The Complete Persepolis

Lot meg lure innom Outland i helga, og da gikk det som det pleier: Jeg kom ut med litt nytt lesestoff.

Denne gangen fant jeg Marjane Satrapis tegneserieklassiker «Persepolis» i en ettbindsutgave på salg, og siden jeg ikke hadde lest den fra før ble det den jeg kjøpte.

Satrapi forteller i Persepolis, som opprinnelig kom ut i fire bind, om sin oppvekst i og utenfor Iran, først som småjente under sjahen, så som litt større jente under det islamistiske styret. Vi følger henne i landflyktighet for å få fullført skolegangen, og hvordan hun opplever det å komme tilbake til et land som er helt forandret etter flere års prestestyre kombinert med krig med nabolandet Irak.

Boka er helt klart selvbiografisk, men samtidig er det ikke Marjanes historie som er det viktigste, det er å fortelle hvordan den islamske revolusjonen har ødelagt det landet og den kulturen hun som barn elsket, og erstattet det med grusomheter. Gjennom samtaler med hennes foreldre- og besteforeldregenerasjon males det også et bilde av det som egentlig ligger bak Irans ulykke: Imperialistisk kamp om naturressurser.

Etter å ha lest meg gjennom boka føler jeg virkelig medfølelse med alle verdens eksiliranere. Når man vet hvilket fiendebilde de to siste republikanske presidentene i USA har prøvd å skape av landet, ser jeg svært liten mulighet til bedring i situasjonen i overskuelig framtid, og det gjør meg inderlig trist.

Anbefales for alle som vil lære mer om en alt for lite kjent del av Midtøstens historie, og ikke minst for alle som har vært tenåringer eller har tenkt å bli foreldre til tenåringer.

Beste historier om Donald Duck & Co nr. 17

Denne teksten ble første gang publisert på Rana Blads «Polarsirkelbloggen» i januar 2010, da under tittelen «En tegneserieanmeldelse».

De som kjenner meg vet sannsynligvis at utenom korps, så er det tegneserier som er min store besettelse her i livet.

De senere år er det Pondus, Billy, Larsons gale verden, Ernie og en rekke andre humorserier som har forsynt seg grovt av lønningsposen min, og tidligere har også Nemi, Herman Hedning og ikke minst tidlig på nittitallet Pyton fått sin andel.

Det var allikevel som for så mange andre verdens mest kjente and, Donald Duck, som introduserte meg for tegneserienes verden, og jeg mener fortsatt at de to historiene «Donald Duck og de ville vikingene» og «Sarasenerens natt» (begge tegnet av italieneren Marco Rota) fra tidlig 80-tall er blant de absolutt beste tegneseriene med historisk forelegg som er laget gjennom tidene.

I forbindelse med at jeg driver og flytter noen av tegneseriene mine hjemmefra og over til mitt kjødelige opphav, som har bedre plass i huset enn meg, så satte jeg meg ned og leste gjennom en samleboks med en del Disney-album, og kom plutselig over et jeg helt hadde glemt, men som jeg ved ettertanke må være den beste samlingen av Donald-historien som noensinne er gitt ut!

Ingen av enkelthistoriene i albumet «Beste historier om Donald Duck & Co nr. 17» utmerker seg isolert sett som spesielt minneverdige, men når man får dem samlet mellom to permer så blir de sju småhistoriene hvor hele seks er tegnet av legenden Carl Barks tilsammen et unikt dokument over Donald og hans forhold til sine omgivelser.

Albumet åpner med den fabelaktige historien «Kostymeballet» fra 1956. Donald blir invitert til et kostymeball og bestemmer seg for å gå som ridder, fordi som han selv sier: «Min drøm har alltid vært å være en ridder i skinnende rustning som slår ned drager og frelser fagre jomfruer!». Uten å røpe for mye av historien kan jeg røpe at Donald først blir til latter for alle de andre festdeltagerne, som mener at ridderlighet er noe som forlengst er gått ut på dato, men at han til slutt får sin revansj. En nydelig historie om at det kanskje er plass for riddere også i dagens moderne samfunn.

Andre historie er en liten ensider uten tittel hvor Skrue McDuck nok en gang viser sitt fabelaktige talent for å tjene penger, denn gangen ved å skape et gullrush!

