I «Jakten på Olav den Hellige» tar den norske religionshistorikeren Øystein Morten med ikke bare på én jakt, men to, på en av sagatidens mest kjente konger.
I deler av boka får vi følge Mortens forsøk på å finne ut om de beinrestene man i dag har tilgang til faktisk kommer fra den helligkårede kongen, eller om det hele dreier seg om en bløff. Til tross for noe motstand både fra den katolske kirke og fra vitenskapelige etikkråd kommer han til slutt fram til en indisiebasert konklusjon på hva skinnebeinet St. Olavs domkirke i Oslo har faktisk er.
I de andre delene av boka, som det veksles fram og tilbake mellom, er det den historiske personen Olav Haraldsson historikeren tar oss med på en jakt på. Gjennom grundig lesning av en rekke kilder har han prøvd å skille ut hva som er myter og hva som er fakta av det vi sitter på av informasjon om denne krigerkongen, fra han først dukker opp i kildematerialet som leiesoldat i England ikke lenge etter årtusenskiftet, og til han 29. juli 1030 dør i slaget på Stiklestad. Også hendelsene den første tid etter Olavs død blir grundig gjennomgått.
Vil på det sterkeste anbefale boka, som er svært lettlest, for alle med interesse for norsk historie i overgangen fra vikingetid til middelalder.
(Det er for øvrig ikke nødvendig å hele tida bla seg bak for å lese i notene, men jeg kommer nok til å sette meg og lese de av dem som ser mest interessante ut og ikke bare er rene kildehenvisninger nå i ettertid)
Viser innlegg med etiketten kristendom. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kristendom. Vis alle innlegg
torsdag 29. desember 2016
tirsdag 9. desember 2014
Saladin
Det hender bøkene jeg leser er et «standardverk» om et tema, og Geoffrey Hindleys «Saladin - Hero of Islam» fra 1976 er definitivt et eksempel på dette.
Forfatteren er en britisk middelalderhistoriker, og ettersom et av de største rivaleriene til Salah ad-Din som han egentlig het var mot nettopp den engelske kong Richard Løvehjerte er dette et tema som sklir rett inn sammen med hans andre bøker som i stor grad dreier seg om engelsk historie i middelalderen.
Saladin var som mange vet den lederen som klarte å gjenerobre Jerusalem fra det vesteuropeiske kongedømmet frankerne hadde opprettet der, og igjen underlegge den hellige byen islamsk styre. Vi får i boka følge ham helt fra unge år, og gjennom en tidlig karriere som guvernør i Egypt før han endelig blir den klart mektigste maktfaktoren i det vi i dag kaller Midt-Østen.
De beste delene av boka var etter min mening de siste, hvor vi følger de avsluttende rundene med kamp mellom de frankiske ridderne på den ene siden og Saladin og hans sarasenere på den andre, med framskritt og tilbakeslag på begge sider, og med slaget ved Hattin som et avgjørende punkt.
Det er også svært interessant å lese om i hvor stor grad det var realpolitikk og ikke religion som drev både Saladin og de andre islamske krigsherrene på den ene siden og Richard og de andre kristne på den andre, og i hvilken grad herskerne var villige til å gi innrømmelser til motstanderne sine, ofte til de religiøse autoritetenes store forskrekkelse.
Boka var ganske tunglest, og jeg brukte derfor veldig lang tid på den, noe som gjorde den enda tyngre å lese ettersom det ble svært vanskelig å følge med på hvem alle i kretsen rundt Saladin til en hver tid var. Den ga meg allikevel et veldig interessant innblikk i en del av middelalderhistorien som er lite kjent i Europa, og som kaster skygger helt inn i vår egen tid gjennom de konfliktene som fortsatt finner sted i regionen øst for Middelhavet, og jeg vil anbefale den for alle med interesse for dette.
Forfatteren er en britisk middelalderhistoriker, og ettersom et av de største rivaleriene til Salah ad-Din som han egentlig het var mot nettopp den engelske kong Richard Løvehjerte er dette et tema som sklir rett inn sammen med hans andre bøker som i stor grad dreier seg om engelsk historie i middelalderen.
Saladin var som mange vet den lederen som klarte å gjenerobre Jerusalem fra det vesteuropeiske kongedømmet frankerne hadde opprettet der, og igjen underlegge den hellige byen islamsk styre. Vi får i boka følge ham helt fra unge år, og gjennom en tidlig karriere som guvernør i Egypt før han endelig blir den klart mektigste maktfaktoren i det vi i dag kaller Midt-Østen.
