The Sleepwalkers

Det er lenge siden jeg har brukt så lang tid på å komme meg gjennom en bok som denne, men gjennom den, det skulle jeg!

«The Sleepwalkers - How Europe went to war in 1914» av den australske historikeren Christopher Clark går, som undertittelen antyder, grundig inn på oppbyggingen mot utbruddet av første verdenskrig i 1914.

For mange er denne viktige begivenheten i verdenshistorien ensbetydende med skuddene i Sarajevo, men Clark viser oss hvordan de europeiske stormaktene hadde spilt seg selv inn i et hjørne hvor en slik hendelse som det at tronfølgeren i Østerrike-Ungarn ble skutt førte til menneskehetens til da mest ødeleggende krig.

Boka er delt inn i tre deler. I den første blir vi gjort grundig kjent med innenrikspolitikken i Serbia like etter århundreskiftet, hvor det blodige statskuppet i 1903 kaster lange skygger over alt som skjer. Bokas andre del viser oss hvordan de konstellasjonene vi i dag kjenner som trippelalliansen og trippelententen hadde oppstått gjennom stadige forsøk på både å sikre egne territorier hjemme i Europa, men også å sikre eksisterende (i spesielt Storbritannias tilfelle) og å bygge opp nye (i spesielt Tysklands tilfelle) kolonier i Afrika og Asia.
Den tredje delen følger oss gjennom det intense diplomatiske spillet som fant sted fra selve attentatet i Sarajevo 28. juni 1914 og fram til selve krigsutbruddet en drøy måned senere.

Dette er en av de mest lærerike bøkene jeg har lest noensinne, men som jeg antyder i første avsnitt, også en av de jeg har brukt mest krefter på å kjempe meg gjennom. Clark skriver på et ganske akademisk engelsk, og det kryr av aktører som tidvis kan være vanskelig å skille fra hverandre.

Anbefaler likevel boka på det sterkeste for alle som vil forstå mer om hva som ligger bak de tilsynelatende uløselige konfliktene på Balkan, og for alle som vil få svært god kjennskap til europeisk politikk på begynnelsen av 1900-tallet.

Britain BC

Den britiske arkeologen Francis Pryor er for mange kjent fra serien «Time Team» som tidligere ble sendt på Discovery Channel.

Pryor tar oss i denne boka helt tilbake til tiden da mennesker laget de første spor av bosetning i det området som i dag er de britiske øyer, for omlag 500 000 år siden. I de fleste bøker med bakgrunn i fortiden er kildematerialets bredde av avgjørende betydning for hvor grundig man kan omtale dette i boka, og denne er intet unntak. De første 450 000 årene med menneskelig aktivitet på øyene suser forbi i lynende fart, men så begynner det virkelig å melde seg mange spor.

I yngre steinalder blir sporene av mennesker overveldende, og den erfarne arkeologen tar oss med til mange av de mest kjente funnstedene både i Storbritannia og Irland, og lar oss få et innblikk i hvordan livene til de som levde der da kan ha vært.

Bronsealderen, som er den vesentligste del av kildematerialet fra førhistorisk (det vil si før romerne ankom øyene ca. 50 fvt) tid, får også en svært grundig gjennomgang, og vi får se hvor avansert det som populært ofte kalles «Keltisk kunst» er.

Sist i boka beveger vi oss inn i jernalderen, og både inn i historisk tid (skriftlige kilder fra Romerriket) og det Pryor kaller «protohistorie», altså ting som skjedde 4-700 år før de ble nedskrevet, og man derfor må kunne gå ut fra at det iallfall finnes kraftige spor av sannhet i det som er skrevet ned. Han argumenterer her kraftig mot det rådende synet om at romerne utelukkende tilførte øyene positive sider, og at «kelterne» som bodde der fra før var kulturelt tilbakestående i forhold til dem, et syn som også er trukket fram i en annen bok jeg har skrevet om her på bloggen.

Pryor har vært flink å presentere begge syn der det fins motstridende meninger i det arkeologiske miljøet, men legger ikke skjul på hvilket av synene han selv støtter, og argumenterer ivrig i mot det andre. Jeg mener dette er en helt riktig måte å legge fram forhistorien på, og anbefaler boka til alle med interesse både for de britiske øyer, arkeologi, og forhistorie generelt

An Utterly Impartial History of Britain - or 2000 years of upper class idiots in charge

Boka jeg skriver om i dag er som tittelen antyder kanskje ikke 100% pålitelig hele tida, men samtidig er det ikke noen direkte stygge feil å finne i beskrivelsene av små og store hendelser i Storbritannias historie fra romertiden og til etter andre verdenskrig.

Forfatter John o'Farrell er først og fremst komiker og som han selv skriver i forordet, «My aim has been to write a funny, accessible history of Britain, for all thos who weren't listening at school.», og etter min mening har han virkelig lyktes med dette.

o'Farrell skriver på en svært lettfattelig måte om store hendelser i Storbritannia gjennom de siste 2000 år, og svært mange av disse hendelsene har jo også hatt stor innvirkning på resten av verden, og spesielt oss nordboere.

I tillegg til en rekke fiktive dialoger mellom historiske personer (de kunne sikkert sagt noe sånt som dette?) trekker han ofte paralleller mellom forgangne politikere og konger og dagens, som et eksempel her kan trekkes fram at når han nevner at «torys» og «whigs» som senere ble de mest brukte navnene på det konservative og det liberale partiet opprinnelig var skjellsord som ble brukt av partienes motstandere, så tilføyer han at kanskje vi i framtida vil oppleve at de to store partiene i dagens Storbritannia omtales i parlamentsreferatene som «Lefty scumbags» og «Fascist bastards».

Boka anbefales alle med en viss interesse for britisk historie, men som han selv understreker, den er ikke skrevet for de som kan masse om historie fra før.