Alle jordens språk

Den svenske språkforskeren (og -geniet?) Alf Lombard ga i 1925 ut en bok ved navn «Europas och den vita rasens språk», og dessverre kunne også hans utvidelse av denne fra 1990 (med påfølgende revisjoner), «Alle jordens språk», hatt dette som en del av tittelen.

Lombard gir en svært grundig sammenstilling av slektskapsforholdene mellom de ulike indoeuropeiske språkene, og denne delen av boka er i særklasse best. Også kapitlene som handler om andre språkfamilier som grenser til «oss», som uralske, altaiske og semittisk-egyptisk-hamittiske språk er ganske godt omtalt, men derifra og utover blir det dessverre skuffende tynt.

Jeg er fullt klar over at språkfamiliene utenfor Europa dessverre er alt for lite forsket på, men jeg er overbevist om at det også pr 1990 måtte finnes et bedre grunnlag for en bok som dette enn hva Lombard har klart å presentere.

Dette, sammen med at bokas grunntekst begynner å dra på årene, samtidig som det ikke er noen notater om oversetteren (Kåre A. Lie, 2011) har gjort noen oppdateringer eller tilpasninger til norsk gjør at jeg dessverre ikke vil anbefale den til andre enn folk som har lest en hel del om språklig slektskap fra før.

Speak

Svenske Tore Jansons «Speak - a short history of languages» er en bok alle med interesse for språk burde lese.

Boka er en omskrevet og oppdatert utgave av Jansons «Språken och historien» fra 1997. Ettersom jeg ikke har lest den norske «Språk og historie» (Pax 2009) vet jeg ikke om den er en oversettelse av originalen eller denne versjonen.

Janson gir en rask innføring i noen utvalgte språkgrupper, og historien bak at det ble oppdaget at de hang sammen. Vi får deretter et innblikk i skriftspråkenes historie, før han ser nærmere på noen (hovedsaklig indoeuropeiske) språk og deres historie.

Til slutt i boka begir forfatteren seg ut på vågestykket det er å spå framtiden, først 200 år fram i tid, deretter 2 000 år, og til slutt hele 2 millioner år.

Jeg skal ikke røpe spådommene han kommer med, ut over at Janson utvilsomt har rett når han sier at den dagen menneskeheten dør ut, da dør også språkene ut.

Som sagt, en meget lesverdig og lærerik bok (Men kanskje litt i overkant «basic» om man har lest en del språkhistorie før).

Through the Language Glass

Jeg har tidligere skrevet om Guy Deutschers bok «The Unfolding of Language» her på bloggen, og nå er turen kommet til nok en perle av denne lingvisten, nemlig «Through the Language Glass - Why the World Looks Different In Other Languages».

Gjennom en rekke eksempler fra så ulike (og noen ganske like) språk som russisk, engelsk, dansk, guugu yimithirr, mandarin, japansk og en rekke andre, tar Deutscher oss inn i en for de fleste av oss ukjent verden, nemlig den verdenen de som har disse språkene som morsmål lever i.

Vi får en historisk gjennomgang av forskningsfeltet «Påvirker morsmålet ditt tankene dine?», hvor det store konsensus i dag later til å være nei, et konsensus forfatteren av denne boka ikke uten videre er villig til å være med på. Etter min mening argumenterer han svært godt for hvorfor det later til at folk med ulike morsmål faktisk oppfatter verden ulikt, og også tenker ulikt.

Farger og retninger er nøkkelbegreper i boka, og jeg fikk iallfall kraftig belastning på hjernecellene når jeg skulle prøve å forstå hvordan ulike folkegrupper omtaler farger. Visste dere at for en russer er vår oppfatning av blå som bare blå like fjern som det er for oss at enkelte språk bare har ett ord for de fargene vi kaller blå og grønn? Også språklig påvirkning på retningssansen er slitsomt å henge med på, som når vi får vite at brukerne av det australske språket guugu yimithirr ikke forholder seg til relative retninger, men kun himmelretninger? («Se, en liten maur rett vest for foten din»).

Deutscher benytter også anledningen til å angripe tesen om at «Alle språk er like komplekse», som han mener det ikke finnes et spor av kildebelegg for. Ikke minst kritiserer han det faktum at denne påstanden fremmes i de fleste læreverk i lingvistikk, selv om det ikke en gang finnes noen målestokk for språklig kompleksitet.