I den tredje historien i albumet, «Naturens harde orden» fra 1956 er det ikke andre antropomorfe skapninger som er Donalds motstandere, men derimot selve Moder Natur. Historien starter med at Donald prøver å plante et epletre i hagen sin, men dette blir umiddelbart spist av en muldvarp. Donald setter på sitt sedvanlige ultraintense vis i gang med et storstilt utrydningsforsøk mot muldvarpene, men disse går raskt til motangrep, og muldvarpene suppleres etterhvert av kålmark og fugler. Donald prøver nok en gang å vinne over naturen, denne gang ved å investere i et sibirsk rosetre, som gartneren som selger ham det ikke aner hvordan vil oppføre seg i det milde Andeby-klimaet. Dette viser seg å vokse rekordraskt, og ved at Donald jager vekk mange av truslene mot treet setter det frø bare på noen dager og nye planter vokser opp. I løpet av bare en uke er Donalds hage i ferd med å bli en sibirsk urskog, men som så mange ganger før er det nevøene Ole, Dole og Doffen som har løsningen på hvordan Donald skal få tilbake kontrollen over hagen sin. De tar ham med inn, og plasserer ham rolig i lenestolen. Ganske raskt vender først kålmarkene tilbake, deretter fuglene, og til slutt muldvarpene. Naturens orden er gjenopprettet, og Donalds hage er ikke blitt noe sibirsk tornekratt. En historie hvor Barks nok en gang viser seg som en pioner innen naturvern, og at han nok var like viktig for miljøbevegelsens framvekst noen tiår senere som det Arne Næss’ økosofi er regnet for å være. Ingen kan stå imot å humre litt av Donalds utrettelige forsøk på å overvinne naturen her, men samtidig innser man at dette eksempelet er mye større enn bare Donald.

Denne etterfølges av nok en ensider hvor Skrue demonstrerer sitt talent for penger. Denne gangen vil han på konsert med Andeby symfoniorkester sammen med Donald, men de bestemmer seg for at 15 kroner er alt for mye å betale for en slik konsert! For å snike seg inn gjemmer Donald seg i en kontrabasskasse, mens Skrue hevder å ha funnet et bedre gjemmested. Nok en historie hvor jeg ikke vil røpe slutten, men jeg vil si såpass som at 15 kroner for en symfoniorkesterkonsert er en pris alle bør se seg råd til! (Også justert for prisstigning)

Den kanskje mest kjente historien i albumet bærer tittelen «Ping Pong-ballene» og ble første gang trykket alt i 1949. I denne historien fra Donald og nevøene driver et bergingsbåtfirma hvor de hever alt mulig rart de finner på havbunnen og selger det til skraphandlere. Da de en dag kommer over et ferskt vrak av en yacht finner de ut at dette er et oppdrag de kan tjene en pen slump penger på, men da det viser seg at det er onkel Skrue som eier båten starter problemene. Skrue nekter å betale den prisen Donald krever, og legger alle slags hindringer i veien for at Donald og guttene skal klare å skaffe pengene de trenger for å få hevet båten uten finansiering. Dette løser seg til slutt på en genial måte, som til og med har vært etterprøvd av det populære programmet «Mythbusters». Hvem som til slutt trekker det lengste strået i denne historien skal være usagt, men i sedvanlig Barks-stil kommer det en liten overraskelse til slutt…

Den eneste historien i albumet som ikke er skrevet av Barks, men bare tegnet av ham er også den eneste hvor Donald selv ikke er med. I historien «Misforståelsen», skrevet av Victor Lockman i 1960, får vi se hva som skjer da Dolly Duck tar med seg fetter Anton til Bestemor Ducks gård etter å ha mottatt et brev med vannskjolder på. Som den omtenksomme dame Dolly er skjønner hun selvsagt at vannskjoldene kommer av tårer, og at dette må skyldes at bestemors «Alt er i skjønneste orden» bare er for å berolige henne, og at alt slettes ikke er i orden. Som sagt tar Dolly den nesten kvalmende heldige Anton med seg ut på landet for å ordne opp, og ikke uventet oppstår det en rekke komplikasjoner… Dollys gode intensjoner fører ikke bare godt med seg, men til slutt viser det seg at kanskje Antons hell ikke var helt bortkastet allikevel.

Sist ut i albumet er historien som også har inspirert forsiden og er trukket fram med tittel der, «Det viktigste er å delta». Historien, skrevet i OL-året 1956, tar oss med til OL-uttaket i Andeby, som slettes ikke er noen barnelek. De fabelaktige atletene Lars Lynhei (100m), Morten Hopp-Hansen (hekk), Ståle Fjellkraft (kule), Tore Treff (spyd) og Hannibal Hvirvelvind (diskos) (kanskje denne fokusen på kasteidretter gir ekstra ære til Egil Danielsens strålende prestasjon i spyd i 1956-lekene) skal alle prøve å kvalifisere seg. Sammen med dem på startstreken står ikke overraskende den lille anden med det enorme egoet, Donald. Av ulike grunner klarer ingen å kvalifisere seg i noen av de nevnte grenene. Publikum går hjem da det viser seg at eneste påmeldte i 1500m er Donald, som har regelrett skjemt seg ut i alle de andre grenene. Hvordan dette går skal jeg ikke si så mye om, annet enn at Donald med et smil om nebbet til slutt kan avslutte albumet med de fabelaktige ordene «Takk gutter! Dere får meg til å føle at jeg er noe likevel!».