De beste delene av boka var etter min mening de siste, hvor vi følger de avsluttende rundene med kamp mellom de frankiske ridderne på den ene siden og Saladin og hans sarasenere på den andre, med framskritt og tilbakeslag på begge sider, og med slaget ved Hattin som et avgjørende punkt.
Det er også svært interessant å lese om i hvor stor grad det var realpolitikk og ikke religion som drev både Saladin og de andre islamske krigsherrene på den ene siden og Richard og de andre kristne på den andre, og i hvilken grad herskerne var villige til å gi innrømmelser til motstanderne sine, ofte til de religiøse autoritetenes store forskrekkelse.
Boka var ganske tunglest, og jeg brukte derfor veldig lang tid på den, noe som gjorde den enda tyngre å lese ettersom det ble svært vanskelig å følge med på hvem alle i kretsen rundt Saladin til en hver tid var. Den ga meg allikevel et veldig interessant innblikk i en del av middelalderhistorien som er lite kjent i Europa, og som kaster skygger helt inn i vår egen tid gjennom de konfliktene som fortsatt finner sted i regionen øst for Middelhavet, og jeg vil anbefale den for alle med interesse for dette.
søndag 14. september 2014
Helvetet
Dante Aligheris «Den guddommelige komedie» har siden det 14. århundre vært en referanse for nærmest all omtale av straff etter døden for synder gjort i livet som har vært umulig å komme utenom for alle oss som holder til i den katolske kulturkrets. (Ja, også oss som bor i land som senere ble reformerte).
I «Dante - Helvetet» har den italienske tegneren Marcello Toninello laget en tegneserieversjon av første del av Dantes mesterverk, hvor vi følger den senmiddelalderske forfatteren gjennom helvetes mange kretser helt til vi i den trettifjerde sangen møter selveste Lucifer. Med seg på reisen har han, akkurat som i originalverket, den romerske dikteren Vergil som guide.
Toninello har en enkel, men nydelig strek, noe som gjør stripene (for dette er en stripeserie, selv om ikke riktig alle stripene vil fungere på egenhånd) svært lettleste og figurene lett gjenkjennelige. I margene gjennom boka er det stadig sitater fra Dantes originale tekst. Bodil Moss har gjort en kjempeinnsats med å oversette Toninellis humor til nynorsk (Samtidig som hun har støttet seg på Magnus Ullelands oversettelse av Dante), og det er bare én gang hun har vært nødt å ty til en fotnote for å forklare et «uoversettelig» poeng. (For øvrig forteller hun svært godt i etterordet om mange av valgene hun har gjort i oversettelsen.)
For sånne som meg, som nok aldri kommer til å lese eposet i sin opprinnelige form virker tegneserien som et svært godt alternativ, og i tillegg til å være lærerik er den tidvis ustyrtelig morsom. Håper at også Purgatorio og Paradiso blir tegnet og oversatt på denne måten!
I «Dante - Helvetet» har den italienske tegneren Marcello Toninello laget en tegneserieversjon av første del av Dantes mesterverk, hvor vi følger den senmiddelalderske forfatteren gjennom helvetes mange kretser helt til vi i den trettifjerde sangen møter selveste Lucifer. Med seg på reisen har han, akkurat som i originalverket, den romerske dikteren Vergil som guide.
Toninello har en enkel, men nydelig strek, noe som gjør stripene (for dette er en stripeserie, selv om ikke riktig alle stripene vil fungere på egenhånd) svært lettleste og figurene lett gjenkjennelige. I margene gjennom boka er det stadig sitater fra Dantes originale tekst. Bodil Moss har gjort en kjempeinnsats med å oversette Toninellis humor til nynorsk (Samtidig som hun har støttet seg på Magnus Ullelands oversettelse av Dante), og det er bare én gang hun har vært nødt å ty til en fotnote for å forklare et «uoversettelig» poeng. (For øvrig forteller hun svært godt i etterordet om mange av valgene hun har gjort i oversettelsen.)
For sånne som meg, som nok aldri kommer til å lese eposet i sin opprinnelige form virker tegneserien som et svært godt alternativ, og i tillegg til å være lærerik er den tidvis ustyrtelig morsom. Håper at også Purgatorio og Paradiso blir tegnet og oversatt på denne måten!
tirsdag 12. august 2014
The Normans in the South og The Kingdom in the Sun
Har brukt sommeren på å komme meg gjennom to av bøkene jeg kjøpte for gavekortet jeg vant før jul i fjor, og disse to henger så tett sammen at jeg måtte blogge samlet om dem.
