The Normans in the South og The Kingdom in the Sun

Har brukt sommeren på å komme meg gjennom to av bøkene jeg kjøpte for gavekortet jeg vant før jul i fjor, og disse to henger så tett sammen at jeg måtte blogge samlet om dem.

Jeg har tidligere skrevet om John Julius Norwichs bok om den katolske kirkes paver, og vi holder oss i «The Normans in the South» og «The Kingdom in the Sun» ved Middelhavets kyster og i det som i dag er Italia.

Bøkene tar for seg hele historien til det normanniskstyrte kongedømmet Sicilia. Vi får høre om de første frankiske normannerne som under hundre år etter Gange-Rolvs død kom til Sicilia og de sørlige delene av den italienske halvøya, først som leiesoldater, senere med klare mål om å oppnå adelsposisjoner, og følger dem så i nesten 200 år til kongedømmets fall.

Den første boka tar oss gjennom perioden fra 1016 til 1130, hvor det stadig kommer flere normannere til Italia for å prøve lykken, gjerne som en konsekvens av at det var begrenset hvor små enheter man kunne dele baroniene og gravskapene i Normandie opp i, så sønnene som ikke lå an til å arve farens tittel heller prøvde seg i sør. Et vendepunkt i historien kommer med ankomsten til Robert Guiscard, som ikke bare nøyer seg med å være en av den tysk-romerske keisers vasaller, men gjør de første forsøkene på å samle flere og flere av de føydale enhetene på halvøya. Når hans halvbror Roger så kommer og på oppdrag fra sin bror erobrer hele Sicilia er vi virkelig i gang. Den første boka slutter med at paven blir nødt å godta opprettelsen av kongedømmet Sicilia og kroner nevnte Rogers sønn Roger til konge. (Det er _mange_ med samme fornavn i begge bøkene, så det er veldig nyttig med slektstrær for kongeslekta og en av de andre sentrale slektene bakerst)

I den andre boka følger vi kongedømmets historie fra Roger IIs kroning i 1130 til det til slutt igjen faller i klørne på keiseren i 1194. På veien møter vi en rekke mer eller mindre kjente historiske skikkelser, hvor de fleste har det til felles at de hadde fortjent å være bedre kjent enn hva de faktisk er. Forfatteren fokuserer spesielt på hvor ufortjent tilnavnene til William I (The Bad) og William II (The Good) faktisk er, når man ser på hva de faktisk gjorde for kongeriket sitt.

For meg var bøkene virkelig utrolig lærerike, og ga meg masse ny innsikt i en del av Europas middelalderhistorie som er alt for lite kjent, samtidig som det jo inneholder en syltynn link til vår norske historie, ettersom Normannerne nedstammet fra vikinger som slo seg ned i Frankrike. (Vår egen kong Sigurd I (Jorsalfare) tilbragte sommeren 1110 på vei til Palestina som gjester hos Roger, som da var storgreve av Sicilia, eller Sikilsøy som den omtales som i Snorres kongesagaer(Det fins ingen grunn til å tro at det at Sigurd ga Roger kongsnavn som omtalt i pkt 8 medfører riktighet))

Det var spesielt interessant å lese om hvordan Sicilia i store deler av middelalderen var et samfunn hvor katolikker, ortodokse (dette var jo så kort tid etter det store skismet at det ennå fantes håp om gjenforening av kirken) og muslimer levde sammen uten større religionskonflikter, til tross for at dette var i korstogenes velmaktsdager.

Anbefales for alle med interesse for historie, og ikke minst også for de med interesse for religion og religionshistorie.

The Popes

Den store fordelen med å, slik jeg gjør, stort sett bare lese populærvitenskap er at man stadig lærer nye ting. I så måte er John Julius Norwichs «The Popes - A History» et prakteksemplar av en bok.

Historikeren Norwich tar som bokas tittel mer enn antyder oss med på et dypdykk i historien til lederne av verdens eldste eksisterende organisasjon: Den romersk-katolske kirke. Pavene har på godt og ondt påvirket ikke bare kirken men også verden omkring seg helt siden apostelen Peter i det første århundre i vår tidsregning flyttet til Roma.

Nettopp Peter er den først vi møter nærmere i boka, og Norwich drøfter hvorvidt Peter faktisk kom til Roma og led martyrdøden der, eller om det motsatte kan være tilfelle. Vi får så en relativt overfladisk redegjørelse for pavene som regjerte over kirken de neste hundreårene, med enkelte unntak innimellom, da gjerne knyttet til spesielt avgjørende hendelser.

Etter som tilgangen på kilder blir bedre ut gjennom middelalderen blir også omtalene av de enkelte pavene fyldigere, og mellom motpaver, maktsyke paver, nepotistiske paver og andre utskudd får vi også møte enkelte idealister og flotte mennesker som virkelig har jobbet for kirkens beste og ikke sin egen families lommebok. Fra en gang på 1700-tallet går vi over til å få ganske fyldige omtaler av hver eneste pave, gjennom både napoleonskriger, risorgimento, verdenskriger og andre dyptgående kriser helt fram til vår egen tid.

Forordet i boka er datert oktober 2010, altså før Benedict XVI nokså sensasjonelt gikk av i 2013, men Norwich skriver så bra at jeg virkelig håper han kommer med en oppdatert utgave hvor han også kommenterer disse hendelsene.

Jeg skriver i første avsnitt at når det gjelder læring er dette et prakteksemplar av ei bok. Dette mener jeg fordi jeg aldri har lært så mye nytt om Europas historie som under lesingen av denne boka. Pavestolen har vært uløselig knyttet til store historiske hendelser helt fra Romerrikets konvertering til ny statsreligion til Holocaust og Sovjet-kommunismens fall, og de aller fleste av disse er behørig omtalt og kommentert i boka.

Anbefales på det sterkeste til alle med interesse for religion og/eller historie.