En fryktet kvinne

Over et år siden forrige bloggpost, så da var det jaggu på tide med en ny. Etter å ha latt den ligge alt for lenge gikk jeg forrige uke løs på Øystein H. Brekkes «En fryktet kvinne - Kongens elskerinne, hennes mor og makten i Danmark og Norge». Dette er på mange måter en (veldig) frittstående fortsettelse av Brekkes bok om Knut Alvsson.

Der vi i den forriga boka får følge maktspillet mellom de nordiske rikene på slutten av 1400-tallet beveger vi oss nå inn på 1500-tallet. Den danske kongssønnen og antatte tronfølgeren Kristian faller pladask for datteren til en hollandsk handelskvinne i Bergen, og tar henne som sin dårlig skjulte elskerinne. Etter hvert flytter både mor og datter til København, hvor moren klarer å komme seg til maktposisjoner som på denne tiden var helt uhørte at en ikke-adelig kvinne skulle inneha.

Brekke tar oss på en svært interessant måte med både til hvordan forholdet som aldri kunne bli formalisert utviklet seg, hvordan kongen selv jobber for å styrke sin makt på bekostning av norsk og dansk adel, og ikke minst får vi følge den hollandske kvinnen Sigbrit Willems' vei mot maktens tinder.

Som i forrige bok er forholdet mellom de tre nordiske rikene svært sentralt. Det er på denne tiden at Norge i praksis forsvinner som selvstendig rike, og blir en annenrangs del av Danmark, samtidig som Sverige ikke har noen egen konge, så riksforstander og riksråd er de som leder an i kampen mot at også de skal bli styrt fra København. En hendelse man ofte hører referert som man her i boka får et grundig innblikk i foranledningen til og etterdønningene av er det såkalte «Stockholms blodbad» høsten 1520.

Norden var nok på denne tiden var en utkant i et Europa som såvidt hadde begynt å spre rikene sine både østover og vestover, men likevel får vi se at storpolitikken der ute hadde påvirkning her hjemme, og omvendt.

Uten å røpe for mye av de siste kapitlene av denne godt kildebelagte historiske boka, så kan jeg nok si at vi ikke får noen happy ending. Kongen får et opprør mot seg, Sigbrit må rømme landet, og hennes datter Dyveke som kong Kristian fant så bedårende har da alt forsvunnet ut av historien ganske lenge før.

At Sigbrit har fått et forferdelig ettermæle i Danmark er det ingen tvil om at Brekke finner ganske urettferdig, og det vi ser her er nok et typisk eksempel på at det er seierherrene som har skrevet historien. De fleste beskrivelser av den hollandske kvinnen fra de første århundrene etter hennes død maler et svært negativt bilde av henne, og Brekke skal ha all ære for å tross et svært tynt kildemateriale ha klart å finne nok materiale til å få gitt oss en langt mer nyansert fortelling om en utrolig fascinerende kvinne i den ellers svært mannsdominert overgangen fra middelalder til renessanse i Norden.

(Noterer meg for øvrig at etter jeg i min bloggpost fra 2017 om «Knut Alvssons krig» klagde på fraværet av kart, så er det tatt inn flere kart i denne boka fra 2019.)

Svært interessant lesestoff for alle historieinteresserte.