Jeg har tidligere skrevet om John Julius Norwichs bok om den katolske kirkes paver, og vi holder oss i «The Normans in the South» og «The Kingdom in the Sun» ved Middelhavets kyster og i det som i dag er Italia.
Bøkene tar for seg hele historien til det normanniskstyrte kongedømmet Sicilia. Vi får høre om de første frankiske normannerne som under hundre år etter Gange-Rolvs død kom til Sicilia og de sørlige delene av den italienske halvøya, først som leiesoldater, senere med klare mål om å oppnå adelsposisjoner, og følger dem så i nesten 200 år til kongedømmets fall.
Den første boka tar oss gjennom perioden fra 1016 til 1130, hvor det stadig kommer flere normannere til Italia for å prøve lykken, gjerne som en konsekvens av at det var begrenset hvor små enheter man kunne dele baroniene og gravskapene i Normandie opp i, så sønnene som ikke lå an til å arve farens tittel heller prøvde seg i sør. Et vendepunkt i historien kommer med ankomsten til Robert Guiscard, som ikke bare nøyer seg med å være en av den tysk-romerske keisers vasaller, men gjør de første forsøkene på å samle flere og flere av de føydale enhetene på halvøya. Når hans halvbror Roger så kommer og på oppdrag fra sin bror erobrer hele Sicilia er vi virkelig i gang. Den første boka slutter med at paven blir nødt å godta opprettelsen av kongedømmet Sicilia og kroner nevnte Rogers sønn Roger til konge. (Det er _mange_ med samme fornavn i begge bøkene, så det er veldig nyttig med slektstrær for kongeslekta og en av de andre sentrale slektene bakerst)
I den andre boka følger vi kongedømmets historie fra Roger IIs kroning i 1130 til det til slutt igjen faller i klørne på keiseren i 1194. På veien møter vi en rekke mer eller mindre kjente historiske skikkelser, hvor de fleste har det til felles at de hadde fortjent å være bedre kjent enn hva de faktisk er. Forfatteren fokuserer spesielt på hvor ufortjent tilnavnene til William I (The Bad) og William II (The Good) faktisk er, når man ser på hva de faktisk gjorde for kongeriket sitt.
For meg var bøkene virkelig utrolig lærerike, og ga meg masse ny innsikt i en del av Europas middelalderhistorie som er alt for lite kjent, samtidig som det jo inneholder en syltynn link til vår norske historie, ettersom Normannerne nedstammet fra vikinger som slo seg ned i Frankrike. (Vår egen kong Sigurd I (Jorsalfare) tilbragte sommeren 1110 på vei til Palestina som gjester hos Roger, som da var storgreve av Sicilia, eller Sikilsøy som den omtales som i Snorres kongesagaer(Det fins ingen grunn til å tro at det at Sigurd ga Roger kongsnavn som omtalt i pkt 8 medfører riktighet))
Det var spesielt interessant å lese om hvordan Sicilia i store deler av middelalderen var et samfunn hvor katolikker, ortodokse (dette var jo så kort tid etter det store skismet at det ennå fantes håp om gjenforening av kirken) og muslimer levde sammen uten større religionskonflikter, til tross for at dette var i korstogenes velmaktsdager.
Anbefales for alle med interesse for historie, og ikke minst også for de med interesse for religion og religionshistorie.
Bøkene tar for seg hele historien til det normanniskstyrte kongedømmet Sicilia. Vi får høre om de første frankiske normannerne som under hundre år etter Gange-Rolvs død kom til Sicilia og de sørlige delene av den italienske halvøya, først som leiesoldater, senere med klare mål om å oppnå adelsposisjoner, og følger dem så i nesten 200 år til kongedømmets fall.