Substantivers kjønn er også et tema som blir besøkt i boka, og Deutscher klarer på mesterlig vis å forklare oss hvorfor det er helt naturlig at i det australske språket gurr-goni er "fly" et grønnsakskjønnsord. (Ja, grønnsak er et eget substantivkjønn i dette språket)

Vil anbefale alle språk- og lingvistikkinteresserte å lese denne boka med et åpent sinn, og kanskje få rokket ved noen fastgrodde myter!

The Unfolding of Language

Guy Deutchers bok om hvordan språk utvikler seg kom jeg helt tilfeldig over på nett, og fant ut at den måtte jeg bestille, og det var en avgjørelse jeg ikke angra et sekund på under lesinga!

Deutscher åpner boka med å fastslå at menneskets største oppfinnelse uten tvil er språket, bortsett fra det faktum at det aldri ble funnet opp. Om man ser bort fra noen få kunstige språk konstruert av dyktige lingvister, så har aldri et organ satt seg ned og sydd sammen et språk, derimot har de utviklet seg fra enkle grunnformer gjennom flere stadier til mer og mer kompliserte former.

Man blir ofte presentert for påstander om at språket stadig slites ned, og blir mer og mer «degenerert». Dette er en påstand forfatteren, som er utdannet lingvist fra Cambridge og nå jobber ved Universitetet i Leiden, ikke tar direkte avstand fra, men heller beviser at i beste fall er en sannhet med modifikasjoner, og for det meste er feil. Vi blir blant annet presentert for bevis for at skribenter til alle tider har syntes språket slik det ble brukt et par generasjoner før dem var mye vakrere og mer «perfekt» enn det er i deres egen levetid, men samtidig får vi også beviser for at dette ikke betyr at språket en gang i en urtid har vært helt perfekt og lytefritt.

En av de tingene jeg synes er mest spennende i denne boka er å bli fulgt gjennom de semittiske språkenes system med «maler» for trekonsonants verbstammer, som skaper ulike former og betydninger, en språklig verden som for de fleste (indoeuropeiske) lesere er svært fremmedartet.

Bokas siste ordinære (det er også en epilog og en rekke appendikser) kapittel deler tittel med boka, og vi blir tatt med tilbake til hvordan de første språkbrukerne kan ha uttrykt seg, og hvordan dette skritt for skritt kan ha utviklet seg videre til mer avanserte uttrykksformer før vi er kommet til dagens relativt avanserte språk. For å illustrere dette skal jeg gjengi et forsøk på en oversettelse av starten på Deutschers eksempelhistorie som følger oss gjennom kapitlet:

«Jente frukt plukke     snu     mammut se

jente løpe     tre når     klatre     mammut tre rister

jente rope rope»

Ganske enkelt, men allikevel fullt forståelig. Etter at vi er blitt trinnvis fulgt gjennom en sannsynlig språklig utvikling ender vi så opp med:

«En jente som plukket frukt en dag hørte plutselig noe som rørte seg bak henne. Hun snudde seg rundt og så en enorm mammut komme løpende rett mot henne. Hun løp til det nærmeste treet og klatret opp i det, men mammuten ristet treet så kraftig at den vettskremte jenta begynte å rope hysterisk.»

En ganske annen og mer nyansert versjon, men fortsatt uten tvil den samme historien.

En bok alle språkinteresserte bør lese!

I døde språks selskap

Jeg har tidligere skrevet om den unge språkforskeren Ola Wikanders bok om de indoeuropeiske språkene, som jeg likte svært godt. Når jeg da skulle kjøpe noe på Bokkilden og kom over hans tidligere bok som omhandler flere utdødde språk til en svært gunstig pris, så var det bare å løpe og kjøpe!

I boka tar Wikander for seg noen av de mange utdødde språkene han har kjennskap til, og han starter med å forklare at utvalget er basert på at dette er språk det ikke fins veldig mye populær litteratur om fra før (som det gjør med f.eks. latin og gammelgresk), samtidig som han har utelatt noen språk som han følte at han ikke kunne nok om (som f.eks. gammelegyptisk).

