Virkeligheten er ikke slik vi tror

Jeg har tidligere skrevet om Carlo Rovellis syv korte fysikk-leksjoner, som har gjort ham til et kjent navn i populærvitenskapen. I «Virkeligheten er ikke slik vi tror - Om tingenes grunnleggende oppbygning» tar italieneren oss på nytt på en lettfattelig måte med inn i noe av den aller mest avanserte fysikken som fins.

Selv om fysikken altså er er så avansert at de færreste skjønner de konseptene som presenteres, så følger Rovelli oss gjennom dette trinn for trinn. Fra de gamle grekerne til de aller siste nobelprisvinnende oppdagelsene i jakten på å finne ut hva universet egentlig er, hvor det kommer fra, og hvor det kommer til å ende bygger hvert kapittel på hva vi alt har lært. På denne måten blir de mest kompliserte konsepter forståelige.

Om jeg skal utsette noe som helst på boka er det at den er skrevet i 2014, og oversatt til norsk i 2017. Veldig mye vann har rent ut i havet, og veldig mange elementærpartikler har vekselvirket med hverandre siden dette. Det som er litt morsomt med dette er at mange av spekulasjonene Rovelli kommer med avslutningsvis faktisk er bekreftet etter at han skrev det, men samtidig tenker jeg at det hadde vært veldig interessant å lese en oppdatert utgave som tar med også de siste årenes forskning.

Dette er i likhet med de syv korte leksjonene en bok absolutt alle med en viss interesse for naturens minste byggesteiner burde lese, og anbefales på det sterkeste.

En fryktet kvinne

Over et år siden forrige bloggpost, så da var det jaggu på tide med en ny. Etter å ha latt den ligge alt for lenge gikk jeg forrige uke løs på Øystein H. Brekkes «En fryktet kvinne - Kongens elskerinne, hennes mor og makten i Danmark og Norge». Dette er på mange måter en (veldig) frittstående fortsettelse av Brekkes bok om Knut Alvsson.

Der vi i den forriga boka får følge maktspillet mellom de nordiske rikene på slutten av 1400-tallet beveger vi oss nå inn på 1500-tallet. Den danske kongssønnen og antatte tronfølgeren Kristian faller pladask for datteren til en hollandsk handelskvinne i Bergen, og tar henne som sin dårlig skjulte elskerinne. Etter hvert flytter både mor og datter til København, hvor moren klarer å komme seg til maktposisjoner som på denne tiden var helt uhørte at en ikke-adelig kvinne skulle inneha.

Brekke tar oss på en svært interessant måte med både til hvordan forholdet som aldri kunne bli formalisert utviklet seg, hvordan kongen selv jobber for å styrke sin makt på bekostning av norsk og dansk adel, og ikke minst får vi følge den hollandske kvinnen Sigbrit Willems' vei mot maktens tinder.

Som i forrige bok er forholdet mellom de tre nordiske rikene svært sentralt. Det er på denne tiden at Norge i praksis forsvinner som selvstendig rike, og blir en annenrangs del av Danmark, samtidig som Sverige ikke har noen egen konge, så riksforstander og riksråd er de som leder an i kampen mot at også de skal bli styrt fra København. En hendelse man ofte hører referert som man her i boka får et grundig innblikk i foranledningen til og etterdønningene av er det såkalte «Stockholms blodbad» høsten 1520.

Norden var nok på denne tiden var en utkant i et Europa som såvidt hadde begynt å spre rikene sine både østover og vestover, men likevel får vi se at storpolitikken der ute hadde påvirkning her hjemme, og omvendt.

Uten å røpe for mye av de siste kapitlene av denne godt kildebelagte historiske boka, så kan jeg nok si at vi ikke får noen happy ending. Kongen får et opprør mot seg, Sigbrit må rømme landet, og hennes datter Dyveke som kong Kristian fant så bedårende har da alt forsvunnet ut av historien ganske lenge før.

At Sigbrit har fått et forferdelig ettermæle i Danmark er det ingen tvil om at Brekke finner ganske urettferdig, og det vi ser her er nok et typisk eksempel på at det er seierherrene som har skrevet historien. De fleste beskrivelser av den hollandske kvinnen fra de første århundrene etter hennes død maler et svært negativt bilde av henne, og Brekke skal ha all ære for å tross et svært tynt kildemateriale ha klart å finne nok materiale til å få gitt oss en langt mer nyansert fortelling om en utrolig fascinerende kvinne i den ellers svært mannsdominert overgangen fra middelalder til renessanse i Norden.

(Noterer meg for øvrig at etter jeg i min bloggpost fra 2017 om «Knut Alvssons krig» klagde på fraværet av kart, så er det tatt inn flere kart i denne boka fra 2019.)

Svært interessant lesestoff for alle historieinteresserte.

Fotballagenten

Knut Høibraaten er et navn som er kjent for de fleste i norsk fotball-twitter. En livsglad figur som twitrer om løst og fast, samtidig som han er lokalpolitiker i den lille vestlandskommunen Samnanger. Det som gjør ham bemerkelsesverdig er ikke den politiske karrieren hans, men at han gjennom tidligere yrkeserfaring har en innsikt de færreste har i en del av fotballen man sjelden hører annet fra enn sluttresultatet: Overgangsmarkedet.

I sin bok «Fotballagenten» fra 2014 bruker Høibraaten sitt store fortellertalent til å dele en del av historiene han har med seg fra årene som fotballagent. Vi blir litt kjent med bakgrunnen hans og hva som fikk ham til å bestemme seg for å prøve å tjene til livets opphold i den delen av fotballbransjen som nok har det mest frynsete ryktet, og vi får høre om frustrasjonen da han strøk på første forsøk på å ta prøven for å bli FIFA-godkjent agent.

«Knutegutten» legger lite mellom i fortellingene sine, og tross noen anonymiseringer, så er de aller fleste vi møter i boka personer som enten er offentlige aktører, eller så gode kompiser av ham at man lett finner ut hvem de er om man vil. Høibraaten forteller i ett kapittel om hvordan nettverk er det aller viktigste for en fotballagent, og ikke bare hadde han et relativt godt nettverk på Balkan, han hadde også en fantastisk evne til å bygge nettverk. Balkan er for øvrig en region vi flere ganger kommer tilbake til, og innimellom drikke- og pule-historiene fra både inn- og utland, blir også medaljens bakside vist fram.

Boka kom som sagt ut i 2014, og den manglende anonymiseringen av en av de involverte vedrørende svarte penger i en overgangssak gikk til sak over påstandene i boka. Det ble aldri noen sak, men et forlik, og nøyaktig hvem som gjorde hva får vi nok aldri vite, selv om fotballforbundets egne rapporter frikjente de påstått involverte. Forliket innebar også etter hva jeg har forstått at det ble laget en ny utgave av boka hvor påstandene var fjernet, men det er altså den originale versjonen jeg har lest her.

Høibraaten kan virke som en gladgutt og spilloppmaker, men boka avsluttes heller mørkt. Jeg røper nok ikke for mye når jeg skriver at boka ender med historien om firmaets (og hans personlige) nedtur i 2012, men hans stadige tilstedeværelse i sosiale medier tilsier jo at det endte godt.

Absolutt ei lesverdig bok for oss som er over middels interesserte i fotball, men ikke noe du bør la ligge framme for ungene å lese (Og forfatteren selv har også innledet den med en dedikasjon til sin da mindreårige datter, hvor han presiserer at hun ikke får lese den før hun har fylt 18). At overgangsmarkedet kan være en råtten bransje fins det ikke tvil om, og inntrykket blir ikke svakere av å lese denne boka. Det er helt sikkert er en solid kvote overdrivelser og upresisheter involvert, men det får så være. Som Høibraaten presiserer, dette er hans versjon av historien.

Korte svar på store spørsmål

Stephen Hawking er kjent som en av etterkrigstidens største hjerner innelåst i en kropp kraftig rammet av ALS, og da han i mars 2018 gikk bort var det en hel vitenskapsverden som sørget over å ha mistet ham. Samtidig som man sørget gledet man seg over å ha fått nyte godt av ham i så ufattelig mye lenger enn det korte tidsrommet legene som først diagnostisert sykdommen hans hadde gitt ham.

Hawkings første bok, «A brief history of time» gjorde ham til kjendis på en måte vitenskapsskribenter sjelden ser maken til, og det til tross for at den tidvis kan være ganske vanskelig å trenge gjennom.

«Korte svar på store spørsmål» er derimot langt fra vanskelig å trenge gjennom. Hawking ble ofte spurt om å uttale seg om ulike «store spørsmål», det være seg fra media, fra næringslivet, fra politikere eller fra andre. De svarene han hadde gitt på spørsmål som «Finnes det en Gud», «Kan vi forutsi fremtiden» og «Vil kunstig intelligens bli smartere enn oss» hadde han samlet i et svært omfangsrikt arkiv, og da han døde var alt boken med de relativt korte svarene under utarbeidelse.

Svarene på de store spørsmålene er stort sett på omlag 20 sider,  og gir noen svært tankevekkende svar, som tross den korte formen også er svært velbegrunnete. Noen av spørsmålene som besvares er tildels overlappende, og dermed har også svarene blitt det, uten at det svekker boka som sådan nevneverdig.

Boka er absolutt et verdig minne over den store vitenskapsmannen, og anbefales på det sterkeste for alle vitenskapsinteresserte som også har sans for filosofi.

Lys

Bjørn H. Samset er fysiker med bakgrunn fra Universitetet i Oslo, men han har også forsket ved det europeiske forskningsinstituttet CERN, og er nå ansatt ved Cicero, senter for klimaforskning. Han har i årevis vært en kjent stemme på den populærvitenskapelige formidlingsarenaen, ikke minst gjennom tallrike opptredener i NRK P2s «Abels tårn» fra Realfagsbiblioteket på Blindern fredager. Han har også vært svært aktiv på twitter.