Den første boka tar oss gjennom perioden fra 1016 til 1130, hvor det stadig kommer flere normannere til Italia for å prøve lykken, gjerne som en konsekvens av at det var begrenset hvor små enheter man kunne dele baroniene og gravskapene i Normandie opp i, så sønnene som ikke lå an til å arve farens tittel heller prøvde seg i sør. Et vendepunkt i historien kommer med ankomsten til Robert Guiscard, som ikke bare nøyer seg med å være en av den tysk-romerske keisers vasaller, men gjør de første forsøkene på å samle flere og flere av de føydale enhetene på halvøya. Når hans halvbror Roger så kommer og på oppdrag fra sin bror erobrer hele Sicilia er vi virkelig i gang. Den første boka slutter med at paven blir nødt å godta opprettelsen av kongedømmet Sicilia og kroner nevnte Rogers sønn Roger til konge. (Det er _mange_ med samme fornavn i begge bøkene, så det er veldig nyttig med slektstrær for kongeslekta og en av de andre sentrale slektene bakerst)
I den andre boka følger vi kongedømmets historie fra Roger IIs kroning i 1130 til det til slutt igjen faller i klørne på keiseren i 1194. På veien møter vi en rekke mer eller mindre kjente historiske skikkelser, hvor de fleste har det til felles at de hadde fortjent å være bedre kjent enn hva de faktisk er. Forfatteren fokuserer spesielt på hvor ufortjent tilnavnene til William I (The Bad) og William II (The Good) faktisk er, når man ser på hva de faktisk gjorde for kongeriket sitt.
For meg var bøkene virkelig utrolig lærerike, og ga meg masse ny innsikt i en del av Europas middelalderhistorie som er alt for lite kjent, samtidig som det jo inneholder en syltynn link til vår norske historie, ettersom Normannerne nedstammet fra vikinger som slo seg ned i Frankrike. (Vår egen kong Sigurd I (Jorsalfare) tilbragte sommeren 1110 på vei til Palestina som gjester hos Roger, som da var storgreve av Sicilia, eller Sikilsøy som den omtales som i Snorres kongesagaer(Det fins ingen grunn til å tro at det at Sigurd ga Roger kongsnavn som omtalt i pkt 8 medfører riktighet))
Det var spesielt interessant å lese om hvordan Sicilia i store deler av middelalderen var et samfunn hvor katolikker, ortodokse (dette var jo så kort tid etter det store skismet at det ennå fantes håp om gjenforening av kirken) og muslimer levde sammen uten større religionskonflikter, til tross for at dette var i korstogenes velmaktsdager.
Anbefales for alle med interesse for historie, og ikke minst også for de med interesse for religion og religionshistorie.
tirsdag 6. september 2011
Aladdin's Lamp
John Freely er en renommert skribent som foreleser i fysikk og historie ved universitetet Bosphoros College i Istanbul og en rekke andre læresteder. I boka «Aladdin's Lamp - How Greek Science Came to Europe Through the Islamic World» har han kombinert de to fagområdene sine på en mesterlig måte, og tar oss med på en reise fra antikkens Hellas via middelalderens arabiske verden fra Bagdad til Granada, gjennom renessansens munkeklostre og vitenskapsmenn, og inn mot vår egen tid.
Boka starter med en grunnleggende gjennomgang av de gamle greske tenkere, og hvilke skrifter disse etterlot seg. For alle som har tatt examen philosphicum vil det være mye velkjent stoff i starten, men vi blir snart presentert for bokas virkelige helter, alle som har bidratt til at den kunnskapen hellenistene etterlot seg er blitt bevart til vår tid.
Boka har en strengt kronologisk oppbygning, så etter at den hellenske kulturen har visnet bort som den ledende vitenskapskulturen blir det et sprang fram til den islamske oppblomstringen i andre halvdel av det første millennium etter starten på vår tidsregning, hvor oversettere i de store arabiske kultursentrumene fra Irak i øst til Spania i vest oversatte de gamle greske verkene til arabisk i stor stil, for at kunnskapen skulle bli tilgjengelig for deres egne akademikere.
Mot slutten av middeladeren ble det så flere og flere europeiske oversettere som oversatte disse verkene fra arabisk til europeiske språk. Først og fremst til latin, som var det fremste akademiske språket, men enkelte oversatte også til språk som fransk og engelsk. Vi blir presentert for hvem disse oversetterne var, og hva som fikk flere av dem til å sette i gang med denne jobben.
Sist i boka får vi presentert det faktum at det ennå i dag blir funnet gamle skrifter som må oversettes, og at studier av den antikke vitenskapen fortsatt er viktige.
Boka er kanskje ikke den mest lesverdige jeg har pløyd gjennom, men dersom man er interessert i kjennskap til vitenskapshistorie ut over det man får gjennom ex.phil., så er den absolutt å anbefale. I en periode midt i boka ble det veldig tungt, med flere avsnitt som stort sett ikke var annet enn navn på arabiske vitenskapsmenn og oversettere, men heldigvis kjempet jeg meg gjennom denne delen, fordi den tok seg veldig opp igjen etter dette.