Sumerisk (Mesopotamia), Akkadisk (Mesopotamia/Lilleasia), Hebraisk (Palestina), Koptisk (Egypt), Hettittisk (Lilleasia), Sanskrit (India), Gammelpersisk (Iran), Oskisk (Italia), Etruskisk (Italia), Gotisk (Øst-Europa) og Angelsaksisk (England) er de språkene vi blir nærmere presentert for gjennom hvert sitt kapittel. At (med et mulig unntak for etruskisk) det er flere språk fra samme språkfamilie tatt med gjør det lett å se sammenhenger, og jeg må si at også i denne boka har Wikander klart å presentere et stort og komplisert felt på en lettfattelig måte for folk flest.

Om jeg skal komme med noen innvendinger til boka må det dreie seg om mulige svakheter med oversettelsen fra svensk til norsk. Lars Nygaard har stort sett gjort en svært god jobb med å ta inn eksempler som supplerer de originale svenske eksemplene, men jeg sitter her og der igjen med en følelse av at et samarbeid med forfatteren for å trekke i noen særegne norske tråder kunne vært enda mer fruktbart.

Som et eksempel på det siste vil jeg trekke fram noe fra kapittelet om angelsaksisk. Her omtales den utbredte bruken av lånord fra norrønt, og som eksempel på dette trekkes ordet «they» fram, som kommer fra samme stamme som det ordet vi i dag bruker, «de».

Det sies så at det opprinnelige angelsaksiske «hie» eller «hi» er helt dødd ut, og dette stemmer selvsagt i angelsaksisk, men jeg ble umiddelbart sittende og tenke på om ikke dette kan være samme ordet som lever i beste velgående i norsk som «hin», altså «han andre» eller «den andre»? Jeg er verken etymolog, nordist eller lingvist, så om dette stemmer eller ikke vet jeg ikke, men om ikke annet en parentes som sa at det var slik eller ikke synes jeg ville gjort seg veldig.

Wikander påpeker også et svært interessant poeng i at 1900-tallets standardiseringer av skriftspråk har medført en viss stagnasjon i hvordan språk utvikler seg. Også her tas det frem et eksempel, og denne gangen et eksempel som er veldig relevant på norsk. I flere norske dialekter er «henne» i objektform gått over til å bare bli et vedheng til verbet, slik at for eksempel «jeg fant henne» blir til «je(g) fant'a». En utvikling av språket som gjør at dette går over fra å være en sammentrekning til faktisk å være en fast bøyningsform ser svært lite sannsynlig ut, så lenge alle skriver etter standardene (noe jeg i svært stor grad støtter) og talemåtene ikke får innpass i det skriftlige materialet språket består av.

Jeg synes det er et svært fornuftig utvalg av språk Wikander har gjort, og skulle ønske andre språkforskere som kjenner til andre språk kunne skrevet tilsvarende bøker om dem. Om du er språk- og/eller historieinteressert er dette ei bok som absolutt bør leses, da språkhistorie også sier svært mye om den øvrige historien til samfunnene som brukte språkene.

A Little Book of Language

David Crystals «A Little Book of Language» handler, som tittelen mer enn antyder, om språk.

Crystal er lingvist, og tar oss i denne boka gjennom 40 relativt korte kapitler og like mange faktabokser inn i språkets vidunderlige verden. De første kapitlene forteller oss om språkutviklingen hos spedbarn, før vi får vite mer om hvordan språk er oppbygd, og hvordan ulike språk henger sammen med hverandre. Vi får også innblikk i en del varianter omkring språk. (For lesere som er interessert i mer om språkfamilier kan jeg anbefale denne nettsida)

Siste del av boka forteller mye om hvorfor det er viktig å vite mye om språk, og hvorfor man burde lære seg flere språk. Boka er primært skrevet for en ung målgruppe, og Crystal oppfordrer alle til å lære seg flest mulig fremmedspråk, og han forklarer også hvorfor spesielt språkinteressert ungdom virkelig bør satse på lingvistikk. For de som allerede måtte ha gitt seg inn på denne veien skisserer han opp en rekke problemstillinger han mener lingvistikere burde gi seg i kast med.

Som sagt er boka først og fremst beregnet på unge lesere, og dette er virkelig ei gruppe jeg vil anbefale å lese denne boka. Både de som er veldig interesserte i språk og de som tenker «hvorfor må jeg lære dette» i enten morsmåls- eller fremmedspråktimene på skola kan finne inspirasjon i denne boka. Også lærere som skal undervise om språk kan finne stor glede i boka, for å prøve å finne alternative innfallsvinkler til et stoff som lett kan virke kjedelig.