 300 år med danske konger i Norge.

Brekke tar grundig for seg hvilken bakgrunn herr Knut, som samtiden kjente ham som, hadde, og hvilke relasjoner han og familien hans hadde til de andre aktørene i maktspillet som fant sted rundt århundreskiftet.

Der det foreligger skriftlige kilder er det mange svært gode henvisninger til disse, og også flere direkte sitater, mens der de skriftlige kildene manger får vi en god gjennomgang av hvilke vurderinger forfatteren har gjort for å se for seg hva som kan ha skjedd.

Som sagt ender stridighetene med 300 år dansk styre, men Brekke tar seg også friheten til å spekulere i hva som kunne ha skjedd dersom Knut Alvsson faktisk hadde slått kong Hans og hans mann i Norge, Henrik Krummedike. Jeg finner hans teori om at vi hadde endt opp med en langt sterkere tilknytning til Sverige som svært sannsynlig, og også tanken om at Kalmarunionen uansett var død, så lenge de danske kongene ikke ville rette seg etter de nasjonale riksrådene i Norge og Sverige, men styre på egenhånd.

Skal jeg klage på noe med boka, så blir det mangelen på kart og illustrasjoner. Det burde vært både et kart over hele Skandinavia med noen av stedene plottet inn, det burde vært et kart over områdene rundt Oslofjorden og Båhuslen, og det burde vært gjengivelser av illustrasjonene det henvises til i de siste kapitlene.

Uansett er dette en svært engasjerende, lettlest og interessant bok, som jeg anbefaler alle med interesse for norsk historie å lese!

Jakten på Olav den Hellige

I «Jakten på Olav den Hellige» tar den norske religionshistorikeren Øystein Morten med ikke bare på én jakt, men to, på en av sagatidens mest kjente konger.

I deler av boka får vi følge Mortens forsøk på å finne ut om de beinrestene man i dag har tilgang til faktisk kommer fra den helligkårede kongen, eller om det hele dreier seg om en bløff. Til tross for noe motstand både fra den katolske kirke og fra vitenskapelige etikkråd kommer han til slutt fram til en indisiebasert konklusjon på hva skinnebeinet St. Olavs domkirke i Oslo har faktisk er.

I de andre delene av boka, som det veksles fram og tilbake mellom, er det den historiske personen Olav Haraldsson historikeren tar oss med på en jakt på. Gjennom grundig lesning av en rekke kilder har han prøvd å skille ut hva som er myter og hva som er fakta av det vi sitter på av informasjon om denne krigerkongen, fra han først dukker opp i kildematerialet som leiesoldat i England ikke lenge etter årtusenskiftet, og til han 29. juli 1030 dør i slaget på Stiklestad. Også hendelsene den første tid etter Olavs død blir grundig gjennomgått.

Vil på det sterkeste anbefale boka, som er svært lettlest, for alle med interesse for norsk historie i overgangen fra vikingetid til middelalder.

(Det er for øvrig ikke nødvendig å hele tida bla seg bak for å lese i notene, men jeg kommer nok til å sette meg og lese de av dem som ser mest interessante ut og ikke bare er rene kildehenvisninger nå i ettertid)

Jomfruen fra Norge

Historikeren Tore Skeie har med «Jomfruen fra Norge» klart å skape et lettfattelig bilde av hendelsene i Norge tidlig på 1300-tallet, da Håkon 5. Magnusson var konge.

Kongen og hans tidligere så lite kjente dronning Eufemia (Ja, hun med gata i Oslo) blir grundig presentert i boka, men den mest sentrale personen er slik jeg ser det verken det norske kongeparet eller den lille datteren deres, men derimot han som hun ender med å bli gift med, Hertug Erik Magnusson av Sverige.

Boka forteller på et glimrende vis om hvordan høymiddelalderen var, og opplyste iallfall meg om mange dramatiske hendelser i den felles norsk/dansk/svenske historien som jeg visste lite om fra før. Det er virkelig skremmende å lese hvor hensynsløse de kongelige og høyadelige på denne tiden kunne være, både mot hverandre, men også mot både egne og andres undersåtter om de så det som nødvendig.

Jeg kommer utvilsomt til også å lese Skeies første bok, hvor han skriver om Alv Erlingsson, som opererte på slutten av 1200-tallet.

Anbefales for alle med interesse for norsk historie og/eller middelalderhistorie!

(Og den var så spennende og samtidig lettlest at jeg pløyde gjennom hele i løpet av ca fire timer)