Deutscher åpner boka med å fastslå at menneskets største oppfinnelse uten tvil er språket, bortsett fra det faktum at det aldri ble funnet opp. Om man ser bort fra noen få kunstige språk konstruert av dyktige lingvister, så har aldri et organ satt seg ned og sydd sammen et språk, derimot har de utviklet seg fra enkle grunnformer gjennom flere stadier til mer og mer kompliserte former.
Man blir ofte presentert for påstander om at språket stadig slites ned, og blir mer og mer «degenerert». Dette er en påstand forfatteren, som er utdannet lingvist fra Cambridge og nå jobber ved Universitetet i Leiden, ikke tar direkte avstand fra, men heller beviser at i beste fall er en sannhet med modifikasjoner, og for det meste er feil. Vi blir blant annet presentert for bevis for at skribenter til alle tider har syntes språket slik det ble brukt et par generasjoner før dem var mye vakrere og mer «perfekt» enn det er i deres egen levetid, men samtidig får vi også beviser for at dette ikke betyr at språket en gang i en urtid har vært helt perfekt og lytefritt.
En av de tingene jeg synes er mest spennende i denne boka er å bli fulgt gjennom de semittiske språkenes system med «maler» for trekonsonants verbstammer, som skaper ulike former og betydninger, en språklig verden som for de fleste (indoeuropeiske) lesere er svært fremmedartet.
Bokas siste ordinære (det er også en epilog og en rekke appendikser) kapittel deler tittel med boka, og vi blir tatt med tilbake til hvordan de første språkbrukerne kan ha uttrykt seg, og hvordan dette skritt for skritt kan ha utviklet seg videre til mer avanserte uttrykksformer før vi er kommet til dagens relativt avanserte språk. For å illustrere dette skal jeg gjengi et forsøk på en oversettelse av starten på Deutschers eksempelhistorie som følger oss gjennom kapitlet:
«Jente frukt plukke snu mammut se
jente løpe tre når klatre mammut tre rister
jente rope rope»
Ganske enkelt, men allikevel fullt forståelig. Etter at vi er blitt trinnvis fulgt gjennom en sannsynlig språklig utvikling ender vi så opp med:
«En jente som plukket frukt en dag hørte plutselig noe som rørte seg bak henne. Hun snudde seg rundt og så en enorm mammut komme løpende rett mot henne. Hun løp til det nærmeste treet og klatret opp i det, men mammuten ristet treet så kraftig at den vettskremte jenta begynte å rope hysterisk.»
En ganske annen og mer nyansert versjon, men fortsatt uten tvil den samme historien.
En bok alle språkinteresserte bør lese!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar