The Popes

Den store fordelen med å, slik jeg gjør, stort sett bare lese populærvitenskap er at man stadig lærer nye ting. I så måte er John Julius Norwichs «The Popes - A History» et prakteksemplar av en bok.

Historikeren Norwich tar som bokas tittel mer enn antyder oss med på et dypdykk i historien til lederne av verdens eldste eksisterende organisasjon: Den romersk-katolske kirke. Pavene har på godt og ondt påvirket ikke bare kirken men også verden omkring seg helt siden apostelen Peter i det første århundre i vår tidsregning flyttet til Roma.

Nettopp Peter er den først vi møter nærmere i boka, og Norwich drøfter hvorvidt Peter faktisk kom til Roma og led martyrdøden der, eller om det motsatte kan være tilfelle. Vi får så en relativt overfladisk redegjørelse for pavene som regjerte over kirken de neste hundreårene, med enkelte unntak innimellom, da gjerne knyttet til spesielt avgjørende hendelser.

Etter som tilgangen på kilder blir bedre ut gjennom middelalderen blir også omtalene av de enkelte pavene fyldigere, og mellom motpaver, maktsyke paver, nepotistiske paver og andre utskudd får vi også møte enkelte idealister og flotte mennesker som virkelig har jobbet for kirkens beste og ikke sin egen families lommebok. Fra en gang på 1700-tallet går vi over til å få ganske fyldige omtaler av hver eneste pave, gjennom både napoleonskriger, risorgimento, verdenskriger og andre dyptgående kriser helt fram til vår egen tid.

Forordet i boka er datert oktober 2010, altså før Benedict XVI nokså sensasjonelt gikk av i 2013, men Norwich skriver så bra at jeg virkelig håper han kommer med en oppdatert utgave hvor han også kommenterer disse hendelsene.

Jeg skriver i første avsnitt at når det gjelder læring er dette et prakteksemplar av ei bok. Dette mener jeg fordi jeg aldri har lært så mye nytt om Europas historie som under lesingen av denne boka. Pavestolen har vært uløselig knyttet til store historiske hendelser helt fra Romerrikets konvertering til ny statsreligion til Holocaust og Sovjet-kommunismens fall, og de aller fleste av disse er behørig omtalt og kommentert i boka.

Anbefales på det sterkeste til alle med interesse for religion og/eller historie.

Britain BC

Den britiske arkeologen Francis Pryor er for mange kjent fra serien «Time Team» som tidligere ble sendt på Discovery Channel.

Pryor tar oss i denne boka helt tilbake til tiden da mennesker laget de første spor av bosetning i det området som i dag er de britiske øyer, for omlag 500 000 år siden. I de fleste bøker med bakgrunn i fortiden er kildematerialets bredde av avgjørende betydning for hvor grundig man kan omtale dette i boka, og denne er intet unntak. De første 450 000 årene med menneskelig aktivitet på øyene suser forbi i lynende fart, men så begynner det virkelig å melde seg mange spor.

I yngre steinalder blir sporene av mennesker overveldende, og den erfarne arkeologen tar oss med til mange av de mest kjente funnstedene både i Storbritannia og Irland, og lar oss få et innblikk i hvordan livene til de som levde der da kan ha vært.

Bronsealderen, som er den vesentligste del av kildematerialet fra førhistorisk (det vil si før romerne ankom øyene ca. 50 fvt) tid, får også en svært grundig gjennomgang, og vi får se hvor avansert det som populært ofte kalles «Keltisk kunst» er.

Sist i boka beveger vi oss inn i jernalderen, og både inn i historisk tid (skriftlige kilder fra Romerriket) og det Pryor kaller «protohistorie», altså ting som skjedde 4-700 år før de ble nedskrevet, og man derfor må kunne gå ut fra at det iallfall finnes kraftige spor av sannhet i det som er skrevet ned. Han argumenterer her kraftig mot det rådende synet om at romerne utelukkende tilførte øyene positive sider, og at «kelterne» som bodde der fra før var kulturelt tilbakestående i forhold til dem, et syn som også er trukket fram i en annen bok jeg har skrevet om her på bloggen.

Pryor har vært flink å presentere begge syn der det fins motstridende meninger i det arkeologiske miljøet, men legger ikke skjul på hvilket av synene han selv støtter, og argumenterer ivrig i mot det andre. Jeg mener dette er en helt riktig måte å legge fram forhistorien på, og anbefaler boka til alle med interesse både for de britiske øyer, arkeologi, og forhistorie generelt

Barbarians og Crusades

Etter et langt opphold kommer det nå endelig en oppdatering her på bokbloggen min igjen.

Starter med en dobbelomtale, av to bøker fra Terry Jones' hånd (Ja, han i Monty Python). Sammen med BBC-produsenten Alan Ereira har Jones laget en rekke historiske dokumentarserier for TV. Tre av disse seriene har de to så i ettertid laget bok av, og det er altså to av disse bøkene jeg nå har lest.

Den første av de to jeg leste var den siste som kom ut, «Terry Jones' Barbarians» (2006). Her har Jones og Ereira gått grundig gjennom det meste (virker det som) av kildemateriale omkring romernes nabofolk. Både keltere (herunder briter og gallere), germanere (av en rekke slag), persere og andre folk får sin historie belyst på en svært grundig måte. Med Terry Jones som medforfatter forventer man kanskje spøk og moro fra ende til annen, men her er det meste svært saklig og nøkternt fortalt, men med stadige spydige «stikk» til det etablerte bildet på romerne som de som bragte sivilisasjon til sine mindre utviklede naboer.

Akkurat dette bildet er det som i stor grad blir slaktet av de to. Hovedsynet som kommer fram i boka er at romerriket var basert på forsvar av det bestående. Ny teknologi, nye ideer og annet som ville kunnet ført sivilisasjonen framover ble sett på som en trussel, og slått ihjel med våpenmakt. Mye tyder på at uten romerriket og dets etterfølger pavedømmet, ville vi i dag ha levd i et Europa som hadde vært på et helt annet teknologisk nivå.

Selv om TV-serien og boka Crusades (1994) som omhandler middelalderens korstog kom mange år tidligere enn den forannevnte boka om barbarer, valgte jeg å lese den sist.

Vi får inngående kjennskap til bakgrunnen for at korstogene ble satt i gang, og ikke minst blir det etterhvert ganske klart hvorfor de aldri lyktes i å «ta tilbake det hellige land».

Intrigene mellom de ulike frankiske føydalherrene som dro på korstog fremstår nærmest parodiske, når man vet at det offisielt var det å sikre pavens herredømme over Den hellige gravs kirke som var målet for korstogene.

Også korsfarernes motstandere, de muslimske sultaner og kalifer blir grundig omtalt, og jammen var det ikke en god del intriger også på den siden.

Begge bøkene gir et strålende innblikk i en viktig del av vår vestlige sivilisasjons historie, og har gitt såpass mersmak for meg at jeg tror nok også parets tredje bok (som egentlig er den andre) «Terry Jones' Medieval Lives» (2004) vil bli lest etterhvert.

Anbefales for alle historieinteresserte, og dersom du i tillegg har sans for britisk humor, så er dette obligatorisk lesning.