Som et apropos til sommerens tragiske hendelser i Oslo og på Utøya vil jeg til slutt nevne at for meg understreker denne boka at terroristens synspunkter er riv ruskende gale. Arabisk kultur har helt siden lenge før vår tidsregning vært gjennomsyret av påvirkning fra europeisk kultur, og europeisk kultur har helt siden middelalderen vært gjennomsyret av påvirkning fra den arabiske kulturen. Å snakke om frykt for blanding her er derfor som å snakke om frykt for blanding av lettmelk og helmelk!
Boka starter med en grunnleggende gjennomgang av de gamle greske tenkere, og hvilke skrifter disse etterlot seg. For alle som har tatt examen philosphicum vil det være mye velkjent stoff i starten, men vi blir snart presentert for bokas virkelige helter, alle som har bidratt til at den kunnskapen hellenistene etterlot seg er blitt bevart til vår tid.
Boka har en strengt kronologisk oppbygning, så etter at den hellenske kulturen har visnet bort som den ledende vitenskapskulturen blir det et sprang fram til den islamske oppblomstringen i andre halvdel av det første millennium etter starten på vår tidsregning, hvor oversettere i de store arabiske kultursentrumene fra Irak i øst til Spania i vest oversatte de gamle greske verkene til arabisk i stor stil, for at kunnskapen skulle bli tilgjengelig for deres egne akademikere.
Mot slutten av middeladeren ble det så flere og flere europeiske oversettere som oversatte disse verkene fra arabisk til europeiske språk. Først og fremst til latin, som var det fremste akademiske språket, men enkelte oversatte også til språk som fransk og engelsk. Vi blir presentert for hvem disse oversetterne var, og hva som fikk flere av dem til å sette i gang med denne jobben.
Sist i boka får vi presentert det faktum at det ennå i dag blir funnet gamle skrifter som må oversettes, og at studier av den antikke vitenskapen fortsatt er viktige.
Boka er kanskje ikke den mest lesverdige jeg har pløyd gjennom, men dersom man er interessert i kjennskap til vitenskapshistorie ut over det man får gjennom ex.phil., så er den absolutt å anbefale. I en periode midt i boka ble det veldig tungt, med flere avsnitt som stort sett ikke var annet enn navn på arabiske vitenskapsmenn og oversettere, men heldigvis kjempet jeg meg gjennom denne delen, fordi den tok seg veldig opp igjen etter dette.
Som et apropos til sommerens tragiske hendelser i Oslo og på Utøya vil jeg til slutt nevne at for meg understreker denne boka at terroristens synspunkter er riv ruskende gale. Arabisk kultur har helt siden lenge før vår tidsregning vært gjennomsyret av påvirkning fra europeisk kultur, og europeisk kultur har helt siden middelalderen vært gjennomsyret av påvirkning fra den arabiske kulturen. Å snakke om frykt for blanding her er derfor som å snakke om frykt for blanding av lettmelk og helmelk!
tirsdag 8. juni 2010
The Bible - The Biography
De siste dagene har nok mange sett rart på meg fordi jeg har sittet og lest i Karen Armstrongs bok hvor det på forsiden står med store typer «The Bible» (Jeg så iallfall ganske rart på han som satt på plassen rett over midtgangen fra meg på flyet og faktisk leste i Bibelen (Salmenes bok, tror jeg attpåtil det var)).
Eks-nonnen Armstrong kjenner nok bibelen bedre enn de fleste, og når hun i tillegg har en mastergrad i engelsk, så burde hun være svært godt kvalifisert for å gi seg ut på den oppgaven det er å lage en biografi (burde det hett biblbiografi kanskje?) for denne boka.
Som i de fleste biografier starter boka med en gjennomgang av den tidligste historien til Bibelen. Hvilke kilder ble brukt av de som satte sammen hellige skrifter i de jødiske stammene for 3-4000 år siden, og hvordan antar man at tekstene er blitt snekret sammen? Etter at vår tidsregning er startet blir de skriftlige kildene omkring sammensetningen av tekstene bedre, og det blir mindre usikkerhet i forskningen.
Siste halvdel av boka dreier seg mindre om hvordan Bibelen er blitt som den er blitt (selv om hun skriver en del om feil og følgefeil i oversettelser), og mer om hvordan den er blitt brukt og misbrukt opp gjennom århundrene, både innenfor kristendommen og også innenfor jødedommen.
Jeg anser dette som ei av de mest tankevekkende bøker jeg har lest det siste året, og anbefaler alle andre som vil utvide sin horisont på det religionshistoriske feltet å ta en kikk på denne boka!
Abonner på:
Innlegg (Atom)