For radioprogrammet har «Vafler og vitenskap» vært et motto. Boka Samset nå har gitt ut har den fulle tittelen «Lys – en fortelling om regnbuen og nordlyset, flammene og ildfluene og menneskets kamp for å holde mørket tilbake», og til tross for denne mektige tittelen er det en like uformell tone som den lytterne er vante med fra radioen som finnes også her.

Som undertittelen sier er boka i stor grad en fortelling, en fortelling om lysets betydning, om menneskenes forhold til ulike lyskilder. Samtidig er den utvilsomt skrevet av en fagmann med ekstremt stor innsikt i det han skriver om. Samset har tidligere gitt ut «De hemmelige partiklene» som i langt større grad går inn i det vitenskapelige omkring fysiske fenomener. I årets bok er det derimot som sagt fortellingen som er i fokus. Fra bestefarens hus i Ås, tilbake gjennom århundrer med fysikere som har forsket på lysets natur, inn i Nord-Trøndelags beksvarte nattehimmel og tilbake til storbyenes konstant belyste blir vi dratt nærmere og nærmere forklaringen på lysets gåter.

Selve de fysiske forklaringene på hva lys er omtales selvsagt også, men de har på en måte fått en birolle. Jeg var svært begeistret for Samsets bok om elementærpartikler. Overraskelsen jeg fikk da jeg oppdaget at denne var skrevet på en helt annen måte ble likevel kun positiv, da det viste seg at Samset ikke bare er en svært flink fysiker, han er også en forteller av et kaliber norsk vitenskapsformidling virkelig kan ønske seg flere av!

Boka anbefales på det sterkeste for alle som en gang har stirret ut i mørket og sett etter lys, eller alle som noen gang har måttet ta på seg solbriller fordi lyset har vært for sterkt!

(Dette er en omarbeidet utgave av en omtale som tidligere har vært publisert i Sentralposten nr 4/2018)

Det som ble Norge

Geologen Reidar Müller er ikke bare geolog, han er også utdannet journalist, og det er noe man merker i den svært velfortalte «Det som ble Norge - Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år».

Müller tar oss med på en i hovedsak omvendt kronologisk reise gjennom tiden, der han først beveger seg ut av eget fagfelt for å finne noen svar knyttet til vårt nærmeste opphav: Hvorfor er det vanlig i Norge å være blond og blåøyd? Vi tas deretter med ut av nordmennenes historie og over i den dype forhistorien.

Torvmyrer og istider fyker forbi før vi presenteres for den viktigste av alle geologiske prosesser, kontinentaldriften, og hvilken betydning denne har hatt for å skape «furet værbitt».

Forfatteren har tidligere jobbet i oljebransjen, noe som godt merkes i kapitlet om dannelsen av petroleumsforekomstene som har gjort vårt land til en av de største klimabandittene som fins. (Misforstå meg rett, at han har innsidekjennskap til bransjen gjør ham ikke til noen klimaapologet!) Vi tas med forbi dinosaurfunn, vulkanutbrudd og enorme fjellkjeder (mange av dem), til vi ender opp i det eldste av det eldste: Prekambrium.

Prekambrium er ikke bare den eldste geologiske epoken, det er også den mest omfattende, fra jordens dannelse for omlag 4600000000 år siden (4,6 milliarder, ja) til omlag 450 millioner år siden. Dette er ikke bare den mest omfattende epoken, siden det er så lenge siden er det også den det er vanskeligst å finne spor fra, og også den det fins færrest spor å finne fra. Det finnes likevel noen steder på jorda hvor slike spor forekommer i relativt rikelig monn, og Varanger helt nordøst i landet er ett av disse stedene, og Müller tar oss med på en snarvisitt også hit.

(Nei, dette fotballbildet har ikke havna på
feil blogg. Ordovicium-funnene ved Slemmestad
stadion er behørig omtalt i boka.)

Boka konkluderes med et langt hopp tilbake til vår tid, «antropocen» som den ofte omtales som, og fra Kolsåstoppen får vi neon tanker både om hvorfor landet vårt er blitt som det er blitt, og noen tanker om hvordan det kan tenkes å bli i framtida. Underveis i boka har vi møtt flere spennende geologer, og jeg syns alltid det er morsomt når det henvises til andre bøker jeg har lest før. (Fx denne og denne).  Også knall når funnsteder jeg faktisk har opplevd blir omtalt.

Alt i alt en spennende og lettlest bok (Jeg brukte en flyreise, en orkesterprøve og et par dobesøk på å bli ferdig), som jeg på det sterkeste kan anbefale til alle med interesse for geologi og paleontologi. Om jeg skal klage på noe er det kanskje mangelen på et kart som viser tydelig hvor de ulike stedene som omtales er, samt at man kunne hatt en liten geologisk ordliste baki  sammen med den grundige kildeseksjonen.