I døde språks selskap

Jeg har tidligere skrevet om den unge språkforskeren Ola Wikanders bok om de indoeuropeiske språkene, som jeg likte svært godt. Når jeg da skulle kjøpe noe på Bokkilden og kom over hans tidligere bok som omhandler flere utdødde språk til en svært gunstig pris, så var det bare å løpe og kjøpe!

I boka tar Wikander for seg noen av de mange utdødde språkene han har kjennskap til, og han starter med å forklare at utvalget er basert på at dette er språk det ikke fins veldig mye populær litteratur om fra før (som det gjør med f.eks. latin og gammelgresk), samtidig som han har utelatt noen språk som han følte at han ikke kunne nok om (som f.eks. gammelegyptisk).

Sumerisk (Mesopotamia), Akkadisk (Mesopotamia/Lilleasia), Hebraisk (Palestina), Koptisk (Egypt), Hettittisk (Lilleasia), Sanskrit (India), Gammelpersisk (Iran), Oskisk (Italia), Etruskisk (Italia), Gotisk (Øst-Europa) og Angelsaksisk (England) er de språkene vi blir nærmere presentert for gjennom hvert sitt kapittel. At (med et mulig unntak for etruskisk) det er flere språk fra samme språkfamilie tatt med gjør det lett å se sammenhenger, og jeg må si at også i denne boka har Wikander klart å presentere et stort og komplisert felt på en lettfattelig måte for folk flest.

Om jeg skal komme med noen innvendinger til boka må det dreie seg om mulige svakheter med oversettelsen fra svensk til norsk. Lars Nygaard har stort sett gjort en svært god jobb med å ta inn eksempler som supplerer de originale svenske eksemplene, men jeg sitter her og der igjen med en følelse av at et samarbeid med forfatteren for å trekke i noen særegne norske tråder kunne vært enda mer fruktbart.

Som et eksempel på det siste vil jeg trekke fram noe fra kapittelet om angelsaksisk. Her omtales den utbredte bruken av lånord fra norrønt, og som eksempel på dette trekkes ordet «they» fram, som kommer fra samme stamme som det ordet vi i dag bruker, «de».

Det sies så at det opprinnelige angelsaksiske «hie» eller «hi» er helt dødd ut, og dette stemmer selvsagt i angelsaksisk, men jeg ble umiddelbart sittende og tenke på om ikke dette kan være samme ordet som lever i beste velgående i norsk som «hin», altså «han andre» eller «den andre»? Jeg er verken etymolog, nordist eller lingvist, så om dette stemmer eller ikke vet jeg ikke, men om ikke annet en parentes som sa at det var slik eller ikke synes jeg ville gjort seg veldig.

Wikander påpeker også et svært interessant poeng i at 1900-tallets standardiseringer av skriftspråk har medført en viss stagnasjon i hvordan språk utvikler seg. Også her tas det frem et eksempel, og denne gangen et eksempel som er veldig relevant på norsk. I flere norske dialekter er «henne» i objektform gått over til å bare bli et vedheng til verbet, slik at for eksempel «jeg fant henne» blir til «je(g) fant'a». En utvikling av språket som gjør at dette går over fra å være en sammentrekning til faktisk å være en fast bøyningsform ser svært lite sannsynlig ut, så lenge alle skriver etter standardene (noe jeg i svært stor grad støtter) og talemåtene ikke får innpass i det skriftlige materialet språket består av.

Jeg synes det er et svært fornuftig utvalg av språk Wikander har gjort, og skulle ønske andre språkforskere som kjenner til andre språk kunne skrevet tilsvarende bøker om dem. Om du er språk- og/eller historieinteressert er dette ei bok som absolutt bør leses, da språkhistorie også sier svært mye om den øvrige historien til samfunnene som brukte språkene.