The Ancestor's Tale

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe her på bokbloggen min, men denne gangen skyldes det ikke først og fremst latskap, men derimot at boka for det første tok lang tid å lese, og for det andre at den var så tankevekkende at jeg ikke riktig visste hvor jeg skulle begynne å skrive om den.

Richard Dawkins er for mange kjent som en nærmest fanatisk ateist, og også i boka «The Ancestor's Tale» kommer han med en rekke angrep på den typen overtro som religion er. Dette er allikevel ikke hovedfokuset hans denne gangen.

Boka tar oss med gjennom en reise tilbake flere milliarder av år, helt til livets opprinnelse på jorda, da organiske molekyler klarte å skape evnen til å replikere seg selv. Evolusjonen var i gang. I motsetning til de fleste andre bøker hvor man følger evolusjonen fra en art til en annen, og så ender opp med mennesket har Dawkins snudd tidslinjen. Vi starter med jakten på vår (menneskene som lever i dag) siste felles forfar (eller formor? Han/Hun levde kanskje langt senere enn hva man gjerne tror), går videre med å finne ut mer om den felles stamfaren til menneskene og sjimpansene, så den felles stamfaren til menneskene/sjimpansene og gorillaene, og så videre bakover. På denne måten prøver Dawkins å få fokus vekk fra det antroposentriske synspunktet som ofte fremmes hvor evolusjonen har et mål: Mennesket.

Dawkins mener at evolusjonen kun består for ett formål, å bringe livet på jorda videre, og dersom en art må bukke under for at dette skal skje, så er det ikke nødvendigvis en katastrofe (annet enn for den arten og andre arter som er avhengige av den på en eller annen måte.) Dette må ikke tolkes dithen at Dawkins mener at den økologiske katastrofen menneskene er i ferd med å skape nå ikke gjør noe, for det tror jeg virkelig ikke han mener.

Dawkins har latt seg inspirere av Geoffrey Chaucers middelalderklassiker «The Canterbury Tales» i skrivingen av denne boka, og lar underveis i reisen noen av de artene vi «møter» fortelle sin historie. På denne måten går vi ikke bare bakover, men får også et innblikk i hvilken reise noen av de artene vi i dag deler planeten vår med har hatt fra vi skilte lag fra det som senere ble oss.

Som naturlig vil være i en bok som går bakover på denne måten blir kildematerialet dårligere og dårligere jo lenger ut i boka vi kommer, og for virkelig å illustrere dette mister tidslinjen skalaangivelse når vi er kommet ca 500-550 millioner år tilbake i tid. De møtene som finner sted før dette er bare omtrentlig tidfestet, og forfatteren gjør etter min mening helt rett i å understreke kraftig hvor usikre data han baserer de omtrentlige tidsfestingene her på, heller enn å late som han vet noe han ikke har belegg for å si noe om.

Til slutt i «The Ancestor's Tale» er vi altså kommet til starten, livets opprinnelse (selv om Dawkins mener det like gjerne kunne hett arvelighetens opprinnelse). Her får vi en grundig gjennomgang av hvilke kjemiske prosesser som kan ha virket inn da dette nærmest mirakuløse (men likevel fullt vitenskapelig forklarbare) skjedde at molekyler begynte å kopiere seg selv, før vi aller sist reiser tilbake til vår tid for å se hele reisen i perspektiv.

Boka ga meg som sagt utrolig mye å tenke på, samt at den også ga meg fantastisk mye ny kunnskap (Vet du hvem vi er nærmest beslektet med av sjøstjerner og klegg?). Anbefaler alle som ikke helt fatter hvordan evolusjonen fungerer å lese denne (og «The Making of the Fittest») for å skjønne noen sammenhenger. Også enhver som er allment interessert i et hvilket som helst felt innenfor biologi vil finne stor glede i denne boka, som jo i sin natur må ta for seg absolutt alle levende organismer.

Som jeg fryktet er ikke en bloggpost av denne typen i stand til å få fram en brøkdel av hvor fantastisk denne boka faktisk er, så jeg anbefaler virkelig alle å lese den!