Som sagt er dette et album jeg mener er tilnærmet komplett når det gjelder å favne Donald i alle hans positive roller. Han prøver et par ganger å være noe mer enn han er gjennom å slå naturen eller å hevde seg i sport, men begge gangene henter han seg inn på en fantastisk måte mot slutten med nevøenes hjelp, mens i de andre historiene er det den gjennomgode Donald som skinner gjennom. Småhistoriene med Skrue og Dolly som hovedpersoner viser litt av hva slags folk han opererer blant, og gjør absolutt ikke skam på ham.

Bemerkelsesverdig er det at til tross for at historien er skrevet i perioden 1949 til 1960, så er det på forsiden oppgitt at albumet inneholder «Disney-klassikere fra perioden 1957-1962». Her har nok noen hikket litt i korrekturen :-)

Dersom du mener å ha sett dette albumet i bunnen av en haug med blader på hytta eller på loftet hos bestemor, grav det fram, les det, og nyt det!

Helvetet

Dante Aligheris «Den guddommelige komedie» har siden det 14. århundre vært en referanse for nærmest all omtale av straff etter døden for synder gjort i livet som har vært umulig å komme utenom for alle oss som holder til i den katolske kulturkrets. (Ja, også oss som bor i land som senere ble reformerte).

I «Dante - Helvetet» har den italienske tegneren Marcello Toninello laget en tegneserieversjon av første del av Dantes mesterverk, hvor vi følger den senmiddelalderske forfatteren gjennom helvetes mange kretser helt til vi i den trettifjerde sangen møter selveste Lucifer. Med seg på reisen har han, akkurat som i originalverket, den romerske dikteren Vergil som guide.

Toninello har en enkel, men nydelig strek, noe som gjør stripene (for dette er en stripeserie, selv om ikke riktig alle stripene vil fungere på egenhånd) svært lettleste og figurene lett gjenkjennelige. I margene gjennom boka er det stadig sitater fra Dantes originale tekst. Bodil Moss har gjort en kjempeinnsats med å oversette Toninellis humor til nynorsk (Samtidig som hun har støttet seg på Magnus Ullelands oversettelse av Dante), og det er bare én gang hun har vært nødt å ty til en fotnote for å forklare et «uoversettelig» poeng. (For øvrig forteller hun svært godt i etterordet om mange av valgene hun har gjort i oversettelsen.)

For sånne som meg, som nok aldri kommer til å lese eposet i sin opprinnelige form virker tegneserien som et svært godt alternativ, og i tillegg til å være lærerik er den tidvis ustyrtelig morsom. Håper at også Purgatorio og Paradiso blir tegnet og oversatt på denne måten!

Castro

Nå skal jeg gjøre noe jeg svært sjelden gjør, jeg skal skrive om et skjønnlitterært verk, dog et historisk korrekt skjønnlitterært verk.

I «Castro - A graphic Novel» har den tyske tegneserieskaperen Reinhard Kleist fått med seg Castro-biograf Volker Skierka som historisk konsulent og har på en fremragende måte presset en av det tjuende århundres mest betydningsfulle personers liv inn mellom to permer.

Jeg har tidligere omtalt i bloggen Manga-versjonen av Dalai Lamas liv, og disse bøkene har mange likhetstrekk, men er tegnet i svært forskjellige stilarter, og der Dalai Lama-biografien fint kan fungere for store barn og unge ungdommer er denne Castro-biografien utvilsomt et verk for voksne. Hovedforskjellen er uansett at dette er en «graphic novel», altså en tegneserieroman hvor forfatteren har tatt seg kunstneriske friheter, men her har han altså samtidig har holdt seg strengt til den historisk korrekte versjonen av hendelsene.

Skierka som ti år før denne kom ut skrev en svært anerkjent biografi om Castro har foruten å være konsulent for Kleist skrevet forord til boka hvor han redegjør for hvorfor han har valgt å gå god for boka, og hvorfor han mener det er en svært god idé å presentere dette materialet i tegnet form.

Den største friheten Kleist har tatt seg er nok å innføre en fortellerfigur som følger Castro tett gjennom de første revolusjonsårene, et grep som fungerer svært godt.

Dersom jeg skal utsette noe på verket må det være at det kanskje blir lite analyserende, men samtidig er det kanskje en av de tingene man først må ofre når man velger å behandle så tungt stoff som dette i et tegnet format.

Absolutt lesverdig for alle som er interesserte i etterkrigshistorie og latinamerika generelt og Cuba og Castro spesielt.